Bilforsikring
Bilforsikring (tidligere også automobilforsikring, -assuranse) er en bilspesifikk form for ansvars- og skadeforsikring. Norges første bilforsikring ble i 1904 tilbudt av det sveitsiske selskapet Zürich. Bilforsikringsbransjen oppstod i 1900-årene, og dannet i 1913 også bransjeorganisasjonen Auto-Tarifforeningen. I 1910-årene fantes det fra ti til tjue bilforsikringsselskaper, mens tallet i 1939 var steget til langt over femti. Trustkontrollen for automobilforsikring førte tilsyn med bransjen.
Næring
Norges første biler ankom i 1890-årene, og var bare en håndfull i tallet. Dermed måtte bilister ty til vanlig ansvarsforsikring. Det sveitsiske forsikringsselskapet Zürich åpnet i 1904 generalagentur i Norge.[1] Samme år ble det hos Zürich tegnet automobilpoliser for rundt 400 kroner, mens beløpet i 1909 var steget til rundt 5.000 kroner. Selskapet Sigyn, som opprinnelig tilbød ulykkesforsikring, begynte i 1906 også med ansvarsforsikring, og lanserte herunder egen bilansvarsforsikring. Etter halvannet år hadde selskapet sju bilforsikringskunder. Deretter fulgte sveitsiske Winterthur i 1911 og Norden i 1913.[2]
Det var ikke tilfeldig at Norges første – og tredje – bilforsikring var sveitsisk. Landet hadde en velutviklet bank- og finanssektor, og hadde derfor kapital, kompetanse og apparat til å etablere seg her nærmest før norske næringsinteresser rakk å gjøre det. For øvrig hadde Norges øvrige forsikringsbransje også mange utenlandske eiere, blant annet engelske.
Det var stort sett Zürich, Sigyn, Winterthur og Norden som utgjorde Norges bilforsikringsbransje da Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912 trådte i kraft. De gikk i 1913 sammen om å stifte Auto-Tarifforeningen.[3] Opprinnelig var foreningen fremfor alt et priskartell. Men bransjen ble stadig utsatt for sterkere intern konkurranse etter hvert som antallet bilforsikringstilbydere økte, og i 1919 ble foreningens pris- og vilkårssamarbeide oppgitt.[4]
Fra 1910-årene til 1940 skulle antallet biler og antallet bilassurandører bare gå oppover. I 1918 var det seksten bilforsikringsselskaper i Norge.[5] Og enda flere skulle det bli: delvis hev alminnelige forsikringsselskaper som Norske Alliance seg på dette markedet, og delvis ble det grunnlagt særskilte bilforsikringsselskaper som Thule Gjensidig Biltrygdelag. Ved inngangen til andre verdenskrig var tallet langt over femti.[6]
Opprinnelig var bilforsikring ensbetydende med forsikring mot skade som biler påførte. Langt senere ble det rettet oppmerksomhet mot skade som biler selv ble påført. Fra 1908 var bilbrann dekt av folks vanlige brannforsikring mot tillegg i premien, og forsikring mot bilskade og -tyveri var så vel bileiere som bilforsikringsselskaper lenge avventende til.[7] Biler var tross alt et nytt teknisk fenomen, og for forsikringsselskapene lå det et uavklart risikopotensial i bilers maskineri og anvendelse.
Forsikringer som omfattet bilansvarsforsikring og bilskadeforsikring, kom til å kalles motorvognforsikring, mens skadeforsikring alene gjerne het vognskadeforsikring.[8] Engelske The Motor Union kunngjorde i 1914 at de i Norge ville tilby universalforsikring som omfattet ansvars-, vognskade-, brann- og tyveriforsikring samt begrenset ulykkesforsikring for bileier og -fører. Påfølgende år lanserte Viking egen vognskadeforsikring som dekte bilskade og -tyveri.
I 1920- og 1930-årene kom det en rekke nye forsikringsselskaper.[9] Delvis var disse en reaksjon på Auto-Tarifforeningens dominans i markedet. Mange var dessuten bransje- og geografisk tilpasset, for eksempel Den gjensidige bilforsikringsforening Østlandet i Hedmark og Oppland, Norsk Bilforsikringsforening i Smålenene, Thule Gjensidig Biltrygdelag i Bodø by, Avholdsfolkets Bilforsikringsselskap, Drosjeforsikringen og Rutebileiernes Forsikringsselskap.
Lovverk
Ved forandringslov av 6 juli 1892 til Lov om Veivæsenet af 15 September 1851 ble Statsrådet bemyndiget til å regulere enhver form for veitrafikk når offentlig sikkerhet gjorde dette påkrevet.[10] Likevel kom det ingen kongelig forskrift som uttrykkelig nevnte bilforsikring eller påbud om slik, og det ble heller ikke inntatt bestemmelser om forsikring i de ulike amtsforskriftene om veitrafikk. Med andre ord synes bilisters erstatningsansvar å ha falt inn under alminnelig erstatningsrett, som sa at skade som ble forvoldt ved rettsbrudd (forsettlig eller uaktsom skyld), i utgangspunktet utløste erstatningsansvar.[11]
Likevel fantes det unntak fra denne hovedregelen. Det het seg nemlig at den som lovlig drev farlig virksomhet som utsatte tredjepart for særlig fare, hadde ubetinget erstatningsansvar for skade som virksomheten forvoldte, selv om vedkommende ikke hadde oppfylt kravet om forsettlig eller uaktsom skyld.[12] Fra 1890-årene til 1913 hersket det derfor tvil om hvorvidt bilkjøring var å anse som farlig virksomhet.
Under forarbeidene til Lov om bruk av motorvogner av 21 juni 1912 var det enighet om at erstatningsrettslig praksis skulle videreføres i loven.[13] På Odelstinget ble det blant annet påpekt at Kristiania i 1911 hadde elleve bilulykker, mot atskillig flere ulykker med hest og kjerre og med sporvogn, hvorfor det erstatningsmessig ikke fantes saklig grunnlag for å forskjellsbehandle bilkjøring og annen kjøring. Likevel var loven skjerpende ved at bilkjøring ble betegnet som farlig virksomhet.[14] Dermed fikk hver bileier ubetinget erstatningsansvar.[15] Vel så viktig var lovens bestemmelse om at man for å motta kjøretillatelse måtte stille garanti for erstatningskrav.[16]
Loven gav store utslag for bilforsikringsbransjen.[17] På den ene side økte antallet forsikringskunder, idet bilhold nå var forbundet med ganske heftige erstatningsbeløp, og idet kjøring fordret økonomisk garanti på 1.000 kroner, noe som langt de færreste hadde i rede penger. På den annen side økte forsikringsutbetalingene, idet loven gav domstolene tydeligere føringer på utmåling av erstatning. 1913 ble på mange måter bransjens store vendepunkt fra nisje til big business. Betegnende nok gikk bransjen fra to forsikringstilbydere da forberedelser til loven ble innledet til fire tilbydere samt egen bransjeorganisasjon da loven trådte i kraft.
Bransjen mente at loven gav dem flere oppgaver og økt økonomisk ansvar, og så seg derfor nødt til å øke premiene på bilforsikringer.[18] Gjennom Auto-Tarifforeningen, som ble stiftet dagen før lovens ikrafttreden, inngikk bransjen avtale om felles premietariff og felles forsikringsvilkår: angivelig ble premiene økt med 25 prosent.[19]
Referanser
- ↑ Lorange 1938:11.
- ↑ Lorange 1938:11-12.
- ↑ Lorange 1938:13.
- ↑ Lorange 1938:64.
- ↑ Lorange 1938:54.
- ↑ Lorange 1938:224-225.
- ↑ Lorange 1938:40.
- ↑ Lorange 1938:40, 42.
- ↑ Lorange 1938:115 ff.
- ↑ Lorange 1938:15-16.
- ↑ Lorange 1938:17.
- ↑ Lorange 1938:18.
- ↑ Lorange 1938:19.
- ↑ Lorange 1938:18.
- ↑ Lorange 1938:20.
- ↑ Lorange 1938:21.
- ↑ Lorange 1938:22.
- ↑ Lorange 1938:25
- ↑ Lorange 1938:13, 27.
Litteratur
- Lorange, K.. Auto-Tarifforeningen 1913-1938 : et bidrag til automobilforsikringens historie i Norge. Utg. Foreningen. Oslo. 1938. Digital versjon på Nettbiblioteket.