Nikolas Arnesson

Nikolas Arnesson (også omtalt som Nikolaus Arnesson og Nikolás árnason) (født omkring 1150, død ant. 7. november 1225 i Oslo) var biskop av Oslo fra 1190 til sin død i 1225. Dette var under borgerkrigstida, og Nikolas var sentral i striden mot Sverre Sigurdsson og birkebeinerne.

Det var biskop Nikolas som lot befeste Bispeborgen i Oslo. Her et av de bevarte hvelvene.

Nikolas var sønn av lendmannen Arne KongsmågStåreim i Nordfjord og den svenske prinsessen Ingerid Ragnvaldsdatter, enke etter kong Harald Gille. Han var gjennom moren også halvbror med kong Inge Krokrygg og Orm Ivarsson, og tremenning til kong Sverres dronning Margrete Eriksdotter.

Før han ble biskop førte han Magnus Erlingssons hær under slaget på Ilevollene (1180). Etter Magnus' død i slaget ved Fimreite (1184) trakk han seg ut av politikken og gikk i kirkelig tjeneste. I 1189 ble han biskop av Stavanger, og året etter av Oslo.

Sverre gikk seirende ut av striden, og i 1194 måtte Nikolas medvirke under hans kroning. Han flyktet deretter til Danmark, der han grunnla baglerne med den mulige kongssønnen Inge Magnusson som kongsemne. Han vendte tilbake til Norge, men måtte etter nederlaget ved Strindsjøen 1199 igjen forlate landet.

Nikolas forsonte seg med Håkon Sverresson etter kong Sverres død i 1202. Men da Håkon døde allerede i 1204 forsøkte baglerne seg igjen, denne gang med støtte fra danskekongen Valdemar Sejr. De hadde først Erling Steinvegg som kongsemne. I 1207 ble biskop Nikolas' nevø Filippus Simonsson innsatt som konge i Viken og Oplandene. Sverres nevø Inge Bårdsson var hans overkonge. Begge konger døde i 1217, og Nikolas underkastet seg da Sverre uektefødte sønn Håkon Håkonsson.

Etter Nikolas' død i 1225 skal kong Håkon ifølge sagaen ha uttalt ved hans grav at biskopen knapt hadde sin like i verdslig visdom og øre. Kongen skal også ha vært til stede ved biskopens dødsleie. Biskopen fikk ikke et udelt godt ry gjennom Henrik Ibsens Kongemnerne, der han blir fremstilt som misunnelsens og splittelsens demon. Som biskop utførte han like fullt noen oppgaver med hell. Hans dominans over nevøen Filippus styrket kirkens stilling på Østlandet, og det ser ut til at ha vært i Nikolas' periode at bispedømmet ble systematisk delt i prostier. Det er også rimelig at det var Nikolas som fikk gjennom lovtaket av kardinal Nicholas Breakspears gaverettsstatutt fra 1152/1153. Oslo bispeborg ble bygget ut og befestet under biskop Nikolas. Mens han på 1800-tallet i stor grad ble sett i et negativt lys har senere historikere til dels endret syn. For eksempel så Halvdan Koht ham mer som en kirkens mann enn som en politiker, og hans handlinger blir da satt i et noe annet lys; for kirken var det naturlig å stille seg i skarp opposisjon til Sverre Sigurdsson, uten at man helt kan se bort fra at han også hadde personlige motiver knyttet til familiebånd og annet. Opp mot krigslysten overfor Sverre står samvirket med både Håkon Sverresson og Håkon Håkonsson, som viser en vilje til fred og forsoning.

Bisp Nikolas' gateTøyen ble i 1933 oppkalt etter Nikolas Arnesson.

Kilder


Forgjenger:
 Eirik Ivarsson 
Biskop av Stavanger
Etterfølger:
 Gyrd Aslason 
Forgjenger:
 Helge 
Biskop av Oslo
Etterfølger:
 Orm