Lorentz Mortensen Angell
Lorentz Mortensen Angell (født 9. mars 1626 i Angeln i Slesvig, død 30. juli 1697 i Trondheim) var handelsmann og rådmann i Trondheim, og også gods- og bergverkseier.
Slekt og familie
Han var sønn av Morten Pedersen og Anna Pedersdatter. Han regnes som stamfar til den norske slekta Angell, som kom hit til landet med Lorentz, broren Morten Mortensen Angell og søstera Marine Mortensdatter. De to brødrene tok Angell som slektsnavn etter fødestedet Angeln da de kom til Norge omkring 1650.
Han giftet seg første gang i 1653 med Margrethe Hansdatter Puls (1631–1670) fra Hamburg, og blant barna deres er lagmann Peter Lorentzen Angell, bergverks- og godseier Albert Lorentzen Angell og sokneprest Jochum Lorentzen Angell. Margrethe Puls var datter av kjøpmann Hans Puls. I dette ekteskapet ble det født seks sønner, hvorav fem vokste opp.
Han ble gift for annen gang den 6. august 1671 med Abel Jespersdatter Rickert (1651–1683), datter av fogd i Helgeland Jesper Hansen Rickert og Margrethe Falch. I dette ekteskapet ble det ti barn, hvorav seks levde opp.
Angell gifta seg så for tredje gang i 1684 med Margrethe Pedersdatter. I motsetning til de to første konene var ikke hun fra en rik slekt, men de hadde kontakter i bergverkskretser. I det tredje ekteskapet ble det født ei datter.
Liv og virke
Faren ble i 1630-åra eier av stamgården Nordgaard øst for Flensburg i Slesvig. Forbindelsen til Norge kom trolig gjennom han, da en rekke flensburgske kjøpmenn på denne tida drev fiskehandel langs norskekysten. Rundt 1650 reiste Lorentz, Morten og Marine Angell til Trondheim. Omtrent samtidig ble Det Angellske Handelshus etablert. Et av byens eldste og største foretak som drev i 117 år til da Thomas Angell døde.
Første gang vi finner Lorentz Angell i kildene fra byen er da han gifta seg i 1653. Ved å gifte seg med dattera til Hans Puls kom han inn i det øverste sjiktet av Trondheimskjøpmenn. Onkelen hennes overdro en gård i Krambugata, i byens beste kjøpmannsstrøk, til paret.
Gjennom sitt andre ekteskap, som ble inngått et års tid etter at Lorentz Angell ble enkemann for første gang, ble han inngifta i en rik slekt fra Helgeland. Dermed fikk han bedre kontakter i et viktig fiskeridistrikt.
Det tredje ekteskapet ble veien inn i kobberhandelen. Margrethe Pedersdatter var nemlig enke etter Lauge Jensen, som hadde hatt en sentral posisjon i den handelen.
Det var vanlig at kjøpmenn forsøkte å ha flere bein å stå på. Ved siden av tørrfisk, klippfisk, trelast og kobber handla han også i mindre kvanta med en rekke andre varer. Han importerte også blant annet krutt til bergverkene, korn, mel, salt, tobakk, kobberkjeler, jerngryter, tinntallerkener og mye annet. Disse varene ble solgt både i Trondheim op på andre stedet i Trøndelag og Nordland. Fra 1664 var han også skipsreder, og eide parter i flere skip. På grunn av den store faren for forlis, og for å bli tatt av kaperfarere i krigstid, var det vanlig å dele risikoen gjennom partsrederier. I 1688 mista faktisk Angell tre skip han var medeier i til kapere.
Etter hvert bygde han seg opp en betydelig formue, og begynte å investere i eiendom. Blant det første han kjøpte var Smølagodset, som han kjøpte fra rentemester Henrik Müller i 1677. I 1680-åra fikk han også anledning til å kjøpe seg inn i Røros kobberverk. Den største eieren der, Joachim Irgens, begynte å slite med å betale innskuddene, og kom i gjeld. I 1681 og 1685 var det kommisjonsoppgjør etter at både Irgens og enke etter ham hadde etterlatt seg gjeld, og til sammen fikk Angell kjøpt 50 av de 180 partene i kobberverket. Han fikk også kjøpt et jordegods i Helgeland på hele 487 gårder med tilsammen 868 leilendinger ved oppgjøret etter Irgens, og han sikra seg kongetienden av Lofoten, Vesterålen og Andenes.
Bybrannen i Trondheim i 1681, kjent som Hornemannsbrannen, ramma både Angell og andre handelsfolk hardt. Ikke bare brant store mengder varer opp, det var også enorme kostnader med å bygge opp sjøboder og andre bygninger etter brannen. Vi vet også at flere skip på elva brant; det er ikke kjent om noen tilhørte Angell, men det er stor mulighet for det. Det første kjøpet av bergverksparter var heller ikke så heldig. Det var en grunn til at Irgens hadde slitt med økonomien. Mens Angell tidligere hadde tjent godt på å handle med kobber, fikk han nå kostnadene med å hente det ut. På toppen av dette var det flere år med dårlig fiske. Som vi har sett kjøpte han i 1685 flere parter i kobberverket, og han hadde store inntekter fra gårdene på Helgeland, men totalt sett gikk han med underskudd. Dermed kom han i gjeld til forretningsforbindelser i Amsterdam, som var det viktigste markedet for kobberhandelen. Sønnen Albert Lorentzen Angell sa på et tidspunkt at Lorentz Angell var ruinert, men det var en overdrivelse. Det er ingen tvil om at selv om han hadde stor gjeld, hadde han en enda større formue.
Det som gjorde det mulig å klare seg, der Irgens hadde måttet gi tapt, var det at Angell hadde en finger med i flere virksomheter. Fiskeeksporten kunne lenge dekke tapet ved kobberverket, og da fisket ble dårlig kunne han stille jordparter som sikkerhet for lån. Kramhandelen var i noe mindre skala, men det kunne være stor fortjeneste på den. En del av varene som ble kjøpt inn kunne han få til en god pris, mens de i Norge var luksusvarer som han tok fikk god fortjeneste på. Han hadde også inntekter fra renter på lån han hadde gitt til andre handelsfolk i Trondheim, hvor han en tid fungerte nærmest som en bank. Fra jordegodset kom det landskyld, og selv om den ble mindre enn han hadde hatt forhåpninger om dreide det seg om betydelige summer. Selv om jordegodset ikke ga særlig høy avkastning, var det samtidig sikre inntekter. Det må også nevnes at det at Angell hadde eiendommer utafor Trondheim bidro til å gjøre tapet mindre omfattende; en del handelsfolk som bare hadde eiendom i byen mista alt.
Lorentz Angell fikk også flere lokale embeter. I 1665 var han en av de fire bykapteinene, og i 1671 ble han rådmann. I 1684 var han verge ved Vår Frue kirke, noe hans svigerfar Hans Puls hadde vært tidligere.
Da arven etter Lorentz Angell skulle fordeles var det fortsatt betydelige midler igjen til hver av arvingene. De fem sønnene fra første ekteskap delte jordegodset på Helgeland mellom seg, enka fikk Smølagodset og partene i kobberverket ble fordelt mellom alle barna. Det ble også jordegods, bergparter, andre midler og utestående fordringer til alle arvinger. Formuen etter Lorentz Angell var en viktig årsak til at hans sønnesønn Thomas Albertsen Angell senere kunne etablere Thomas Angells Stiftelser.
Kilder
- Isa Bull: Lorentz Mortensen Angell iNorsk biografisk leksikon.
- Bull, Ida: «Dynastier i bysamfunnet» i Slekt & lokalsamfunn. Utg. Norsk lokalhistorisk institutt. Oslo. 1998.
- Lorentz Mortensen Angell i Historisk befolkningsregister.