Søren Jaabæk
Søren Pedersen Jaabæk (født 1. april 1814 i Holum, død 7. januar 1894 samme sted) var en av de ledende bonderepresentantene på Stortinget gjennom mer enn førti år, fra han møtte første gang i 1845 til han avslutta sin stortingskarriere i 1891. Han var også sentral i opprettelsen av partiet Venstre, men fikk ikke selv noen ledende rolle i partiet. Meningene om ham var delt i samtiden, og er det fortsatt. Men uansett hvordan man bedømmer ham som politiker er det ingen tvil om at han gjennom mange år i politikken satte dype spor.
Slekt
Søren Jaabæk var sønn av gårdbruker Peder Sørensen Holmesland (1788–1849) og Sille Johanne Hansdatter Lone (1788–1862). Peder Johan Pedersen Holmesland var Sørens bror.
I 1837 dro han til Jåbekk i Halse sokn for å fri til Elen Gurine Jaabæk, som var enke etter Haagen Eriksen Jaabæk. Foreldrene hennes var Tolli Aanensen Nøding og Aaslu Sørensdatter Holmesland - mora var søster av Peder Sørensen Holmesland, så Søren og Elen Gurine var søskenbarn. Frierferden var krona med hell, og de ble gift samme år.
I 1865 bodde Søren Jaabæk og kona på Jåbekk. Det var da ingen barn som bodde sammen med dem, de hadde alle flytta ut. Barna deres var:
- Henriette Sørensdatter Holmesland (1838–1916), gift med Hans Ommundsen, neste bruker på Holmesland.
- Peder Sørensen (f. 1841), emigrerte til Amerika, bosatte seg i Minnesota.
- Thora Sørensdatter (f. 1845), gift med Peder Tørresen Ime. Var i flere år farens sekretær.
- Sille Johanne Sørensdatter (f. 1848), gift med Peder Nilsen Fuskeland.
- Håkon Sørensen (f. 1850), døde ung.
Tidlige år
Søren vokste opp på farsgården Holmesland i Holum, som i dag ligger i Mandal kommune. Han ble oppdratt til å bli bonde, men ble tidlig opptatt av å lese. Han fikk bøker gjennom et leseselskap og fra farens hyller, og de fikk også Morgenbladet fra Christiania.
Bare 17 år gammel begynte han å jobbe som omgangsskolelærer, etter å ha fått fire ukers opplæring fra sokneprest Ross. Som lærer hadde han et etter tida moderne syn på pedagogikk. Pugging så han ikke som effektivt, og han la i stedet vekt på å skape forståelse for det elevene skulle lære. Han var også motstander av fysisk avstraffelse.
Han tok over gården kona bodde på, Jåbekk, i 1837 og tok som skikken var navn etter den. Han fortsatte å jobbe som lærer ved siden av, og var i et par år også klokker i Harkmark sokn. I 1845 slutta han som både lærer og klokker, og fokuserte i stedet på sin politiske karriere. Gjennom tida som stortingsmann fortsatte han å drive gården, og han var spesielt opptatt av å innføre nye metoder i landbruket både på Jåbekk og på farsgården Holmesland som han tok over etter at faren døde. Han bygde blant annet et av de første klekkehusa for lakseyngel i området. Søren og Elen Gurine drev både Jåbekk og Holmesland fra 1849 til 1869, og overdro så Holmesland til datteren Henriette.
Politisk karriere
Søren Jaabæks politiske løpebane starta med at han ble valgt til ordfører i Halse og Harkmark i 1842. Han ble gjenvalgt flere ganger. Som ordfører møtte han også på amtstinget. I 1845 ble han så valgt inn på Stortinget. Han møtte på alle Storting til og med 1891, lenger enn noen annen representant. Allerede i hans første år som stortingsrepresentant gjorde han seg bemerka med klar og intelligent tale. I en beretning fra 1845 står det: «Jaabæk var upaatvivlelig den lærdeste Klokker i hele Selskabet; thi han kunde tale med i alle Sager». Spydigheten er til å ta og føle på i denne kommentaren; «den lærdeste Klokker» er ikke et kompliment, men en påminnelse om at uansett om han hadde vært klokker og omgangsskolelærer hadde han ingen skikkelig utdannelse. Men at han i det hele tatt gjorde seg nok bemerka til å bli nevnt var et tegn på det som skulle komme.
Selv om Jaabæk ikke hadde noen formell utdannelse, var han en ivrig leser av både bøker og aviser. Han hadde nok mer politisk kunnskap enn mange av de andre representantene, uansett hvor mange eksamener de måtte ha hatt. Han lærte seg både engelsk og tysk for å kunne lese politiske og filosofiske verker på originalspråket, og han hadde omfattende kunnskap om blant annet britisk statsskikk. Det skulle ta tid før Norge fikk politiske partier, og Jaabæk var en av de som tidlig ivra for å få danna et opposisjonsparti. Han ville også ha en regjering som hadde rot i folkerepresentasjonen, framfor en som var utpekt ovenfra. Han fikk oppleve både dannelsen av partier og innføringa av parlamentarismen i 1884, begge ting som passa inn i hans politiske grunnsyn.
Politisk knyttes han ofte til de to begrepene demokratisk radikalisme og økonomisk liberalisme. Det første er knytta til at han hadde henta inspirasjon fra filosofen John Stuart Mill, som ville ha omfattende firhet for individet og en svak statsmakt. Det andre følger dels av det første, at staten ikke skal kontrollere for mye, men er også knytta til kravet han ofte kom med om «sparsommelighet i statshusholdningen». Staten skulle ikke ha eller bruke for mye penger, det fikk private aktører ta seg av.
Med sin bondebakgrunn så han at lovene kunne brukes til å beskytte svake grupper. Her var han villig til å gå inn med statlig kontroll for å hjelpe gjeldsslaver og for å begrense ågervirksomhet. Han forsøkte å få gjennom en lov som bandt renta, men dette fikk han aldri gjennomslag for. Et annet utslag av hans ønske om likhet i samfunnet var at han var mot alle privilegier, inkludert de embetsmannsstanden hadde. Han ville få stemt ut embetsmennene fra Stortinget, og han prøvde å få satt ned lønningene dere, som var høye etter tidas normer. Jaabæk var også motstander av pensjon for embetsmenn, siden andre grupper ikke hadde det. Kampen mot privilegier trakk han så langt at han ble den første som fra Stortingets talerstol erklærte seg som republikaner. Han var tilhenger av allmenn stemmerett for menn og direkte valg.
Fram til midten av 1860-åra var det Ole Gabriel Ueland som var den store bondelederen på Stortinget. De to var nokså forskjellige. De var enige i mangt, men der Ueland var en forsiktig stateg hadde Jaabæk lettere for å starte stormløp. Ueland var blant annet ikke med på kampen mot konge og regjering. I 1851 støtte Jaabæk Marcus Thranes petisjon, men selv om han som radikaler ble omtalt som «blodrød» ble han aldri sosialist. Blant motstanderne ble han kjent som en nei-mann, men dette er en forvrengning av virkeligheten. Han var opptatt av at staten skulle være sparsommelig, men han var for eksempel tilhenger av statstilskudd til lærerlønna for å styrke folkeskolen. Han var også tilhenger av grundtvigianske folkehøgskoler. Latinskolen var han derimot ikke glad i, for de var ikke til for allmuen og bidro til ulikheter i samfunnet. I 1869 var han også en av de som fikk stoppa stipendet som finansierte Eilert Sundts forskning, fordi han mente at Stortinget ikke kunne fortsette å betale uten å få se resultater.
I 1865 sto Jaabæk bak etableringa av den første bondevennforeninga i Mandal. Han begynte dette året også å gi ut bladet Folketidende. Det skilte seg fra det meste annet av tidsskrifter med et enkelt språk som nådde inn til grasrota. Mer enn 300 foreninger ble tilknytta den såkalte «Jaabækrørsla» av bondevennforeninger, med til sammen nær 30 000 medlemmer på det meste. En hovedtanke med foreningene var velgermobilisering, og i 1868 ble mange valgt inn gjennom foreningenes aktivitet før valget. Det gjentok seg i 1870, og særlig er det tydelig i stortingsvalet i Nordre Bergenhus 1870, der fire av fem representanter var bondevennenes kandidater. Men dette skulle ikke vare, og i 1873 sank aktivitetsnivået raskt og foreningene ble oppløst eller inaktive. Det er usikkert hva som egentlig skjedde. Noen tilskriver det framveksten av venstrepolitikken, som på mange felter var sammenfallende med bøndenes krav og som derfor tok over oppmerksomheten. Andre hevder det var gode konjunkturer i landbruket, etter krisetid i 1860-åra, som var skyld i at mange ikke lenger følte det var nødvendig å organisere seg. Noen grundig analyse av dette er ikke gjort; omtalen skjer ofte i forbindelse med omtale av Søren Jaabæk, og farges av synet på ham.
Fra slutten av 1860-åra ble Johan Sverdrup en sterk opposisjonsleder på Stortinget. Han var med moderat enn Jaabæk. De to var enige i mye, men skilte seg fra hverandre blant annet i synet på militærvesenet, som Jaabæk så på som et nødvendig onde man ikke skulle bruke for mye ressurser på. Sverdrups nasjonalisme vant også lite gehør hos Jaabæk. Det ble inngått en form for allianse mellom Sverdrup og Jaabæk, men aldri noe formelt samarbeid. Fra Jaabæks side synes dette å være et taktisk trekk i en situasjon hvor han så at støtten fra bondevennforeningene kom til å dø ut og at Sverdrup ville bli den beste frontfiguren.
I 1871 forsøkte Jaabæk seg med en mistillitsuttalelse mot regeringa, men fikk lite respons fra foreningene da de hadde den på høring. Han la foreningstida bak seg, men fortsatte å gi ut Folketidende fram til 1879. De neste åra ble prega av kampen om maktforholdet mellom storting og regjering, som endte med innføring av parlamentarisme i 1884. I denne kampen var Jaabæk en aktiv og sentral aktør, men ikke noen leder. En mulig årsak til at forholdet til bondevennen ble dårlig kan være Jaabæks kommentarer om religion i Folketidende Han ville løsrive kirken fra staten og avskaffe obligatorisk konfirmasjon, noe som førte til at flere mente han var en fiende av kristendommen. Det stemte ikke, men han helte mer mot grundtvigianisme enn pietisme, og mente at vekkelsesbevegelsene var overfladiske. Dermed støtte han fra seg bedehusfolket og mange kirkegjengere på landsbygda. Det gikk så langt at presten Julius Riddervold nekta ham å være fadder i en dåp, selv om Jaabæk var fast kirkegjenger. Dette tok Jaabæk så tungt at han gikk til injuriesak mot presten. I underretten vant han, men i Høyesterett fikk han ikke medhold, og han måtte betale saksomkostninger. De som fortsatt støtta ham samla raskt inn et beløp som var langt større enn kravet fra retten.
I 1884 danna Sverdrup regjering, og Jaabæk støtta denne. Han måtte gå på akkord med noen av sine egne holdninger, som da han så seg tvunget til å stemme for å øke kronprinsens apanasje. Men prinsippet om å ha en regjering som var ansvarlig overfor de folkevalgte på Stortinget veide tyngre for ham enn personlige meninger. Han var lojal mot Sverdrup da kritikken innad i Venstre økte mot statsministeren. Da partiet ble splitta ble Jaabæk regna blant de moderate. Han stilte seg allikevel fortsatt bak radikale krav, som i Arbeiderkommisjonen av 1885 der han ble med fraksjonen som villa ha lovfesta normalarbeidsdag. Dette forslaget var i strid med hans økonomiske liberalisme, men prinsippet om å støtte rettferdige krav fra arbeidere gikk foran ideologiske hensyn. I de siste årene ble han mindre aktiv på Stortinget, blant annet fordi han hørte dårlig.
Slutten på livet og ettermæle
Etter å ha endt stortingskarrieren i 1891 flytta han fra Jåbekk til Holum, der han og kona Elen bodde hos ei datter og hennes mann. Søren Jaabæk og kona døde med få dagers mellomrom, han den 7. januar og hun den 10. i samme måned. De ble gravlagt sammen fra Holum kirke 17. januar 1894[1]. Det var stort oppmøte i begravelsen. Per Sivle og flere andre skrev minnedikt, og også politiske motstandere fant rosende ord.
På Stortinget er det satt opp en byste av Jaabæk, noe som ikke har blitt mange stortingsrepresentanter til del. Marmorbysten er utført av Mathias Skeibrok. Det ble også reist en bauta i Mandal i 1909, med et relieff laget av Lars Utne. Denne ble bekosta av lærere som takk for Jaabæks innsats for skolen.
Søren Jaabæks vei på Kongsberg, Søren Jaabæks gate i Oslo, Søren Jaabæks vei i Mandal og Søren Jaabæks vei i Bergen er oppkalt etter ham.
Statsarkivet i Kristiansand sitter med mer et privatarkiv på mer enn fem hyllemeter etter Søren Jaabæk.[2]
Referanser
Kilder
- Slettan, Bjørn: Søren Jaabæk i Norsk biografisk leksikon
- Slettan, Bjørn: Holum: gardshistorie. Mandal. 1977. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Nettustilling om Søren Jaabøk fra Statsarkivet i Kristiansand
- Søren Pedersen i folketelling 1865 for Mandal prestegjeld, Halse sokn og Harkmark sokn fra Digitalarkivet
- Holum, Ministerialbok nr. A 7 (1884-1907)
- Søren Jaabæk på Arkivportalen