Christoffer av Bayern
Christoffer av Bayern (født 26. februar 1416 i Tyskland, død 5. eller 6. januar 1448 i Skåne) var Norges konge fra 1442 til sin død i 1448. Han var unionskonge, og hadde blitt hyllet som konge i Danmark i 1440 og Sverige i 1441[1]. Christoffer var sønn av Pfalzgreven Johann I og Katarina av Pommern. Mora var søster av den forrige unionskongen, Erik av Pommern, som ble avsatt av den danske riksrådet. Gjennom slektskapet med Erik hadde han bånd både til Margrete Valdemarsson og Håkon V Magnusson.
| Christoffer av Bayern | |
|---|---|
| |
| Kristoffer av Bayerns segl. | |
| Personalia | |
| Tittel: | Konge av Norge |
| Regjeringstid: | 1442–1448 |
| Fødselsdato: | 26. februar 1416 |
| Fødested: | Oberpfalz i Bayern, Tyskland |
| Bortgang: | 5./6. januar 1448 |
| Dødssted: | Helsingborg slott i Skåne, nå i Sverige |
| Foreldre: | Pfalzgreve Johann I og Katarina av Pommern |
| Ektefelle(r): | Dorothea av Brandenburg |
Christoffer fikk ble oppdratt ved keiser Sigismunds hoff, hvor han lærte seg det han senere ville trenge for å være fyrste. I 1431 fikk han også militær erfaring under kampene mot husittene, en kristen reformbevegelsen som gjorde voldelig opprør. I 1434 besøkte han Danmark. Der ønsket kong Erik sin fetter Bogislav av Pommern som arving, og han var allerede arving i Norge som følge av tronfølgeloven her. Christoffer ser ut til å ha fått en kjølig mottagelse av onkelen, og måtte avlegge løfte om at han ikke skulle komme tilbake uten tillatelse.
To år etter Christoffers besøk hadde konfliktene mellom Erik og de tre riksrådene gått så langt at han trakk seg tilbake til Gotland. Dermed var det i praksis riksrådene som styrte de tre landene, og unionen hadde ikke lenger noen reell betydning. Det er usikkert om Christoffer selv ønsket å fylle dette tomrommet, men den tyske keiseren skal ha lagt press på ham. I 1438 kom et dansk tilbud til Christoffer om å overta tronen. Riksrådet ønsket ikke Bogislav, fordi han sto Erik for nær. Sommeren 1439 godtok Christoffer tilbudet under et møte med riksrådet i Lübeck. Det var fra dansk side et ønske om å opprettholde unionen, men de to andre riksrådene måtte forhandle om dette selv. 9. april 1440 ble han hyllet som dansk konge. Dette skjedde i en anspent situasjon, der Erik hadde alliert seg med hertugen av Burgund som sendte krigsskip inn i dansk farvann og lot dem angripe. Det var også et bondeopprør på Jylland. Forhandlingene med Sveriges og Norges riksråd kunne allikevel komme i gang, og i 1441 ble Christoffer hyllet som svensk konge. I 1442 ble han også Norges konge.
For å få fred med Hansaforbundet førte han en forsoningspolitikk, og forbundsbyenes privilegier ble stadfesta i Danmark i 1441. Dette ble ikke tatt godt imot av alle. Det var heller ikke populært at han hadde mange sørtyske adelsmenn ved hoffet, og at han ga hertugdømmet i Sønderjylland til Adolf av Schauenburg som arvelig len allerede i 1440. Både det danske og det svenske riksrådet grep inn og tvang ham til å sende hjem tyskerne ved hoffet. Etter dette var det et anspent forhold mellom kongen og riksrådene. Hansaens privilegier i Sverige og Norge ble bekrefta først i 1445, etter at det svenske riksrådet hadde alliert seg med forbundsbyene. Hva som skulle skje med Erik av Pommen var også et vanskelig spørsmål. Christoffer hadde i sin svenske håndfestning lovet å jobbe for at Gotland igjen skulle bli svensk, men han gjorde aldri noe med dette. Erik ble derfor sittende med kontroll over øya.
I Norge ble samarbeidet mellom konge og riksråd prega av at riksstyret hadde smuldret mer eller mindre opp under Erik av Pommern. Drottsete Sigurd Jonsson og riksrådet var de reelle makthavere i landet. Erik ble avsatt av riksrådet 22. august 1440, fordi han ikke hjalp til mot hansaforbundets overgrep, men det drøyet altså helt til 1442 før Christoffer ble hyllet i Norge, og i denne perioden hadde riksrådet all makt. Valget av Christoffer som svensk konge la press på Norge, og i juni 1442 fant kongevalget sted i Lödöse. Teknisk sett var dette et kongevalg, selv om det på papiret ble framstilt som en avklaring av arvefølge. Valget var i strid med den norske arvefølgeloven, men kunne gjennomføres på grunn av den riksrådskonstitusjonalismen som hadde utvikla seg i alle de tre unionslandene.
For å få en mulighet til å kontrollere riksrådet utvidet Christoffer det med tretten medlemmer. Av dissse var sju utlendinger, men hadde innfødsrett i Norge slik at de ikke ble oppfattet som fremmedelementer slik de tyske hoffmennene hadde blitt. Den eneste kongelige forvaltning i Norge lå hos kanselliet, og der var myndighetsområdet begrensa til rettspleia. Domsmyndighet ble lagt til rettertingskommisjoner, som utgikk fra Riksrådet. Rådet ble delt i en nordafjells og en sønnafjells avdeling. Det fikk styre nokså fritt med unntak av utenrikspolitikken. Allikevel var det en del konflikter, ikke minst mellom erkebiskop Aslak Bolt og kongens mann Hartvig Krummedike. Kongen hadde raskt lært å snakke dansk, og han forsto også norsk og svensk, og kunne dermed kommunisere med riksrådsmedlemmene på deres egne språk. Dette må ha vært en fordel i et klima hvor unionstanken på ingen måte var populær blant alle stormenn.
Det var, utover konflikten mellom Bolt og Krummedike, ikke store konflikter mellom konge og kirke i Norge under Christoffer. Kongen brukte patronatsretten til å besette stillinger som kongelig kapellan. Det ser ikke ut til å ha vært problemer rundt bispeutnevnelser. De ble utnevnt av paven, uten at kongen satte seg imot dette. Christoffer bekrefta for øvrig Vadstena klosters privilegier i 1442, og ble tatt opp som legmedlem av Birgittinerordenen.
For folk flest var tida under Christoffer ikke så god, fordi det kom flere uår. Folk måtte spise barkebrød, og mange ga kongen skylda for dette og omtalte ham ved tilnavnet «barkekongen». Selv om kongen selvsagt ikke kunne styre klimaet, var det lett for at han fikk skylda for slikt. Dette kan gå tilbake til den norrøne forestillinga om at kongen måtte ha hell, og at han var ansvarlig for grøden.
I 1445 gifta Christoffer seg med Dorothea av Brandenburg, som da var femten år gammel. De fikk ingen barn i løpet av de tre årene som gikk før Christoffers død. Han døde på Helsingborg slott i januar 1448, og ble gravlagt i Roskilde domkirke.
Etter sin død ble han tillagt en rekke laster og svakheter, og i historieskrivningen har han vært framstilt som en useriøs konge som foretrakk festing framfor å styre landet. Dette skyldes i stor grad den svenske Rimkrönikan, som omtaler ham på en slik måte. Men den ble bestilt av Karl Knutsson Bonde, en av hans konkurrenter til tronen som også ble hans etterfølger i Norge og Sverige. I Danmark ble Christoffers firmenning Christian av Oldenburg konge, og han ble året etter, i 1449 valgt også til norsk konge og innsatt i alle tre land i 1450.
Referanser
Kilder
- Christoffer av Bayern i Norsk biografisk leksikon.
- Diplomatarium Norvegicum (DN)