lokalhistoriewiki.no

Sigrid Wiborg Andersen (1914–1978)

Sigrid Wiborg Andersen (f. Wiborg 3. juli 1914 i Skoger, død 27. oktober 1978 på Kongsberg) var husmor og ekspeditrise.

Sigrid Wiborg Andersens portrett på Milorg-ID-kortet hennes.
Sigrid Wiborg Andersen med stengun. Mobilisering ved Fjellsby Bedehus dagen før freden.
Foto: Familien (1945).
Sigrid Wiborg Andersens Milorg-ID-kort.
Foto: Arve Wiborg (2011).
Bankboksfunn etter hennes død; tjenestevåpen, ammunisjon, ID-kort og distinksjoner.
Foto: Arve Wiborg (2011).
Sigrids kvinnekurerlag, mobilisering ved Fjellsby Bedehus dagen før freden. Sigrid i front, bak fra venstre: Gerd Inger Johannessen (f. Nilsen), Mary Nordby (f. Reiersgaard), Åse Backer-Owe (f. Sjuve), Sønnøve Haflan (f. Wang) og Henny Lehn (f. Gjertsen).
Foto: Familien (1945).
Dødsannonse i Laagendalsposten, tirsdag 31. oktober 1978, s. 7.
Foto: Skjermbilde fra Laagendalsposten (1978).
Sigrid Stenseths gravstøtte på Kongsberg. Etter krigen gifta hun seg på nytt og tok dermed Stenseth til etternavn.
Foto: Arve Wiborg.

Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne. I begynnelsen av okkupasjonen var hun kurér for ektemannen Finn Andersen, men etter at han ble skutt og drept i 1944, ble hun sambandssjef og kuréransvarlig. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki.

Familie

Hun var datter av glasspuster Wilhelm og Sofie Wiborg, med adresse Skjønheim, nå Svelvikveien 114, på Glassverket. Hun var den nest yngste søsteren i en barneflokk på fem: en gutt, Bjarne Sigurd Wiborg, og fire jenter: Aslaug, Astrid og Randi, som var yngst og også motstandskvinne.

I 1941 gifta hun seg med bilmekanikeren og motstandsmannen Finn Reidar Andersen. Hun ble enke da han ble skutt og drept av nazi-lensmann Horgen på åpen gate i Hokksund 2. mai i 1944.

Hun gifta seg for andre gang på 1950-tallet med Arne Thorbjørn Stenseth og tok dermed etternavnet Stenseth. De fikk sønnen Bjørn i 1953.

Sigrid Stenseth flytta til Kongsberg rundt 1957/58. Hun er gravlagt i familiegrav på Kongsberg gravlund sammen med sin andre mann og sønnen.

Motstandskvinne

Mens mennene skrev selvbiografier om egen innsats under krigen, tiet kvinnene for ikke å bryte med datidens kjønnsroller. Mange hadde også avlagt taushetsløfte som de var nøye med å ikke bryte. Noen uttrykte også sorg over at de ikke lenger følte seg viktig. Mange kvinners store innsats ble glemt, bl.a. denne historien til Sigrid Wiborg. Den nærmeste familien visste mye, men ikke alt. Mer av hennes historie ble først avdekka i 2011 da familien fant spor etter hennes virksomhet i en bankboks.

Sigrid Wiborg gikk fra april 1940 inn i motstandsarbeidet sammen med sin tilkommende ektemann Finn Reidar Andersen. Han var allerede våpensjef og spion og gikk under dekknavnet «Frank Våle». Ifølge nevøen Arve Wiborg bygde han opp grunnstammen i motstandsbevegelsen i Drammen. Han henta og lagra norske våpen og knytta kontakter med Milorgledelsen i Oslo.

Hun var aktiv i Milorgs distrikt D141 i Drammensområdet og fikk dekknavnet «Tangsam». Ved organiseringa av den militære motstandsbevegelsen kunne en av gode grunner ikke benytte seg av navn for å stedfeste et område. Inndelinga ble foretatt slik: Buskerud fylke hadde distriksbetegnelsen 14, altså D14. Dette ble så inndelt i Øvre og Nedre Buskerud og fikk numrene 1 og 2. Nedre Buskerud ble D14-1 og omfatta fem området som var nummerert fra 1-5. Området Wiborg Andersen var tilknytta ble betegna som D 14-1-14, eller som det kort og greit ble hetende 1414 (fjorten-fjorten).[1] Utad var hun ekspeditør i skoforretningen Normal i Drammen, men i skjul var hun blant kvinnene som oppnådde høyest stilling innen Milorg. Hun bar armbind med befals rang (3 striper).

Skobutikken Normal ble også møtested for Milorgmøter, der hun holdt vakt og organiserte. I 1941 ble hun områdesjefen, (Erik Elvehjem med dekk navn «Per Strøm») sin personlige kurer og fikk da kjennskap til hele området. Etter at han og flere med ham måtte forlate sin post etter opprullinger og arrestasjoner, var hun den som gjorde mest for å holde forbindelsen mellom ulike grupper og områdeledelsen intakt.[2]

Da Milorg sprakk sensommeren 1942, ble det Wiborg Andersens oppgave å varsle ledelsen i Oslo. Hun gjennomførte det mest halsbrekkende spionoppdraget under krigen, der hun fikk redda daværende Milorg-leder Knut Møyen og Erling Lorentzen, som var Milorg-lederens personlige kurer og medhjelper. I grevens tid slapp de unna; for mens Gestapo var på døra til Møyens leilighet, klatra han og Lorentzen ned brannstigen på gårdens bakside. Det var selveste Sigfried Fehmer, sjefen for Gestapos Abteilung IV og hans nærmeste medarbeidere Finch og Stehr som kom. Det viste at det dreide seg om en betydningsfull operasjon og at det var Møyen de var ute etter.[3]

Erling Lorentzen beskriver kontakten dem imellom slik:

Vi møttes bare noen sekunder, kanskje et minutt. Det er krise i Drammen, sa hun. Alle er tatt. Jeg tror kanskje ikke jeg svarte. Om jeg sa noe, var det bare et takk, for jeg rakk ikke annet enn å kaste meg på sykkelen. Jeg hadde ingen tid å miste. Dekkene ble varme oppover mot Majorstuen. Jeg måtte varsle.

Etter den operasjonen ble hun en legende. Hun hadde utført et oppdrag ingen mann kunne gjøre henne etter, fordi han ville blitt arrestert.

Sambandssjef i Milorg

I begynnelsen av okkupasjonen var hun kurér for ektemannen Finn Andersen, som var våpensjef og spion. Da han ble skutt og drept av Nedre Eiker sin NS-lensmann, Horgen, på åpen gate i Hokksund 2. mai i 1944, ble hun tilbudt stillingen som sambandssjef og kuréransvarlig. Hun trente opp og leda en gruppe kvinnelige kurérer. De brakte viktige meldinger rundt i området, og de frakta våpen og utstyr til Milorg-jegerne «på skauen», bl.a. til Vestskogjegerne. Som sambandssjef hadde hun ansvaret for rundt 800 mann på Strømsø-sida av byen. Hun leda et eget kurerlag bestående av kun kvinner, bl.a. Gerd Inger Johannessen (f. Nilsen), Mary Nordby (f. Reiersgaard), Åse Backer-Owe (f. Sjuve), Sønnøve Haflan (f. Wang) og Henny Lehn (f. Gjertsen). Disse stilte opp til mobiliseringa dagen før freden og lot seg fotografere. Sigrid Wiborg Andersens svigerinne Tordis Andersen, som også var med i kurerlaget, var med henne på mange oppdrag med stor livsfare som f.eks. transport av våpen og sprengstoff.

Mot slutten av krigen skal hun også ha fungert som nestkommanderende for Milorg-gruppa på rundt 800 mann.

Etter frigjøringen deltok hun i avviklinga av okkupasjonsstyret og arrestasjoner av NS-medlemmer.

8. mai 1970 ble en minnestein avduka på Vestskogen (vest for Konnerud i Drammen). Det ble Sigrid Stenseths ære å få foreta selve avdukinga. På bautaen er det en kobberplakett med inskripsjonen:

Reist til minne om «Vestskogjegerne» som lå i celler i dette området siste del av krigen 1940–45

Riktignok var det ikke mange mannlige journalister som visste hvem hun var, eller syntes det var greit at et kvinnemenneske skulle få den store æren av å avduke bautaen. Dermed sendte de den unge kvinnelige journalisten Astrid Thon, som den gang var 26 år, aktiv lotte og ivrig forsvarsvenn, til å ta seg av oppgaven om å finne ut hvem denne Sigrid var og hva hun hadde vært med på.

Myklebust skriver om møtet:

Det ble et sterkt møte mellom den unge journalisten og motstandskvinnen. Astrid husket dette møtet så lenge hun levde, det faste blikket gjorde et sterkt inntrykk på henne. Hun hadde møtt en kvinne med en helt spesiell karakter, en fasthet og ro som gjorde uutslettelig inntrykk. Og så la hun merke til noen detaljer, som for eksempel at hun fortsatt omtalte sin store kjærlighet og avdøde ektemann med kodenavnet «Frank».[4]

Ettermæle

Da Sigrid Wiborg Andersen defilerte foran slottet i fredsdagene bar hun tre striper på uniformen, bare en færre enn distriktssjefen. Ingen annen norsk kvinne nådde høyere i Hjemmestyrkenes hierarki. Kunstneren Vebjørn Sand har hedra henne med et maleri som står utstilt i Roseslottet.[5]

I 2011 åpna familien en bankboks etter henne og fant bl.a. tjenestevåpen, ammunisjon, ID-kort og distinksjoner Nå driver journalist Odd Myklebust med gravejournalistikk inn i hennes og andre damers krigsinnsats. Sigrids nevø, Arve Wiborg, er primærkilde til Odd Myklebusts informasjoner.[6]

Referanser

  1. ↑ Schandy, F.H.: Drammen i krigstid 1940-45 : trekk fra motstandskampen mot tyskerne i distriktet, 1940-45. Schandy Forlag, 1991, s. 204. ISBN 8299209811. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  2. ↑ Bamse (red.): Vestskogjegernes minnebok : celleguttas opplevelser på skauen. (Lyche), 1950, s. 60. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  3. ↑ Haarr, Arne: Da vårt land var i krig : en deltakers fortelling. Universitetsforlaget, 1994, s. 38. ISBN 8200418227. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  4. ↑ Myklebust, Odd: Den tøffeste dama. Egen nettside, Besøkt 08.03.2024.
  5. ↑ Sigrid (1914 – 1978). Roseslottet.
  6. ↑ Myklebust, Odd: Den tøffeste dama. Egen nettside, Besøkt 08.03.2024.

Kilder og litteratur

  • Andersen, Sigrid Wiborg: Takksigelser etter mannen Finn Reidar Andersens bisettelse i Drammens Tidende, tirsdag 17. juli 1945, s. 5.Digital versjon på Nettbiblioteket
  • Arve Wiborg er primærkilde til Odd Myklebusts informasjoner og Eva Rogneflåten har vært i kontakt med ham våren 2024.
  • Bamse (red.): Vestskogjegernes minnebok : celleguttas opplevelser på skauen. (Lyche), 1950, s. 34, 60. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Bauta er blitt et varig minne om celleleiren inne på Vestskogen: Et monument over ungdom som gikk fredløs, i kjærlighet til sitt fedreland. Kontakten som ble skapt for 25 år siden ble knyttet på nytt. Fremtiden, mandag 11. mai 1970, s. 14. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Dødsannonse i Laagendalsposten, tirsdag 31. oktober 1978, s. 7. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_laagendalsposten_null_null_19781031_76_210_1}
  • Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig : 1939-1945. Aschehoug, 2020, s. 14, 272-274, 576. ISBN 9788203267512.
  • Knappen, Audun. Motstandskamp og krigsseilas : Drammen, Skoger, Lier : 1939-1945. Brakar forlag, 1998, s. 155, 218, 36, 328. ISBN 8291263078. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Myklebust, Odd: Kvinnene som ble glemt. Omhandler Sigrid Wiborg Andesen, samt Anna Gislefoss, Gerd Henriksen og Ingeborg Hansen. Drammens Tidende, lørdag 30. oktober 2021, s. 10. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Myklebust, Odd: De ukjente krigsheltene : fra Milorg-lederen Ahlert Horns dagbok 1941-1944. E-forlag, 2021. ISBN 9788293057383. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Nøkleby, Berit. Drammen : en norsk østlandsbys utviklingshistorie. B. 5. Drammen kommune, 1996, s. 182. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Thon, Astrid: Intervju med i 1970.
  • Schandy, F.H.: Drammen i krigstid 1940-45 : trekk fra motstandskampen mot tyskerne i distriktet, 1940-45. Schandy Forlag, 1991, s. 204. ISBN 8299209811. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Sigrid_Wiborg_Andersen_(1914–1978)&oldid=2535420»