Jakob Friis (1883–1956)

Jakob Johan Sigrid Friis (f. 27. april 1883 på Røros, d. 12. desember 1956 i Kristiansand) var en journalist, historiker og fremtredende politiker i den norske arbeiderbevegelsen. Han representerte Arbeiderpartiet på Stortinget i perioden 1945-49 og 1950-53. Ved siden av sitt politiske liv var han historiker og arkivar, med en lang karriere i Riksarkivet.

Jakob Friis var en fremtredende politiker på venstre fløy av arbeiderbevegelsen. Etter krigen representerte han Vest-Agder på Stortinget i to perioder. Foto: Oslo museum

Familie og første år

Friis kom fra en kristen familie, og begge hans foreldre var prestebarn. Faren Jakob Pavels Friis var direktør ved Røros kobberverk, og utdannet historiker. I en alder av 17 år skulle Jakob Johan forlate sin barnetro og tre inn som radikal student i Det Norske Studentersamfund. Han studerte først jus, deretter filologi, og i 1909 leverte han sin hovedoppgave i historie om «Hannibalfeiden og den norske borgerstand».

Som ung voksen levde han en omflakkende tilværelse med base i Kristiania. Han ble venner med Emil Stang og Edvard Bull og del av kretsen rundt Kyrre Grepp, lederen av Arbeiderpartiet. Hans første artikkel var på trykk i Social-Demokraten allerede i 1902. Friis var språkkyndig, oversatte litteratur til norsk og ble ofte benyttet som tolk av arbeiderbevegelsen. Han snakket engelsk, fransk, tysk og russisk flytende.

Han hadde i denne perioden flere utenlandsopphold, blant annet i Le Havre, Paris og Berlin, hvor han studerte under Rosa Luxemburg. Han ble i sine første arbeidsår revet mellom en karriere i Riksarkivet og sin politiske virksomhet som engasjert journalist i Social-Demokraten (Dagsavisen).

Friis var gift to ganger, først med Sigrid Torgersen (1885-1936) fra 1914 til 1924, deretter med Helena Mollestad (1893-1976) fra 1928. Sammen fikk de sønnen Aage (1927-2018).

I, med og utenfor arbeiderbevegelsen

Det var i arbeiderbevegelsen Friis fant målet med tilværelsen, og han gikk aktivt inn i den utpregede marxistiske fløyen. Han tok del i de fleste landsmøtene til Arbeiderpartiet fra 1911 til 1927.

I 1920 ble han Arbeiderpartiets utsending til Moskva, der han blant annet intervjuet Vladimir Lenin og var norsk representant i eksekutivkomiteen på Den kommunistiske internasjonalens kongress. Han ble her kjent med både Lenin, Stalin og Bukharin. På Kominterns tredje kongress i 1922 ble han medlem av kontrollkomiteen. Under partisplittelsen i 1923 stod han midt mellom fløyene, og endte etter eget utsagn uten arbeid, «fattig og forlatt og full av mindreverdsfølelse».

Han ble deretter Arbeiderbladets utsending i Paris, før han på Martin Tranmæls oppfordring ble han ansatt som redaktør i Rjukan Arbeiderblad. Han havnet da på kanten med avtroppende redaktør Trond Hegna, men ledet avisen på industristedet i øvre Telemark fra 1925-28. Han skulle senere beskrive årene på Rjukan som strevsomme, men avvekslende og langt fra kjedelig. Han måtte i stor grad redigere og gi ut avisen på egen hånd. Ta i mot telegrammer og lese korrektur på artikler og annonser. I tillegg måtte han være med på alle politiske møter, og var forventet å møte i alle politisk-sosiale sammenkomster til sent på kveld. I tillegg hadde han ungdomsvenner som hadde høyere stillinger hos Norsk Hydro på Rjukan. Ungdomsvennenes sammenkomster hadde en noe «finere» karakter, reflekterer han senere, men det besto stort sett i at alkoholen som ble servert var av dyrere merker.

Friis fant seg til rette politisk på Rjukan. Arbeiderne der var sterkere politisk engasjert enn vanlig, og stort sett var de på denne tiden revolusjonære. Mange av dem var beleste, og mange hadde tatt del i Fagopposisjonen. De ønsket, som ham, en ny samling til venstre i politikken. Mer kommunistisk enn sosialdemokratisk.

Friis fant seg en meningsfelle i den lokale bibliotekaren, Henrik Hjartøy. Andre sentrale meningsfeller på Rjukan ble Knut Dalastøl, Ambrosius Olsen og J.A. Franzen. Sammen utarbeidet de det såkalte Rjukanforslaget. Forslaget innebar et bastant forbud mot at Arbeiderpartiet skulle danne regjering uten å ha stortingsflertall, og Friis havnet på grunn av dette i nesten daglig spaltepolemikk med Arbeiderbladet og Martin Tranmæl. Friis tok da et lengre opphold i USA for å komme seg bort fra «spetakkelet» på Rjukan.

Da han kom hjem stilte han til valg for Arbeiderpartiet i Tinn under kommunevalget i 1928, men ble motarbeidet og ble ikke valgt inn. Han følte derfor at han ikke hadde nok ryggdekning i partiet til å fortsette som redaktør i lokalavisa, og valgte å be om fritak fra jobben.

I 1929 fikk han jobb som lærer ved Vesten-universitetet i Moskva etter Viggo Hansteen, men returnerte til Norge i 1930. I 1931 tok han på seg jobben som redaktør for det planlagte Arbeidernes leksikon, etter å ha blitt anbefalt av sin venn på Rjukan, Hjartøy. Hjartøy var mannen som stod bak innsamlingen av Det røde bibliotek, men hadde ikke anledning til å ta på seg oppgaven selv. Det røde bibliotek ble likevel en viktig kilde til arbeidet med leksikonet. Men motgangen fortsatte for Friis. Arbeiderpartiet boikottet leksikonarbeidet, og han måtte si fra seg også det ansvaret. Det ble Mot Dag med Trond Hegna og Erling Falk som fullførte leksikonet.

Stortingsrepresentant for Vest-Agder

I 1933 var han tilbake i arkivverket, og meldte seg på nytt inn i Arbeiderpartiet etter noen år i kommunistpartiet. I 1934 ble han ansatt som statsarkivar i Kristiansand, hvor han også ble leder i lokallaget til Arbeiderpartiet. Han skrev i tillegg artikler i avisa Sørlandet.

Friis fikk evakuere statsarkivet til Lyngdal i maidagene 1940, men ble arrestert og forhørt av Gestapo etterpå. Etter krigen satt han på Stortinget i to perioder for Arbeiderpartiet i valgdistriktet Vest-Agder; 1945-49 og 1950-53. Han tok gjerne avvikende standpunkter på partiets venstre fløy, særlig i utenrikspolitikken. Han var sterkt imot norsk deltakelse i NATO, men stemte ikke mot tilslutningen til alliansen. På 50-tallet var han en av initiativtakerne til ukeavisen Orientering.

Ettermæle

Som en omstridt og radikal figur i arbeiderbevegelsen ble han lenge hindret i sine bestrebelser. Hans biografi om Kyrre Grepp, som ble påbegynt på 1930-tallet, ble aldri utgitt.

Manuset til sin egen selvbiografi ble skrevet i 1947 men først utgitt i 2011, 55 år etter hans død i 1956. Grunnen til dette var, ifølge hans sønn Aage Friis, den «politiske istiden» som oppstod etter frigjøringen. Sønnen har skrevet forordet «Ikke skyt far» i selvbiografien.

Statsarkivar Jakob Friis er gravlagt på Vår frelsers gravlund i Oslo.

Verker av Jakob Friis

• Marcus Thrane, 1917
• Den moderne arbeiderbevegelse i Norge, 1918
• Internationalen : en historisk oversigt, 1918
• Bolschevismen og bolschevikrevolutionen, 1918
• Veien til det sosiale demokrati, 1919
• Arbeiderklassens samlingsproblem, 1926
• Ti år – arbeiderstyrets erfaringer, 1927
• Den internasjonale finanskapitals provinser i Norge, 1928
• Norsk Hydro, 1928
• Landbruket i Sovjet-unionen, 1930
• Storsvindleren Kreuger : I politisk belysning, 1932
• Til 2. internasjonale, 1938
• Trotskismen – en giftplante?, 1938
• Kristiansand gjennom 300 år, Kristiansand 1941
• Oppgjør med Tyskland og Vestmaktene, 1945
• Kritikk av norsk untenrikspolitikk etter krigen, 1952
• Bevegelsen og målet : Mitt liv i arbeiderbevegelsen, 2011
• privatarkiv i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, med bl.a. manuskript til ikke-trykte erindringer og ufullført manuskript om Olav Scheflo og materiale til Protokollkomiteens innstilling om Administrasjonsrådet

Kilder og referanser

• Jakob Johan Sigfrid Friis, Store norske leksikon
• Jakob Friis, Norsk biografisk leksikon