Grensetraktaten av 1751
Grensetraktaten av 1751, også kalt Strömstadstraktaten er den traktaten som ligger til grunn for både defineringen, oppmerkingen og andre bestemmelser knyttet til dagens riksgrense mellom Norge og Sverige. Traktaten kom etter en rekke grensejusteringer i det forutgående årene, og ble undertegnet i Strömstad 2. oktober (etter gregorisk kalender, 21. september etter juliansk kalender som Sverige fulgte på den tiden) 1751. Traktaten regulerte grensen fram til Neiden, da Russland også hadde interesser i området videre østover, og heller ikke grenseoppgangen mellom Iddefjorden og Nordre Kornsjø, da den ble som en oppfølging av freden i Roskilde regulert i Grensetraktaten av 1661 som ble undertegnet på gården Nasslebacka i Naverstads socken (i dagens Tanums kommun).
Bakgrunn
Utdypende artikkel: Store nordiske krig
Etter at Store nordiske krig var avsluttet mellom Danmark-Norge og Sverige i 1720 med freden i Frederiksborg hvor man ble enige om å trekke grensen gjennom de samiske områdene i nord, noe som aldri tidigere var gjort.
Det ble imidlertid ikke gjort noe konkret med dette før Danmark-Norge og Sverige i 1734 inngikk en 15 årige forsvarsallianse. I denne avtalen skulle man gå igjennom alle områder hvor det kunne oppstå grensetvister. Det følgende året ble det engasjert grensekommissærer på begge sider, og i 1737 ble det bestemt at hele grensen skulle fastsettes, ikke bare de omtvistede delene.
Grenseoppgangen
2. august 1738 startet grenseoppgangen fra Hisøya i Nordre Kornsjø på grensen mellom Bohuslen og Dalsland på svensk side. På de strekningene hvor begge parter var enige, ble det bygget grenserøyser, mens der hvor det var uenighet ble de ulike oppfatningene protokollert. Fra Nordre Kornsjø til Idre og Særna gikk grenseoppgangen greit, og fulgte i hovedsak de gamle etablerte lensgrensene som i hovedsak var basert på skattlegging, og dels på kirketilhørighet og det oppsto ingen uenighet av betydning mellom partene.
De to sognene Idre og Særna hadde vært norske og ligget under Hamar bispedømme. De ble i 1644 inntatt av svenske styrker bestående av 200 morakarlar og älvdalingar under ledelse av kapellanen i Älvdalen, Daniel Buskovius under Hannibalsfeiden. Buskovius ble i samtiden betraktet som en nasjonalhelt for dette, og det medvirket til at områdene ikke ble tilbakelevert i forbindelse med freden i Brömsebro. Dette medførte at alt land øst for Femunden var under svensk styre. Det dansk-norske standpunktet var at dette tilhørte Norge og skulle tilbakeføres, noe Sverige ikke ville etter den historiske bakgrunnen og det faktum at disse områdene hadde vært under svensk styre i nesten 100 år. Det svenske standpunktet var å trekke grensen gjennom Femunden.
Nord for Idre gikk grensen i følge gammel skikk langs Kjølen, det vil si langs vannskillet mellom Atlanterhavet og Østersjøen, men hva dette innebar i praksis på det enkelte stedet hadde aldri blitt definert. Dette skapte et problem ved Lierne da Danmark-Norge hevdet at dette var gammelt norsk land og tilhørte Snåsa prosti innenfor Nidaros bispedømme, til tross for at det lå øst for Kjølen. Fra norsk side ble dette hevdet å gjelde også Frostviken.
Lengre nord var det færre problemer da dette var hovedsakelig villmark uten noen jordbruksbefolkning i grenseområdene, men Sverige gjorde krav på Kautokeino, Karasjok og den del av Utsjok som lå nord for Tanaelva, og som hadde vært under svensk juridiksjon. Man valgte å ikke gå lenger øst, da det i dette området også var russiske interesser.
En viktig person i grenseoppgangen var den danske major Peter Schnitler, som i 1742 ble engasjert til å lede arbeidet fra den dansk-norske siden fra Røros og nordover. Han gjorde et grundig arbeid og intervjuet et stort antall vitner som kjente grenseområdene, blant annet reindriftssamer og norske bønder. Også på svensk side gjennomførte han intervjuer og undersøkelser, men av mindre omfang.
Feltarbeidet pågikk fram til 1745, og materialet ble bearbeidet og kartene rentegnet. Det ble også laget en oversikt over hva partene var enige og uenige i.
Forhandlingene i Strömstad
Forhandlingene om grensedrageningen ble åpnet i Strömstad høsten 1749. De støste problemområdene:
Idre og Særna
Den svenske posisjonen var at riksgrensen skulle gå i en linje rett øst/sørøst for Feragen og deretter videre midt i Femunden i retning nord-sør, slik at hele østre bredd ble beliggende i Sverige og Sollerøya midt i innsjøen ble delt mellom de to landene. Fra norsk side ble det blant annet argumentert for at Røros Kobberverk hadde behov for store områder for hogst av trevirke og at grensen måtte trekkes lenger øst. Dette ble manifestert gjennom den fløtingkanalen som ble bygget mellom Femunden og Feragen i årene mellom 1714 og 1764.
Den dansk-norske siden fremmet et kompromissforslag hvor Sverige fikk beholde sognene Idre og Særna, men at Norge skulle beholde den delen av Idre sogn som lå på østbredden av Femunden. I tillegg måtte Sverige si fra seg kravene på Kautokeino, Karasjok og områdene nord for Tanaelva. Dette ble godtatt av den svenske siden, slik at Femundsmarka og de vestre delene av Sylene tilfalt Norge, et areal på rundt 1 350 km².
Finnmark
Som et del av kompromisset om Idre og Særna, sa Sverige fra seg alle krav på Kautokeino, Karasjok og områdene nord for Tanaelva og østover til Varangerfjorden, slik at Tanaelva ble grenseelv. Dette til tross for at disse områdene hadde vært under svensk jurisdiksjon.
Lierne
Når det gjaldt Lierne, aksepterte Sverige at området tilhørte Snåsa prosti, men avviste det dansk-norske kravet om at dette også omfattet Frostviken i Jemtland, til tross for at dette sognet var hovedsakelig befolket fra Lierne og området hadde like mye kontakt vestover som østover. Språket i Frostviken er fortsatt en trøndersk dialekt. Norge aksepterte dette mot å få Lierne.
Hovedpunkter
De viktigste bestemmelser i traktaten var den spesifikke defineringen av selve grensen. Dette medførte imidlertid også behov for andre, avklarende bestemmelser.
Lappekodisillen
Da det ved denne traktaten ble trukket en riksgrense gjennom de samiske områdene, hadde traktaten et tillegg, Lappekodisillen (kodisill=et særskilt tillegg til en traktat eller annet aktstykke) med samme juridisk kraft som traktaten, som skulle sikre samenes fortsatt rett til bruk av naturressursene på begge sider av grensen. Samene ble også tillagt en betydelig egenforvaltning, nøytralitet og en intern domstol.
Bestemmelser om grensemerking
I traktaten ble det bestemt at grensen skulle merkes med grenserøyser. Dette arbeidet ble påbegynt ved Hisøya i Nordre Kornsjø 1. juni 1752, hvor røys nr. 1 ble plassert. Røys nr. 293 står rundt en mil vest for treriksrøysa mellom Norge, Sverige og Finland (i Storfjord kommune), hvor den felles grensen til Sverige sluttet etter at Finland ble avstått i 1809. Videre østover ble det bygget ytterligere rundt 50 røyser som ble nummerert videre i samme serie. Arbeidet ble avsluttet i 1766 ved Golmmešoaivi på dagens grense mellom Nesseby kommune og Sør-Varanger kommune. Videre østover var ikke grensen definert på grunn av de russiske interessene i området.
Status idag
Selve grensedragningen som ble bestemt gjennom traktaten er fortsatt gyldig. Også flere av bestemmelsene i Lappekodisillen er også fortsatt rettskraftige.
Også grensemerkingen fra årene 1752 til 1766 er grensens hovedrøyser og er avmerket på kart som Rr og løpenummeret. I forbindelse med et grenseoversyn i 1929-1939 ble grensen komplettert med et stort antall nye røyser. Disse fikk en ny betegnelse, slik at de nye røysene etter eksempelvis Rr 234 er betegnet som Rr 234 A, den neste Rr 234 B, og så videre fram til neste hovedrøys Rr 235.
Kilder
- Utvalg fra grensearkiv ca. 1750 i Riksarkivet
- Schnitler, Peter: Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745, bind 1, Oslo 1962, Riksarkivet - Kildeskriftsavdelingen, ISBN 82-7061-240-5 Digital versjon på Nettbiblioteket
- Schnitler, Peter: Major Peter Schnitlers grenseeksaminasjonsprotokoller 1742-1745, bind 2, Oslo 1929, Riksarkivet - Kildeskriftsavdelingen, ISBN 82-7061-297-9 Digital versjon på Nettbiblioteket
- Leif Ryvarden: Norges grense - Fra Grisebåen til Barentshavet, Cappelen Damm, Oslo 2005 ISBN 978-82-022-4391-3