Herbert Herding-Herberth
Herbert Herding-Herberth, egentlig Herbert Bernstein (født 2. februar 1904 i Fredrikstad, død 19. oktober 1958 i Oslo) var skuespiller, sanger og teaterleder. Fordi han for det meste opptrådte på scenen, og de opptakene som finnes ble gjort før andre verdenskrig, har han havna i skyggen for senere artister. Flere av hans slagere lever videre, som «Blåklokker» og «Sol ute, sol inne». Som artist brukte han ofte bare navnet Herbert, H. Herbert eller H.B. Herbert.
Slekt og familie
Han ble født utafor ekteskap av Cecilie Bernstein f. Fischer (1886–1957). Faren var revyforfatteren Arne Svendsen (1884–1958). I 1909 ble mora gift med Abel Lazar Bernstein, og gutten fikk hans etternavn.
I 1923 ble han gift for første gang med Emma Wilhelmine Larsen (1904–1967), som var datter av skomaker August Larsen og Helene Larsen. Dette ekteskapet ble oppløst i 1929.
Han ble så gift for andre gang omkring 1931 med skuespiller, sanger og danser Solveig Ballarini (1910–1988), som var datter av dirigent Ernesto Ballarini.
Liv og virke
Hans foreldre hadde en kort romanse. Cecilie Fischer hadde kommet til Norge fra Hviterussland. Hun var jøde, og flykta fra pogromer der. Selv om det ikke ble noe langvarig forhold mellom foreldrene hadde Herbert god kontakt med faren gjennom hele livet. Han samarbeide nært både med faren, halvbroren Kolbjørn Svendsen som ble komponist, og onkelen Osvald Svendsen som var skuespiller og instruktør.
I 1909 ble Cecilie Fischer gift med Abel Lazar Bernstein (1885–1942). Han hadde sammen med broren Abraham Salomon Bernstein slått seg ned i Fredrikstad som barber, og i likhet med Cecilie Fischer var han jøde. Herbert fikk stefarens slektsnavn. I 1910 finner vi dem på Trara i Fredrikstad. Herbert hadde da fått en halvbror, Oskar Manuel Bernstein.[1]
Herbert Bernstein var ferdig med realskolen i 1919, og debuterte samme år i Arne Svendsens folkekomedie Ulabrand på Arbeidsforeningens teater i Fredrikstad. I 1922 skrev han den første lokalrevyen i Fredrikstad, Hvo som sover.I den kommunale folketellinga for Kristiania fra 1923 finner vi ham i Edvard Storms gate 1.[2] Det var dette året han første gang kalte seg H. Herberth, da han skrev revyen I moll og dur for Sommerteatret i Fredrikstad. I 1924 finner vi ham som forfatter og skuespiller på Theatre Moderne i Christiania Tivoli. I 1925 ble han sjef på varietésvenen Hjorten i Trondheim, der han ble til 1929.
Hans debut på Chat Noir, landets fremste revyscene, kom i høstrevyen Pus, ta'n, skrevet av Finn Bø og Arne Svendsen. Her framførte han «Sol ute, sol inne». Teksten var hans egen, og melodien av svensken Jules Sylvain. I 1929 kom slageren «Blåklokker», med melodi av Kristian Hauger. Helt fram til 1942 var han skuespiller, forfatter og instruktør på Chat Noir, Søilen Teater og Carl Johan Teatret. Sistnevnte sted var han teatersjef sammen med Ellen Isefiær fra 1940 til 1942. Han var også med på sommerrevyene på Bygdøy. Sangstemmen hans var ganske ordinær, men tekstene fenga, og hans framføring vakte stor begeistring.
Det ble spilt inn drøyt 80 plater i åra 1931 til 1939, både med egne og andres viser. Kristian Hauger og Kolbjørn Svendsen skrev mange av melodiene. Blant kjente titler kan nevnes «Synd at jeg ble vakker istedenfor rik», «Å, hvor det krabber» og «Stubberud og Stubberud og jeg». I 1934 hadde han sin eneste filmrolle, i Tancred Ibsens Op med hodet.
Høsten 1942 ble norske jøder arrestert og deportert. Herberts stefar Abel Lazar Bernstein ble arrestert noen måneder før jødeaksjonen begynte, i februar 1942. Han ble stilt for retten sammen med seks andre, tiltalt for radiolytting og spredning av nyheter. Fem av dem fikk dødsdom – fire jøder og en kommunist – og de ble henretta den 7. mars 1942. Stefarens skjebne kan ha bidratt til at Herbert var blant de som så skriften på veggen og kom seg i sikkerhet i Sverige. Han var med på samme transport som Solveig Levin og hennes datter Mona Levin. Deres mann og far, pianisten Robert Levin, kjente Herberth godt fra før, men det var en ren tilfeldighet at de havna på samme transport over grensa.[3] Under resten av okkupasjonen opptrådte Herberth ofte for norske flyktninger og de norske styrkene i Sverige.
Sommeren 1945 var Herberth tilbake på Chat Noir. Han var mest aktiv som forfatter, men opptrådte fortsatt sjøl også. Ofte sto han på scenen med kona Solveig.
I 1949 begynte han å turnere rundt i landet med Cirkus Herberth Revyen. De hadde et telt med 1800 sitteplasser. Alf Prøysen var blant de som opptrådte under turneene. Han hadde tidligere sendt inn viser til Herberth, men hadde blitt høflig avvist – med en oppmuntrende oppfordring om å fortsette å prøve seg.
Da Herberht fylte 50 i 1954 lagde Chat Noir en festforestilling for ham. Dessverre gikk det galt for revyscenen dette året, for årets store revy Robinson Crazy floppa og teatret gikk konkurs.
I sine siste år var Herbert svært plaga av sykdom, og han var ikke særlig aktiv i denne tida.
Herbert Herding-Herberth og kona Solveig Ballarini er gravlagt sammen på Vestre Aker kirkegård i Oslo - navnene på gravminnet er bare Herberth og Solveig.
Referanser
- ↑ Herbert Bernstein i folketelling 1910 for Fredrikstad kjøpstad fra Digitalarkivet. Fødeåret 1893 er åpenbart feil.
- ↑ Herbert (Herberth) Bernstein i folketelling 1923 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
- ↑ Levin 1983: 150.
Litteratur og kilder
- Herbert Herding-Herberth i Historisk befolkningsregister.
- Herberth og Solveig Herding-Herberth på begravdeioslo.no.
- Larsen, Svend Erik Løken: Herbert Herding-Herberth i Norsk biografisk leksikon.
- Levin, Robert: Med livet i hendene. Utg. Cappelen. Oslo. 1983. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Madsen, Birger: Arbeiderforeningens teater : Tivoli og Tivolihaven : lokal teaterhistorie, 1875-1939. Fredrikstad. 1975. Digital versjon på Nettbiblioteket.