Falkensten Bruk

Falkensten Bruk, også kjent som Falkensten eller Falkensten herregård, er en storgård i Horten kommune. Den hadde sin storhetstid da den tilhørte slekta Lange fra slutten av 1500-tallet til 1696, men også senere har det vært betydelig aktivitet der.

Falkensten Bruk
Fra boken Norske Storgaarder av Moe, Wladimir, Aschehoug, Kristiania, 1920
Alt. navn:	Sleðavágr; Falchensteen; Falkensten; Falkensten herregård
Først nevnt:	1315
Sted:	Falkensten
Fylke:	Vestfold
Kommune:	Horten
Gnr.:	30
Type:	Herregård, matrikkelgård
Adresse:	Varnesveien 29
Postnummer:	3189 Horten

Gårdsnavnet

Første gang gården er nevnt er i omkring 1315, og da kalles den Sleðavágr. Sleða var et fiskeredskap som ble brukt i laksefisket i området, og vágr betyr 'vik'. Dette stemmer godt med at det er lange tradisjoner for laksefiske i vika ved gården.

Det er usikkert hvordan navnet Falkensten kom inn i bildet. En teori er at et henger sammen med fuglelivet i Veggfjell på Løvøya, der det blant annet fantes falk. Andre mener at det rett og slett var et navn som hørtes fint ut, med en klang av noe adelig. Det er ikke urimelig å tenke seg at det er en kombinasjon av de to teoriene som ligger bak. Det ser ut til at navneendringa skjedde før slekta Lange kom inn som eiere.

Historie

Den eldste gården skal ifølge et sagn ha ligget på Løvøya, og brant ned. Det er ikke umulig at det var slikt, men noen større gård på Løvøya har ikke latt seg påvise i form av bygningsrester eller annet.

Rundt 1580 ble Frederik Lange (d. 1612) eier av gården. Han var lensherre i Tunsberg len, men hadde Falkensten som sin hovedfård. Han kjøpte senere også blant annet Strømsgodset i Drammen. Sønnen Gunde Lange (d. 1647) ble også lensherre i Tunsberg. Han kjøpte også blant annet Fritzøegodset, Brunla hovedgård og Fossesholmgodset. Ved Gunde Langes død ble eiendommene delt mellom hans tre barn, og Falkensten gikk til Ida Lange. Hun ble aldri gift, og «jomfru Lange» satt på gården til sin død. Deretter fulgte hennes brorsønn Ove Lange (1648–1692). Han hadde mange jern i ilden, og det gikk nedover med Falkensten i hans tid. Da han døde ble gården fordelt mellom panthavere på grunn av den store gjelden han etterlot seg.

Anders Pedersen Styhr tok over gården i 1718, og hadde den i seks år. Gården var da forfallen, og han brukte stein fra det forfalne Løvøy kapell til å reparere den. Det brøt kort tid etter ut brann i hovedbygningen, noe han tolka som en straff fra oven. I 1720 fikk han lov til å gjenreise kapellet. Verken det arbeidet eller gjenreisinga av hovedbygningen gikk etter planen; i 1724 ble gården solgt på auksjon for 4102 riksdaler.

Det var Jørgen Qvall som kjøpte gården. Han fikk i 1736 det første norske privilegiet på å drive glassverk på Falkensten. Han kom aldri skikkelig i gang med dette, og mista derfor privilegiet. Qvall døde fattig i 1749.

Fra 1759 til 1778 var det sorenskriver Jens Friis som eide Falkensten. Han ble kjent for å ha innført og videreutvikla en ny type plog fra England, kjent som Falkenstenplogen. Da Det Danske Landhusholdningsselskab holdt en konkurranse i 1771 vant han førsteprisen for plogen.

I 1800 kom Tørris Bonnevie (1762–1820) fra Mandal inn som eier. Han hadde lagt seg opp en formue i Østen, og drev med sin kone Sophie Amalie Schlegel gården godt. Da han døde tok hun over drifta. I deres tid ble Mellomøya og Østøya solgt fra til staten ved Marinen. De er fortsatt militært område. Sønnen Christian Fredrik Bonnevie (1806–1846) tok over i 1839. Han var da sokneprest, men sa fra seg embetet og ble gårdbruker. Som foreldrene drev han den godt, og satte blant annet i stand Nedre Mølle.

Fra 1864 var gården eid av Morten Smith-Pedersen, som var trelasthandler og skipsreder i Grimstad. Han bosatte seg aldri på Falkensten, men var gjerne der på somrene med sin kone Kathinka von der Lippe. De var kjent for sine selskaper, men han starta også opp nye prosjekter som mølle, teglverk og laksefiske i fjorden. Kona tok over etter hans død, og da hun døde i 1890 gikk Falkensten til svigersønnen Rolf Andvord, som videreførte nyskapninga. Rundt 1900 ble det oppretta ullvarefabrikk med fargeri. Dette innleda den siste perioden med stordrift. Fabrikkanleggene ble lagt ved elva fra Borrevannet ned mot Falkensten, der bruket eide rettighetene til to vannfall.

Selv om Andvord drev godt, førte ytre omstendigheter til at han ikke klarte å beholde gården. Da mellomriksloven ble oppsagt i 1895 med virkning fra 1897, mista han muligheten til å selge varer til Sverige, og i 1901 tok Norges Bank over gården. Det ble drevet rovdrift på skogen for å hente inn midler, og gårdsdrifta lå nede. Flere eiere var inne, men ingen fikk gården på beina igjen. Etter første verdenskrig fulgte ei krise som gjorde alt enda vanskeligere.

Da kapteinløytnant Carsten Lunde Schmidt overtok i 1928 var det omkring 420 dekar dyrka mark, 170 dekar kulturbeite og 3200 dekar skog. Det var også omkring 60 kyr, 50 griser, 6 hester, 1000 høns og 100 sauer på gården. Schmidt moderniserte, blant annet med et elektrisitetsverk som var i gang til rett etter andre verdenskrig. I 1941 ble det anlagt knottfabrikk i ullspinneriet.

Carsten Lunde Schmidt ble arrestert i 1942 og sendt til Grini fangeleir. Nasjonal Samling tok over gården, og starta opp landbruksskole for frontkjempere. Da Schmidt kom tilbake i 1945 var gården helt nedslitt, og han måtte sette i gang med å bygge den opp. Carsten Schaaning Schmidt tok over i 1974, og hans sønn Trond Schmidt i 1987. I tida etter krigen har det blitt bygd en rekke hytter og hus på Falkenstens grunn. Driftsbygningen brant ned i 1963, og en ny ble reist. Hovedbygningen ble freda, og både den og parkanlegget er restaurert.

Hovedbygningen, flere driftsnbygninger og hageanlegg er bevart.

Løvøya med Løvøy kapell tilhørte gården.

Husmannsplasser

Det lå en rekke husmannsplasser under Falkensten. I matrikkelforarbeidet 1723 er det notert elleve stykker. Blant disse finner vi Øya og Vegg på Løvøya.

Litteratur og kilder

• Falkensten Bruk på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no
• Falkensten på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Schmidt, Trond: «Falkensten Bruk» i Borreminne. 1989. Digital versjon.