Holocaust
Holocaust (fra gresk, ‘fullstendig brent’), sjoá (fra hebraisk הַשּׁוֹאָה /haššō'ā/, ‘tilintetgjørelsen’) og porajmos (romanés, ‘fortæringen’) er betegnelser på det systematiske folkemordet på jøder, romfolk og andre etniske, religiøse og politiske minoriteter som ble utført av Tyskland og tildels landets allierte før og under andre verdenskrig.[1] Begrepet sjoá er særlig knyttet til folkemordet på jødene, som med over seks millioner ofre var den desidert største gruppen. Av andre grupper som ble sendt fra Norge til dødsleire utgjorde de politiske fangene den største andelen.
De fleste av ofrene ble myrdet i spesielle konsentrasjonsleire som var innredet som slave- og utryddelsesleire. Blant de største var Auschwitz, Treblinka, Sobibor, Belzec, Chełmno og Majdanek. I tillegg omkom et stort antall i andre konsentrasjonsleire hvor de ble ofre for sult, sykdom, utmattelse, likvideringer eller annet. På Østfronten ble også et betydelig antall ofre for spesialstyrker fra SS, såkalte Einsatzgruppen.
Norske jøder
I Norge ble noen jøder, de fleste ikke-norske borgere, pågrepet og sendt til kontinentet allerede i 1941, men den store deportasjonen av jødene fant sted i 1942. Ordren kom fra Berlin den 25. oktober 1942. Alle norske, mannlige jøder skulle pågripes. Statspolitiet hadde hovedansvaret for utførelsen av ordren, og fikk assistanse fra ordinært politi og lensmenn. Den 26. november samme år ble det beordret at også kvinner og barn skulle pågripes. På det tidspunkt bodde det mellom 1800 og 2100 jøder i Norge, hvorav 767 ble deportert. De fleste ble sendt med D/S «Donau». Bruken av lokalt politi gjorde det mulig å gjennomføre aksjonen med langt mindre oppstyr enn om tyske soldater hadde grepet inn. Av de 767 som ble deportert var det bare 26 som overlevde. At omkring tusen norske jøder unnslapp konsentrasjonsleirene skyldes at de kom seg i sikkerhet før aksjonen, de fleste av dem ved å flykte til det nøytrale Sverige.
For en oversikt over ofrene, se Jødiske holocaustofre – tabellen er skilt ut som egen artikkel på grunn av størrelsen.
Norske rom
Når det gjelder norske rom, har man i liten grad oversikt over omfanget. Vi vet om ei gruppe på 68 norske rom som ble stoppa mellom Tyskland og Danmark i 1934. De hadde norske pass, men disse var trukket tilbake og danske myndigheter hadde fått beskjed om å stoppe dem dersom de prøvde å reise til Norge. Trolig var i hvert fall deler av denne gruppa blant de som forlot Norge i 1927 for å unngå å bli sendt til arbeidskolonier og for å unnslippe fornorskingspolitikk. Konsekvensen for de som ble stoppa var at de ble internert i Tyskland, og svært få av dem overlevde. Et problem for de som har forsøkt å granske norske roms skjebne under holocaust er at det finnes lite tilgjengelig arkivmateriale. Rom har også stått svakere etter krigen enn det jødiske samfunnet, som har fellesorganisasjoner og som kunne trekke på ressurser fra jøder i land som ikke ble ramma direkte av folkemordet, ikke minst fra USA. Det har derfor vært lite egen forskning innafor gruppa på dette, og de som har forsøkt har også ofte blitt møtt med stengte dører. Det er ikke til å komme bort fra at forskning på folkemordet på rom også vil komme inn på behandlinga de ble utsatt for utafor Nazi-Tyskland, og dette har gjort det vanskeligere å nå fram.
HL-senteret
Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, også kjent som HL-senteret, ble oppretta i 2001 for å organisere forskning og formidling omkring holocaust og livssynsminoriteter.
Minnesmerker
Flere steder i landet er det lagt ned snublestener, små plaketter som oppgir navn, fødsels- og dødsdato på jøder som ble myrda i konsentrasjonsleirene. Disse er lagt ned i fortauet utafor husene hvor de bodde.
De fleste norske jødiske ofre for holocaust er tatt med i Våre falne. Enkelte er utelatt, og trolig er årsaken at man rett og slett ikke hadde full oversikt rett etter krigen. I noen få tilfeller kan det være slik at noen er utelatt med vilje. Dette gjelder enkelte jøder som var tyske statsborgere, hvor de som samla inn informasjon til verket trolig ikke var klar over at de var jøder, og oppfatta dem som tyskere som ble tatt av «sine egne».
Noter
- ↑ Vi bruker her holocaust som oppslagsord. Årsaken er dels at dette er det mest vanlige ordet i Norge (jf. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) og dels at de andre navnene på folkemordene er knytta til de enkelte gruppers språk, mens det greske ordet er egna som en fellesbetegnelse.
Litteratur
- «Jødeaksjonene» i NorgesLexi.
- Myrland, Odd: Romfolkets Holocaust på MIFFs hjemmesider.
Eksterne lenker
Videre lesing
- Bruland, Bjarte: Holocaust i Norge. Registrering. Deportasjon. Tilintetgjørelse, Dreyers Forlag, Oslo 2017.