Kjeldearkiv:Veier til Norge - Miki Ndoy

Den norske jazzmusikeren Miki Ndoy
Miki N'Doye med The Organ Club "Club7 revival" på Cosmopolite på Soria Moria, Oslo, 2017. Foto: Tore Sætre / Wikimedia.
Kjeldeinformasjon
Navn:	Miki N'Doye
Tidsrom:	2008
Metode for nedtegning:	Intervju
Intervjua av:	Yacoub Cissé, vinteren 2008-2009
Beskrivelse:	Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Født i Banjul, Gambia - kom til Norge i 1976.

Barndom og ungdomsårene

Jeg har alltid vært fascinert av musikk og dans. Jeg kommer fra hovedstaden Banjul i Gambia. Jeg ble født på et sykehus i 1944. Gambia var fortsatt en britisk koloni. Landet fikk sin selvstendighet i 1964. Min far het Ndoy Ibrahim og mor het Saar Fatou.

Jeg tilhører Wolof-folket. Jeg må bare presisere at mamma ikke er Wolof, men Serere. Dette er to forskjellige grupper. Far og mor var svært religiøse. De ba fem ganger om dagen.

Min fascinasjon for musikk begynte ganske tidlig. Jeg begynte å leke sammen med mine kamerater og slo på alt jeg kunne finne. Far likte ikke tanken på at jeg skulle begynne med musikk. Han mente at musikk ikke var noe for meg, men for Griotene. I Afrika finner du profesjonelle fortellere. I vest Afrika kalles de grioter. De kjenner slektenes stamtrær og beretter om foreldre heroiske dåder i lange, kunstferdige epos eller i korte, poetiske lovprisninger, som regel akkompagnert av musikk. Ofte resiterer griotene mens de spiller på Kora, et strengeinstrument med 21 strenger. Det er vidunderlig vakker. Jeg hadde en annen mening. Jeg begynte å tromme ganske tidlig, jeg sang også. Jeg kunne ikke motstå å være med mine kamerater å spille. Vi fant alltid et spillested sammen etter skolen. Et sted hvor vi ikke ble forstyrt av noen andre.

Årene gikk og jeg begynte å spille mer og mer trommer. Den trommen jeg spiller heter Bukarabu og videre lærte meg å spille sabbar, congas, tama, tran ba Djembe osv. Alle er trommersorter. For å lære seg å spille må en som regel begynne hos en trommemester. Det krever disiplin og hard arbeid. Trommene brukes i forskjellige anledninger. Det brukes når vi skal feire bryllup, feste, og andre viktige begivenheter. Jeg var ikke blitt en mester enda, selv om mange av mine venner og enkelte som hadde hørt på meg syntes jeg var flink.

Årene gikk. Jeg hørte fra en bekjent at landets fremste musikere, dansere og skuespillere var i ferd med å danne en ballettgruppe. Jeg ble med på det. Året var 1966. Vi øvde og øvde. Det var viktig å repetere/øve for ballettsjefen krevde mye av hver enkelte av oss. Det tok oss flere måneder med trening, planlegging og organisatoriske arbeid for å sette i gang et stykke. Balletten var landet eneste danse-ensemble. Den het Superbalett. Den var organisert som en organisasjon. Det var en ledelse som hadde ansvar fra booking og rekruttering av dansere, sangere, musikere, skuespillere og scenografer. Mye av budsjettet gikk til å kjøpe musikkinstrumenter, scenografimateriale, kostymer og reiseutgifter. Det var ikke penger til lønn. Lønn var ikke noe tema. Medlemmene var de beste i landet. Det var til sammen femti medlemmer. Vi følte oss privilegerte. Vi var stolte å kunne være med på et ensemble som hadde artister av stort format. Balletten drev blant annet dans, sang og skuespill. Jeg fikk mer og mer oppmerksom fordi jeg sang, dans, spilte flere instrumenter og var en av skuespillerne. Mange av dem som kjente meg sa de syntes jeg var flink.

Superballett i Sverige

I 1972 fikk Superballet en faks fra reiseselskapet Winreise for å opptre i Sverige. Vi ble booket for å opptre i Stockholm. Vi var ledet av en senegaleske mester. Turen i Stockholm varte to uker. Vi fikk svært bra kritikk av den svenske pressen. Sveriges Televisjon lagte et program om oss.

Turneen var en suksess. I 1974 ble vi invitert igjen av Winreise. Denne gangen var det jeg som ledet ensemblet. Vi ble booket for fire uker. Sjefen for superballetten ga seg på grunn av sykdom etter den første turneen. Jeg ble tilbudt å lede gruppen. Igjen ble vi godt mottatt av det svenske publikum. Vi turnerte på flere kjente steder og det var mye omtale av oss i svenske medier. Det er ikke godt å si alle de stedene vi besøkte. Jeg husker ikke alt.

1976: Reisen til Norge

I 1975 kom en nordmann med navn Harald Lie til Banjul. Lie hadde som mål å lære seg afrikansk trommekunst. Han ble et helt år. Han klarte seg bra og var lærevillig. Lie bodde hos oss. I 1976 inviterte han meg til Norge ombord i et lite fly med plass til syv passasjerer. Dette var et liten fly. Jeg var veldig nervøs. Lie og piloten hadde planlagt en spesiell reiserute. Vi fløy som regel fra tidlig om morgen, fra klokken 07:00, til 19:00 om kvelden. Lie og piloten mente at det ikke var lurt å reise når det var mørkt. Vi reiste første til Senegal og videre til Marokko. Ideen var enkel. Vi skulle fly flere timer om dagen. Ruten skulle være Gambia, Senegal, Spania, Frankrike, Tyskland, Danmark og Norge om jeg ikke husker feil. Det er en del år siden nå.

Det hørtes sprøtt ut. Da vi fløy over Spania måtte vi nødlande fordi vi trengte å fylle på med flydiesel. Vår pilot sa at vi måtte lande ellers ville vi krasje. Det spanske luftforsvaret truet med å skyte ned flyet vårt. Vi sa at vi måtte nødlande eller så ville vi krasje. Spania var i en dyp politisk krise. Franco var fortsatt ved makten. De militære ønsket å beholde makten. Det var skremmende og vi var redde. Det var en skummel situasjon. De snakket spansk. Vi forstod dem ikke. Ting kunne ha gått galt. Jeg glemmer aldri dette.

Vi ankom Norge etter flere dager, via flere europeiske land. Jeg husker ikke alle de flyplassene vi landet på vei til Norge.

Norsk vinter

Vi ankom Norge en dag i april. Det husker det fortsatt etter mange år. Det var kaldt. Vi forlot et land hvor det var sol nesten hele året. Folk var kledd i boblejakke.

Det var mye snø. Selv om jeg hadde vært to ganger i Sverige var det vanskelig å tilpasse meg de første årene. Det tok flere år før jeg ble vant til det norske været. Vinteren er kald og sommeren varm. Sommeren er absolutt den beste tiden i Norge. Blomstene og trærne viser sine vakre farger.

Folk begynner å smile. Solen, har jeg forstått, har en positiv effekt på folk. Jeg ble fortalt om Club 7 der en kunne møte mennesker fra alle verdens hjørner. Det var det stedet i Oslo som tiltrakk svarte og hvite poeter, kunstnere, musiker, studenter og andre fra hele verden.

1977: Club 7 og Oslo

Noen uker etter jeg hadde ankommet begynte jeg å jobbe. Jeg fikk flere spillejobber. Jeg klarte å få med meg flere musikere. Vi dannet et band og kalte oss for Eolen. Med spillejobber kunne jeg og de andre musikerne tjene penger. Jobben min ga mulighet til å forsørge meg selv og betale husleie.

Etter noen år med spillejobber i Oslo fikk jeg melding om at det var interesse i Bergen for den type musikk jeg spilte. Vi spilte afrojazz. Det var nytt i Oslo. Vi fikk god omtale i pressen, og publikum likte vår måte å spille på. Jeg mener at grunnen til at de likte oss var at vi var annerledes enn de andre musikerne. Vi ble en av favorittgruppene. Club 7 var definitivt et eksepsjonelt spillested. Alle verdenskunstnere som besøkte Oslo var gjennom Club 7. På Club 7 kunne du høre jazz, blues, soul, norsk folkemusikk, reggae, disco og mye mer.

Jeg har spilt med navn som Per Jørgensen (trompetist) Erik Balke, Jon Christensen, Finn Sletten, Haakon Graff, Knut Buen (norsk folkemusiker).... Helge Linaae og utenlanske artister som Celio de Cavalo, Egberto Gismonti, Nana Vascincelos, Don Cherry....etc. Buffy Saint Marie....

E'olen/ Sabba/ Tamma og media

E'olen gikk i oppløsning etter noen år. Det gikk noen måneder før jeg startet et nytt band. Vi kalte oss for Sabba. Sabba er et madinka-ord og betyr tre. Den nye gruppa bestod av tre musikere. Grunnen til at jeg startet et nytt band var at jeg ønsket å spille med nye musikere. Nye musikere bringer alltid med seg noe nytt. Det gjelder å skape nye impulser. Med Sabba fikk vi også god presseomtale. Det er viktig med gode presseomtale. Som bandleder er det viktig å ta med nye musikere. Dessuten tror jeg også at de musikerne som spilte med med meg også ønsket å utforske nye ting. Slik ble det også for den tredje gruppen min. I 1984, startet jeg igjen et nytt band.

Rikskonsertene og turne virksomhet

Etter noen år i Norge fikk jeg tilbud å turnere i Norge. Rikskonsertene var tidlig i sin virksomhet, og anerkjente jazz og andre type musikk former. Dette er en flott institusjon. Rikskonsertene ga meg mulighet til å møte et Norge som var ukjent for meg. Med musikk som kunst fikk jeg mulighet til å spille på mange forskjellige steder. Fra nord til sør og vest til øst fikk jeg og andre bandmedlemmer møte bygdekulturer, kystkulturer og bykulturer. Jeg har spilt på jazzfestivaler, i puber, kultursentre, bedehus, konserthaller. Siden jeg kom til Norge har det vært flere turneer. Gjennom årene har jeg utgitt fire plater. Jeg har også undervist i dans på Nationaltheatret og andre institusjoner. NRK har laget minst to programmer om oss gjennom årene. Det har også vært flere turneer i andre land som Tyskland, Sverige, England osv. Musikken har gitt meg alt. I mellomtiden har jeg fått fire eller tre barn.

Idag turnerer jeg en gang i året. Jeg jobber mye på studio. Spillejobbene er vanskelig å få. Konkurransen i musikkbransjen er tøffere enn den var for tredve år siden.

Jeg har spilt musikk i mer enn 45 år og har vært heldig å få spille med andre store musikere.

Norge er blitt mitt hjem fordi jeg har bodd her nesten hele livet mitt. Jeg tror ikke jeg hadde planlagt dette da jeg kom. Jeg trodde jeg ville returnere hjem igjen. Jeg besøker jo Gambia nesten hvert år.