Interneringen av Eivind Berggrav 1942–1945

Interneringen av Eivind Berggrav 1942–1945. Den 24. februar 1942 nedla alle biskopene med Eivind Berggrav i spissen sine embeder. Berggrav kunne følgelig ikke lenger bo i Bispegården. I 1939 hadde familien kjøpt en hytte på Borgen i Asker. Denne ble nå familiens hjem.

Berggrav og tre vakter utenfor hytta sommeren 1944. Det var strengt forbudt å ta slike bilder.
Foto: ukjent

Bakgrunn

Sterke krefter innenfor Vidkun Quislings regjering ivret for at Berggrav skulle fengsles. Josef Terboven selv syntes dette var for drastisk, og resultatet ble internering på hytta som Berggrav hadde kjøpt i 1939. Sommeren 1942 nærmet seg.

Fru Kathrine Berggrav var syk og innlagt på Lovisenberg. Den nest eldste sønnen Øivind som var farens privatsekretær ble internert sammen med biskopen. Hushjelpen Rikka Henriksen skulle stelle for dem. De to yngste sønnene som ikke hadde flyttet hjemmefra, Jan på 19 og Dag på 17 år fikk beskjed om at de måtte finne seg et annet sted å bo.

11 uniformerte og sterkt bevæpnete vakter ble installert i generalkonsul Wiborgs hytte rett i nærheten. De tre skulle isoleres fullstendig.

Etter hvert ble vaktholdet slappere, og Berggrav kunne bevege seg friere. Dette ble oppdaget da politiledelsen i Oslo kom på inspeksjon, og nye instrukser ble innført.

Vaktholdet skjerpes

 
Berggrav og vakter utenfor hytta.Sønnen Dag tok dette bildet ulovlig.
Foto: Dag Berggrav

Pistolene skulle være skarpladd og det skulle skytes mot bena ved rømningsforsøk. Vaktene fikk ikke innlate seg i samtale med Berggrav. Henvendelser skulle foregå gjennom vaktsjefen.

Forsøk på samtale med folk utenfra skulle forhindres, og pakker og aviser og proviant skulle undersøkes. Fotografering var forbudt. Biskopen kunne være ute til fastsatte tider, men bare innenfor et begrenset område rundt hytta. Vaktene skulle ikke være mer enn 1 meter fra fangen. Inngangsdøren skulle hele tiden være låst. Det var ikke lov å ta i mot besøk, heller ikke av hustruen Kathrine. Etter at hun kom ut fra sykehuset, måtte hun bo hos slekt og venner.

Berggrav skriver i sin bok Front-fangenskap-Flukt at vaktene aldri var nærgående ubehagelige. « Noen av dem ble likefrem for venner å regne» Det samme gjaldt flere av vaktsjefene. Bestemmelsen var at vaktene skulle være medlemmer av NS, men det var ikke nok av dem, og derfor ble vanlige politifolk brukt – noe som gjorde forholdene for de internerte enklere.

I juli 1942 ble biskop Berggrav alene i hytta. Sønnen Øivind som var gift, ble sluppet ut etter en sykdom. Berggrav mente at han kunne klare seg alene, og husholdersken Rikka Henriksen reiste hjem til Lyngen.

Utflukter

Nå som biskopen var alene, ble det enda viktigere å finne på ting som kunne bryte opp i kjedsomheten. En kveld i slutten av juli stakk han ut gjennom kjøkkenvinduet, fjernet bøtta på doen og krøp ut gjennom hullet. I en ryggsekk hadde han med sovepose, kaffekjele og tørr ved. Natten skulle tilbringes på toppen av Vardåsen. Stien dit opp gikk rett forbi hytta. Han forteller at han gjorde opp et bål ved varden, opplevde soloppgangen i øst over Oslo og sang «Gud signe vårt dyre fedreland». Merkelig nok kom han seg tilbake i hytta uten å bli oppdaget.

Så ble tanken om en utflukt til Oslo for fristende. En av de gode vaktene skaffet ham en politiuniform, og han fikk opplæring i å gjøre nazi-hilsen hvis han kom ut for kontroll. Drosjeeier Sommervoll fra Asker ble bedt om å ta turen inn til Oslo. Fredriksen, som vakten het, ble med for å hjelpe til. Denne vakten var Berggravs kontakt til gårdene på Borgen og ga ham opplysninger om de nye vaktenes holdninger.

 
Berggrav med mustasje anskaffet av Barbra Ring på Nationaltheateret
Foto: ukjent

Det ble flere turer til Oslo med toget, kamuflert med mustasje fra Nationaltheateret. Den var anskaffet av sønnen Dag gjennom skuespilleren Gerda Ring.

Bokhandler Olaf Norli hadde hytte rett ved Berggravs. Denne ble benyttet av biskopen til møter med folk utenfra. Det samme var tilfelle med bilhandler Larsens hytte, også en nabo på Borgen.

Sin egen hushjelp

Biskopen måtte altså i 3 år lage sin egen mat. Henriette Schønberg Erkens store kokebok ble en dag levert på døra med hilsen fra forfatterinnen. Fra Sverige kom de pakker med hermetikk og klær. Fra gårdene i nærheten kom det stadige forsyninger. Fra Berg på Kjonebråten kom det hver dag i 3 år en melkeflaske, levert av Bjarne Berg, kona Kjersti eller datteren Marit. Denne leveringen ble også et skalkeskjul for overlevering av nyheter fra London. Sigrid Weil på Søndre Borgen , Aslaug Tveter på Vesleborgen og Marie Isachsen på Vardeborg var også viktige mat- og vedleverandører.

Kontakt med Hjemmefronten

I forbindelse med Ove Jensens arrestasjon 29. juli 1943 ble Berggrav kontaktet av Bjarne Berg. Han trengte hjelp til å fjerne våpen og annet utstyr fra Persbråten . Berggrav snakket med sine «gode» vakter, og natten mellom 2.og 3. august ble utstyret flyttet over til Kjonebråten. Bjarne Berg og hans to sønner måtte flykte allerede en uke senere. Den 11. august tok Berggrav og Berg farvel i skogen nedenfor hytta. Det skulle gå nesten 2 år før de så hverandre igjen.

Hjemmefrontledelsen forsøkte flere ganger å få biskop Berggrav til å flykte til Sverige. De fryktet for at han skulle bli fengslet som gissel. Quisling hadde flere ganger uttrykt at Berggrav burde henrettes. Men Berggrav nektet. Han mente å gjøre bedre nytte for seg i Norge som et symbol på motstandskampen.

Sønnene

Berggravs sønner hadde også grunner til å frykte arrestasjon. Den eldste sønnen Otto ble under falsk navn sendt til Stockholm i hemmelig oppdrag for Hjemmefronten. Jan den nest yngste, dro også til Sverige og derfra til Little Norway i Canada der han ble utdannet som bakkemannskap i flyvåpenet og deltok i kampene etter invasjonen i Normandie. Om Dag Berggrav se under Den siste julen på Borgen.

Nytt forsøk på å skjerpe vaktholdet

Tidlig på høsten 1943 hadde det stått en notis i svenske aviser om at « Berggrav omvender alle sine vakter.» Dette var selvsagt fanget opp i Norge, og alle vakter ble avløst. Nå skulle ingen få tjenestegjøre på Borgen hos Berggrav i mer enn 3 uker. Som ny vaktsjef var utnevnt Stene, med kallenavnet Busten. Han var meget ivrig i tjenesten i begynnelsen. Men for å sitere Berggrav selv: « Han ble den modigste og mest hjertevarme av alle vaktsjefer her!»

Det gode vennskapet begynte julen 1943: Julen 1942 hadde Berggrav fått vaktsjef Nærmo med på å arrangere juleandakt. Det samme foreslo biskopen julen 1943 da Busten var vaktsjef. Fordi dette også hadde blitt gjennomført forrige jul, ga han tillatelse. Juleevangeliet, julesangene, ekte kaffe, svinekoteletter og risengrynsgrøt gjorde sitt til at Busten ble «omvendt». Allerede 1. juledag sørget han for at Berggravs kone Kathrine kunne komme på besøk. Under besøket ble Busten invitert på kaffe sammen med ekteparet. Det var begynnelsen på vennskapet.

Den siste julen på Borgen

Berggrav hadde gjort i stand to pakker som Busten skulle få med til sine to småjenter i Oslo. Han skulle ha permisjon i julen og gledet seg til samværet med familien. Om formiddagen den 20. desember dro han opp til Røise på Drengsrud for å få med seg to flasker melk hjem. Han kom tilbake fra Drengsrud på en kjelke. Les om det dramatiske som skjedde i: Kjeldearkiv:Gestapos siste julebesøk på Borgen. Berggrav forteller at han sørget dypt over denne vaktsjefen sin.

Den samme dagen får biskop Berggrav vite at hans 19-årige sønn Dag er blitt arrestert. Han bodde på Voksenkollen i Oslo sammen med broren Øivind, men i hver sitt hus. Arrestasjonen hadde foregått meget brutalt. 7 tyskere og 7 NS-folk hadde kommet klokken halv ett om natten. De slo med geværkolbene og skjøt gjennom døren da Dag ikke fikk åpnet raskt nok. De fant fotografiapparatet han hadde, men undersøkte ikke filmen i apparatet. Der var det bilde av Busten og vakter sammen med Berggrav på verandaen utenfor hytta på Borgen.

Øivind Berggrav ble arrestert samtidig, men sluppet fri etter få dager.

Dag Berggrav ble ført til Victoria Terrasse og utsatt for meget hard tortur av norske NS-folk.Han ble spurt om sitt kjennskap til Dick Zeiner-Henriksen, en sentral Milorg-mann i Oslo. Ved Drengsrudvannet ikke langt unna hytta til Berggrav, bodde Dicks fetter Truls Zeiner-Henriksen som også var aktiv i Milorg. Samtidig som Dag Berggrav ble forhørt, dro Gestapo ut til Asker for å lette etter Dick Zeiner-Henriksen. De omringet huset, men Truls var inne i Oslo. Moren fikk gjemt unna kompromitterende papirer, og Gestapo måtte dra med uforrettet sak. Besøket fikk imidlertid fatale konsekvenser for Berggravs vaktsjef Busten. Se Kjeldearkiv:Gestapos siste julebesøk på Borgen.

Dag Berggrav ble overført til Akershus Festning og satt fengslet der til krigen var over 8. mai 1945.

Flukten fra Borgen

Ut på nyåret 1945 ble det klart hvordan krigen ville ende. Hjemmefronten var bekymret for hva Quisling kunne finne på, og Berggrav selv innså også alvoret. Den nye vaktsjefen het Uglum, og Berggrav diskuterte saken med ham. Ville det være mulig å arrangere et overfall på vaktstyrken slik at Berggrav kunne rømme? Den 12. april om natten hadde Berggrav møte hos sine naboer på Vesleborgen, Ole og Aslaug Tveter. Der var også andre Milorg-folk, områdesjef Per Fossum og en representant for Milorg i Oslo, Willem Eckhoff. Vi har grunn til å tro at de andre som også deltok i «angrepet» på vaktstyrken var med, nemlig Kåre Hanevold, forpakteren på Vardeborg Olaf Kjølen, våpensjef i Asker Oscar Olsen, Erling Røed, Karsten Wittenberg og Erling Rustan.

På møtet ble det bestemt at Berggrav skulle flykte før overfallet på vaktene, men hvor? Biskopen mente selv at det minst sannsynlige stedet tyskerne ville lete, var midt i Oslo. De fleste ville jo anta at han forsøkte å komme seg over til Sverige. Vaktsjef Uglum ble satt inn i planene og plukket ut to vakter som han stolte på til å holde vakt om natten. Klokken halv ni om kvelden den 16. april drar forlater biskop Berggrav fra hytta si på Borgen etter å ha vært internert i tre år. Han kommer seg til Asker stasjon og tar toget til Oslo – kamuflert som ved tidligere Osloturer.

Overfallet på vaktene

Milorg-guttene brukte langt flere mann i operasjonen enn Berggrav visste om. De observerte området i flere dager på forhånd og hadde vakter ute fra den morgenen angrepet skulle skje. Statspolitivaktene som jo visste at de ville bli angrepet, hadde bedt om at det hele foregikk så virkelig som mulig. De ville jo bli forhørt nøye etterpå. Klokken halv ett på natten ble de to vaktene nokså brutalt overrumplet. Uniformskappene ble spjæret, og luer og annet utstyr slengt rundt i terrenget. Det så ut som de hadde satt seg til motverge, men blitt overmannet. De to vaktene ble bundet med fallskjermsnorer, det skulle ikke være tvil om hvem som hadde vært her, og de ble båret lenger inn i skogen, bastet og bundet og kneblet. Vaktsjef Uglum ble behandlet på samme måte, men måtte minne angriperne om at han måtte knebles. Vaktene som gikk på klokken 3 om morgenen, fant vaktsjefen bundet i sin egen seng. Etter en stund ble også de to nattevaktene funnet. Telefon- og strømlinjene på hele Borgen var imidlertid kappet, så det var langt på ettermiddagen før vaktsjef Uglum kunne få underrettet sine overordnede i Oslo. Han la nok heller ikke noen iver i å få meldt fra. Mannen som ble sendt ut for å reparere ledningene, brukte lang tid på å finne bruddene. Ikke rart, for han var den samme som hadde kappet ledningene dagen før, nemlig Erling Rustan. Uglum og vaktene ble tatt inn til forhør i Oslo, men overfallet var slik utført at de ikke ble mistenkt for noe.

Klokken 10 neste dag gikk det ut telegram fra politiet i Oslo: « Bevæpnede menn har i natt befridd dr. Eivind Berggrav fra interneringsstedet i Asker ved å overmanne vaktmannskapet. Ettersøkning bes iverksatt. Kriminalkommandøren».

Noen dager senere sendte Politidepartementet ut en melding om at Berggrav sannsynlig var bortført av kommunistiske elementer og utlover en belønning på kr 10000 for opplysninger som kan føre til oppklaring av saken. Beløpet tilsvarer kr 210000 i dagens penger (2016).

(Statspolitivakten Fredriksen som tok stor sjanser ved å hjelpe Berggrav, skiftet navn etter krigen og var biskopens gode venn resten av livet.)

Kilder

  • Eivind Berggrav: Front-Fangenskap-Flukt
  • Arvid Fossum: Milorg i Asker 1940-1945
  • Dag Berggrav: Vi hadde andre drømmer. 19 år og fange på Akershus. Aschehoug 1993.
  • Bjørn Berggrav (barnebarn, sønn av Øivind Berggrav)
  • Asle Tveter (sønn av Ole og Aslaug Tveter)