Kvensk innvandring til Vest-Finnmark

Den kvenske innvandringen til Vest-Finnmark startet på 1700-tallet. De første kvenene bosatte seg i Alta, Kautokeino og Porsagner. Innvandringen fortsatte utover på 1800-tallet, da mange kvener fant arbeid ved Kåfjord kobberverk. Da verket ble nedlagt i 1878, avtok den kvenske innvandringen til Vest-Finnmark.

Kvener har man fra gammelt av kalt de innvandrere som kom fra Finland og de nordligste delene av Sverige, hovedsakelig de som kom fra Tornedalen og Bottenvika. Kvenene fremstår i dag som en egen etnisk gruppe, og har også status som nasjonal minoritet i Norge.

De første fortellingene om kvenene i Norge er fra middelalderen (jf. Ottar fra Hålogaland). Kvenene bodde hovedsakelig i kystsognene i Bottenvika, Torneå, Piteå og Luleå. De drev handel og krevde skatt av samene i Torne lappmark, men reiste også for å drive handel med sjøsamene ved norskekysten fra Ofoten til Varanger. Mens kvenenes handelsforbindelser med samene går langt tilbake i tid, er deres bosettelse i Nord-Norge av nyere dato. På 1700-tallet gikk størstedelen av migrasjonen fra Tornedalen til Nord-Troms (Lyngen-Skjærvøy) og til Alta. Helt til midten av 1800-tallet var det Nord-Troms og Alta-området som var kvenenes viktigste innvandringsstrøk i Norge.

Tidlig fattet de dansk-norske myndighetene interesse for de finske immigrantene. De fikk offentlig tillatelse til å slå seg ned ved Alta-elven, hvor de begynte å dyrke korn, og hvor de viste nordmennene hvordan en lakseelv rettelig skulle stenges. Men finnenes tilstedeværelse i Alta var ikke konfliktløs. De ble blant annet beskyldt for å beskatte skogen for sterkt.

Innvandring før 1800-tallet

Innvandringen av kvener til det nordlige Norge begynte først etter 1700. Før den tid finner man enkelte kvener anført på offentlige lister. I Finnmark er kvener første gang nevnt i skattemanntallet for 1697 i Eggeskall (Bossekop) i Alta, hvor det bodde en kven. I 1709 nevnes en kven i Talvik og en i Eggeskall (Bossekop), den siste som «springmand». De første kvener og finner som står i rettighetsmanntallet kaltes for «Springmænd». Det ble de kalt fordi de slapp å betale skatt det første året de bodde i Danmark-Norge: «Skatten springer dem forbi».

I Alta mellom 1730 og 1736 økte antallet kvener fra 7 til 11, samt 2 springmænd. Mange kvener ble ikke registrert som kven i skattemanntallet, men ofte oppført som sjølapper. Det er også vanskelig å si akkurat hvor disse kvenene bodde, ettersom det ofte ble nedskrevet ufullkommen informasjon om deres boplasser og nasjonalitet.

Et sagn fra Kautokeino forteller at den første fastboende der, foruten presten, var en kvengutt med navn Mikko fra Kemikylä i Finland, som hadde flyktet dit fra russerne. Senere giftet han seg med en kvenpike fra Viborg, som litt før var flyktet dit fra russerne og jobbet for presten. De ble da den første bondefamilien i Kautokeino.  I Kautokeino prestegjeld er den eldste dokumenterte kvenske bosettelsen ved Máze i ca. 1676. Her skal det først ha bodd en svensk bonde. I 1758 var det flyttet tre kvenske familier til Kautokeino.

Til Børselv ved Porsangerfjorden flyttet kvenene i ca. 1750. De første kvenene som bosatte seg der skal ha vandret fra Karasjok i Øst-Finnmark.

Innvandring av kvener til Vest-Finnmark fortsatte i det 18. århundrets siste halvdel. I 1796 var det ankommet 14 kvenske bondefamilier til Alta. Fiskeriet gjorde at de fikk arbeid og var i stand til å forsørge familiene. I mai 1779 ble fem kvenske familier pålagt å flytte fra Alta. En av de fem hadde hustru og barn i Lyngen, og var innvandret over Skibotn. Syv andre kvener, hvorav 3 med familie, lovet å reise tilbake til Sverige til høsten. Det kan ikke ses om disse 12 kvenfamiliene hørte til de 14 familiene som blir nevnt i 1796.

Innvandring på 1800-tallet

Kåfjord kirke.

Kobberverket i Kåfjord var Nordkalottens første storindustri. Et helt gruvesamfunn vokste frem mellom 1826 og 1909. Lokal arbeidskraft var mangelvare i starten, og kobberverket ga arbeid til mange innvandrere, hovedsakelig fra Nord-Finland og Nord-Sverige.

Tidsrommet 1800-1845

I 1801 var det etter folketellingene i Alta en befolkning på 108 familier. Av disse var 53 kvenfamilier med til sammen 292 individer. 10 av dem var bosatt på Elvebakken og 39 i Alta sentrum. I Talvik, med en befolkning på 251 familier, var det 11 kvenfamilier med til sammen 56 individer, derav i Langfjord 6 familier. I dette tidsrommet er det ikke dokumentert kvensk innvandring i større grad i Vest- Finnmark. I Alta-Talvik raste i 1802-1804 en farlig epidemi, som gjorde at 391 personer døde. Dette gjorde at antall kvener også minket.

I 1825 var det i Alta en befolkning på 145 familier på til sammen 684 individer. 77 av disse var kvenfamilier. I Talvik var det 279 familier, hvorav åtte var kvenfamilier. I Alta-Talvik var det til sammen 408 kvener.

I 1826 ble Kåfjord kobberverk anlagt. Dette førte til en innvandringsbølge og stor innflytting av kobberverksarbeidere, dels ugifte, dels med familie. Mange av disse kom fra Østerdalen, Gudbrandsdalen og Trondheims stift, men særlig mange kom fra Sverige og Finland. Kvenene ved Kåfjord kobberverk ble ansett som gode arbeidere, men de manglet erfaring fra bergverksdrift. Derfor var det gjennom hele driftsperioden behov for bergkyndig arbeidskraft fra gruvebygdene i Sør-Norge. For å unngå konflikter mellom nordmenn og kvener, ble det i 1835 bygd tømmerhus for kvener på Kreta. Navnet Kreta kommer av det finske navnet Kretanpää, som betyr Grete-neset. I 1840 bodde det 400 mennesker på Kreta, alle kvenske arbeidere og deres familier.

Talvik.

Tidsrommet 1846-1910

Den kvenske innvandring til Finnmark før 1850 foregikk hovedsakelig i Vest-Finnmark, hvor de i stor grad fant arbeid ved Kåfjord kobberverk. Etter 1850 endret innvandringen mål, og de fleste flyttet til Øst-Finnmark.

Innvandringen til Vest-Finnmark foregikk over Kautokeino-Alta. I Øst-Finnmark over Enare-Sør-Varanger. Innvandringen til Alta var sporadisk.

Ved Kåfjord kobberverk var det i 1850 bosatt 419 kvener, men antallet ble redusert etterhvert, og i 1865 var det bare 311. Kobberverket hadde trukket mange innvandrere til seg, men i 1840- og 1850-åra sviktet driften, og da drog mange videre til nye områder, som for eksempel Varanger. Etter at Kåfjord kobberverk ble besluttet nedlagt, var det grunn til å anta at innvandringen ville opphøre.

Om kvenene i Kistrand i 1870 blir det skrevet at de er blandet med samer. Flere kvenske giftet seg med samer, noe som førte til at mennene begynte å bruke den samiske klesdrakten, mens kvinnenes drakter lignet mer på den nord-finske.

Kvenene i Alta brukte den norske klesdrakt og hadde lagt bort den kvenske.

Om tallene i statistikken for innvandringen i Vest-Finnmark bemerkes det at: Ved bestemmelse av en persons nasjonalitet er det tatt hensyn til språk, for eksempel om en person kun snakker kvensk, blir personen oppført som kven. Dette selv om fars nasjonalitet skulle være nordmann eller same. Dette er det mange tilfeller av. Blandingen var ofte så stor og innviklet, at det var vanskelig å avgjøre hvilken nasjonalitet et individ tilhørte.

Bortsett fra dette har man nesten ingen opptegnelser om kvensk bosetting i Vest-Finnmark. Kvener kan ha vært i tjeneste eller ha bosatt seg på forskjellige steder, men dette er ikke dokumentert.

Kilder og litteratur

• Abrahamsen, Aase Kristin H.: Nordkalottens første storindustri. Utg. I samarbeid med Alta kommune. 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Bidrag til Kundskab om Qvænerne i Kongeriget Norge. Utg. Trykt hos W.C. Fabritius. 1848. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Kvenene. Utg. Tromsø museum - Universitetsmuseet. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Qvigstad, Just: kvænske indvandring til Nord-Norge. Tromsø. 1921. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Qvigstad, Just: Historisk Oversigt over Oplysningsarbeidet blandt Finnerne i Finmarken. Utg. Tromsøpostens bogtrykkeri. 1907. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Trekk fra Nord-Norges historie. Utg. Gyldendal. 1976. Digital versjon på Nettbiblioteket.