lokalhistoriewiki.no

Marie Kjølseth

Marie Kjølseth (Marte Marie) (født 11. desember 1870 på Østre Toten, død 13. mars 1923 i Kristiania) var forsker og lege. Hun var blant landets første kvinnelige leger og spesialist i kvinnesykdommer med virke på blant annet fødeklinikk, mødre- og spedbarnshjem. For sin forskning fikk hun flere priser og ble oversatt til andre språk. Kjølseth var også pedagog og en populær foredragsholder. Hun var en aktiv forkjemper for kvinners rettigheter, både innen legeyrket og generelt, blant annet gjennom kampen for kvinners stemmerett.

Marie Kjølseth var blant landets første kvinnelige leger.
Foto: Anders Beer Wilse/Digitalt Museum

Oppvekst

Marie Kjølseth var datter av Klara Hansdatter og gardbruker Kristian Kjølseth og ble født på garden Kjølset ved det seinere tettstedet Skreia i Østre Toten. Hun vokste opp i en søskenflokk på ni, bestående av seks gutter og tre jenter. Lærer, og første kvinnelige kommunestyrerepresentant i Østre Toten herred, Aasta Kjølseth, var hennes søster.

Marie reiste fra familien 12 år gammel for å fortsette skolegangen på middelskolen på Hamar. Foreldrene støttet døtrenes utdannelse, både økonomisk og moralsk. Marie fikk senere toppkarakter på examen philosophicum.

Studier og tidlig arbeidsliv

Marie Kjølseth tok eksamen artium i 1890, en eksamen i 1891 og medisinsk eksamen i 1897. I 1898-99 utførte hun kandidattjeneste ved Rikshospitalets kirurgiske og medisinske avdeling B, samt barneavdelingen og Fødselsstiftelsen.

Hun startet privat praksis i 1901. Fra mai 1902 var hun tolv måneders kandidat på Rikshospitalets nerveavdeling.

I 1906 jobbet Marie som lege hos Norske Kvinners Sanitetsforening, der hun underviste i anatomi, kirurgisk behandling og sykepleie på foreningens sykepleieskole med 150 elever.

De første kvinnelige legene var jevnt over mer kvalifiserte i kvinne- og barnemedisin enn de mannlige, blant annet på grunn av videreutdanning i utlandet. Flere var knyttet til mødrehjem og spedbarnshjem. Marie var knyttet til mødrehjemmet i St. Olavs gate, foreningen for hjemløse mødre og spedbarn, og til mødrehjemmet ved Det Hvite Bånd etter Caroline Steen.

Prisbelønt forskningsarbeid

Det tok tid før Marie Kjølseth og hennes kvinnelige kolleger ble ansatt som leger. Hun var imidlertid den første kvinnen som mottok forskningspriser på universitetet. Hele to ganger ble hun belønnet med prismidler fra Professor Voss legat, og hun ble den første kvinnen som mottok professor Skjelderups gullmedalje for et stort arbeide om rettsmedisin, fødselshjelp og nyfødtmedisin. Hennes første vitenskapelige arbeid var Undersøgelser over deflorationens anatomiske tegn. For dette arbeidet mottok hun Voss legat i 1906 - for beste norske rettsmedisinske arbeide i det foregående året. Hun skapte tildels sterke reaksjoner hos mannlige kolleger da hun med dette arbeidet beviste at en intakt jomfruhinne ikke nødvendigvis beviser «uskyld» og at en ikke intakt jomfruhinne ikke nødvendigvis beviser skyld. Gynekolog Nils Andreas Quisling reagerte slik på utsagnet; «Jeg maa paa doktorens eget kjøns vegne nedlægge en mild protest mod denne udtalelsen, som jeg selvfølgelig heller ikke tror bør tages saa alvorlig, ellers vilde det se sørgeligt ud med vore kvinders moral», skrev han om Kjølseths forskning i Norsk magazin for lægevidenskaben.

Skjelderups gullmedalje mottok hun i 1911 for sitt store forskningsarbeid på utviklingstegn hos nyfødte. Dette ble nøkternt omtalt i rikspressen, mens kvinnepressen omtalte tildelingen med stort engasjement. Prisavhandlingen ble senere oversatt til tysk, og ble i Monatsschrift für Geburtshilfe und Gynäkologie vurdert som det beste norske rettsmedisinske arbeidet i 1913.

Konfliktfylt ansettelse

Først i 1912 ble Marie Kjølseth ansatt som assistentlege ved Fødselsstiftelsens poliklinikk i Kristiania, i en begrenset periode to år. Da hun søkte stillingen, hadde hun to prisbelønte forskningsarbeider bak seg, samt spesialiseringsopphold i Berlin, Dresden og Paris. Hun hadde jobbet på gynekologisk gratispoliklinikk i Herslebs gate i 4 år, og hadde dessuten solid klinisk erfaring gjennom sin private legepraksis. Avdelingens leder, professor Kristian Brandt, hadde uttalt at ingen kvinne skulle få jobb på avdelingen så lenge han var sjef, og Marie Kjølseth ble derfor først ikke innstilt til stillingen. Hun klaget til helsevesenets øverste sjef, medisinaldirektør Michael Holmboe, og ble til slutt ansatt på tross av avdelingslederens ønske. Han forsøkte ellers å si henne opp før ansettelsesperioden var over, men Sosialdepartementet vurderte at oppsigelsen var ulovlig. Marie opplevde i likhet med de andre første kvinnelige legene at det var svært vanskelig å få jobb som lege. Flere ble forbigått av menn med lavere kvalifikasjoner.

Hun begynte høsten 1912, og hennes pasientjournaler fra tiden på Fødselsstiftelsen poliklinikk finnes fortsatt. Blødninger, underlivsinfeksjoner, graviditeter, livmorsnedfall, livmorkreft, spontanaborter og tuberkulose i livmoren var blant tilstandene hun diagnostiserte og eventuelt behandlet. Marie Kjølseths journaler er beskrevet som presise, kortfattet og saklige, uten moraliserende meninger.

Opprør

To år etter stridighetene rundt hennes egen ansettelse, fikk Marie Kjølseth en sentral rolle da en av hennes kvinnelige kolleger gikk i den samme kampen. Louise Isachsen søkte stilling som reservelege på den nye Kvinneklinikken. Isachsen hadde det klart sterkeste kandidaturet, men ble forbigått av Trygve Hesselberg, med seks års mindre ansiennitet. Sentrale kvinner i kvinnesaksbevegelsen engasjerte seg i saken, og formulerte et avisinnlegg med protest på den feilaktige ansettelsen. I kjølvannet av dette gikk Marie Kjølseth ut med et avisinnlegg rettet mot sin egen sjef, avdelingsleder Brandt, der hun beskriver hans sanne jeg. Temperaturen steg, og flere innlegg ble skrevet. Saken, som fikk riksdekkende medieoppmerksomhet, ble kategorisert som et opprør. Ansettelsessaken endte med endelig avslag på Isachsens søknad, med eneste begrunnelse at hun var kvinne.

Foredragsholder

Marie Kjølseth holdt en rekke foredrag om «Hygiene for Kvinder» på universitetet i Kristiania i 1912. Auditoriene ble overfylt, og mange måtte snu fordi det ikke var plass til flere. I 1913 ble Marie Kjølseth invitert til Fredrikstad frisinnede kvinnesaksforening for å snakke om hygiene for kvinner. Til dette foredraget kom det over 1000 tilhørere som fylte Fredrikstads Arbeiderforening, et av landets største forsamlingslokaler, til randen. Det fantes ikke mikrofoner, og innholdet i foredraget ble hvisket bakover i forsamlingen.

Legeforeningen i Kristiania innførte i 1917 en ordning for hvem som kunne kalle seg spesialister. Marie Kjølseth var da blant de første kvinnelige legene som ble godkjent som spesialist i kvinnesykdommer.

Kvinnesak

Marie Kjølseth var tidlig opptatt av organisert kvinnesak, et engasjement som for alvor blomstret i studietiden og fortsatte livet ut. Hun var, i tillegg til å være en av landets første kvinnelige leger, blant de sentrale skikkelsene i innføringen av stemmerett for kvinner i 1913. Hun var fra 1905 sekretær i Landskvinnestemmerettsforeningen, der mer kjente kvinnesaksforkjempere som Fredrikke Marie Qvam og Elise Welhaven Gunnersen også satt i styret. Det var på legekontoret til Marie Kjølseth at alle underskriftene fra kvinneoppropet ble samlet. Disse leverte Marie Kjølseth til Stortinget, der hun fikk applaus for sin innsats og sitt engasjement.

Ugift

Marie Kjølseth forble ugift. I 1900 bodde hun på St. Halvards plass 2 i Kristiania. I 1910 sto hun oppført med leilighet i andre etasje i Universitetsgaten 2. Begge steder bodde hun sammen med tjenestepiken Marie Bern, også hun fra Østre Toten.

Marie Kjølseth døde av influensa med lungebetennelse i 1923, 52 år gammel.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Marie_Kjølseth&oldid=2113196»