Landskyld

Landskyld var den årlige leia som en leilending betalte til jordeieren. Denne ble i middelalderen til et mål for verdien på jordeiendom, og ble lagt til grunn ved salg, arveskifte og til dels ved utlikning av skatt.

Historie

I høymiddelalderen begynte man å få landskyld som var noenlunde systematisk satt. Det ser ut til at man la til grunn bruksverdien på bruket, og at man gjerne satte landskylda til omkring 1/6 av brutto avkastning. Dette var basert mer på tradisjon enn lovgivning. I senmiddelalderen brøt dette systemet sammen, da det etter svartedauden var rikelig med jord. Landskylda sank, og det ble vanlig å avtale den mellom leilending og jordeier. Denne landskylda festa seg, og i 1539 ble det bestemt at endringer måtte gjøres av en lagrette. Den egentlige verdien på jorda hadde da steget, men jordeierne valgte allikevel sjelden å kreve endring av landskylda. Dermed ble skylda fra middelalderen i stor grad stående helt til 1800-tallet, og ble i stor grad lagt til grunn for matrikkelskylda helt fram til matrikkelen 1838.

Fordi landskylda ble viktig for andre ting enn størrelsen på leie, ble alle selvstendige bruk skyldsatt, også sjøleierbruk. Da fungerte den blant annet som verdifastsetting ved arveskifte; dersom gården skulle overtas udelt av en av arvingene var det deres andel av landskylda som det måtte svares for. Fordi man ofte løste dette ved å leie partene av medarvinger, ble mange sjøleiere eier til en part av gården, og leilending med tanke på de andre partene inntil medarvingene ble kjøpt ut. Gårder kunne også ha flere eiere, ved at for eksempel en part av den var prestebordsgods. Da ble landskylda brukt som mål på leie for denne parten. Landskylda ble også lagt til grunn for noen skatter, som leidangsskatt, odelsskatt og rosstjenesteskatt.

Fra slutten av 1600-tallet mista landskylda mye av sin praktiske betydning. Stadig mer av jorda kom i sjøleie, og dermed bortfalt den årlige leia. Ved arveskifte ble det vanlig å taksere gården, i stedet for å bruke landskylda. Leie til medarvinger ble da løst gjennom renter fastsatt gjennom pant, framfor en andel av landskylda. I det offentlige godset som ikke ble solgt til private holdt ordninga seg lenger, ikke minst i prestebordsgodset. Selv når de ble solgt kunne eieren bli pålagt å svare landskyld, slik at eiendommene fortsatte å finansiere sokneprestens underhold. En del landskyld ble stående igjen som heftelser på eiendommer; dette ble kjent som løs landskyld.

I 1879 fant leilendingskommisjonen at eierne stort sett hadde overskredet landskylda, og at leia dermed var fastsatt etter avtale framfor etter gammel landskyld eller ny matrikkelskyld.

Betaling

Etter Christian IVs Norske Lov av 1604, videreført i Christian Vs Norske Lov av 1687, skulle landskylda betales innen julaften. Det var sjelden at den ble uttrykt i penger; i stedet brukte man landskyldspecies, det vil si forskjellige vareslag. Det var svært mange slike, men noen vareslag dominerte. I Nord-Norge var det helst fisk, i Trøndelag og på Vestlandet smør, i Agder og i fjellbygdene på Østlandet huder og på flatlandet på Østlandet tunge, det vil si korn og mel. Mellom disse vareslagene hadde man en nokså fast omregningstabell, fra 1600-tallet definert som 1 skippund mel = 2 huder = 1 laup smør = 2 våger fisk.

Skylda kunne betales i varer, men jordeierne ville ofte heller ha den i penger. De kunne da sette taksten selv, og forholdt seg til varene som hadde høyest markedsverdi. Denne taksten kunne da ble en god del høyere enn den reelle verdien, når man regner inn slikt som kostnadene med å få varene til markedet. Leilendingene var naturlig nok ikke glad i dette, og det oppsto en del konflikter. Staten grep jevnlig inn, og oftest sto de på leilendingenes side og fastholdt retten til å betale i varer. Fra 1684 fikk leilendingen rett til offentlig takst dersom han valgte å betale med penger, og fra året etter ble det oppfordra til å betale i penger. Dette kom inn i Christian Vs Norske Lov, og ble faktisk stående helt til 1965.

Kilder og litteratur

• Holmsen, Andreas. Gård, skatt og matrikkel. Utg. Universitetsforlaget. 1979. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Landskyld i Norsk historisk leksikon.
• Landskyld i Store norske leksikon.