Sigurd Munn

Sigurd II Munn (født 1133, død 10. juni 1155 i Bjørgvin var konge av Norge fra 1136 til sin død. Han var sønn av Harald Gille og Tora Guttormsdotter. Han var bror av Brigida Haraldsdotter, og på farens side var han brorsønn av Magnus Blinde og halvbror av Inge Krokrygg, Øystein Haraldsson og Magnus Haraldsson. Tilnavnet Munn kom ifølge sagaene av at han hadde en stygg munn, men ellers var en kjekk mann.

Sigurd Munn
Personalia
Tittel:	Konge av Norge
Regjeringstid:	1136–1155
Fødselsnavn:	Sigurd Haraldsson
Fødselsdato:	1133
Bortgang:	10. juni 1155
Dødssted:	Bergen
Foreldre:	Harald Gille og Tora Guttormsdotter
Ektefelle(r):	Ugift
Barn:	Med ulik grad av sikkerhet: Håkon Herdebrei Sverre Sigurdsson Sigurd Sigurdsson Markusfostre Eirik Sigurdsson jarl Cecilia Sigurdsdotter

Sigurd giftet seg ikke, og hadde ikke faste frilleforhold som man kjenner til, men han fikk flere barn. Enkelte av disse er man rimelig sikre på at var hans egne barn, mens det var og er strid om andre. De man kjenner er Håkon Herdebrei, Sverre Sigurdsson, Sigurd Sigurdsson Markusfostre, Eirik Sigurdsson jarl og Cecilia Sigurdsdotter. Det er spesielt omkring Sverre det er var stor usikkerhet omkring farskapet, og dette forblir et uløst mysterium. Disse barna skulle alle på forskjellige måter prege Norges historie i tiden etter Sigurds død.

Faren Harald Gille ble drept av Sigurd Slembe i Bjørgvin i desember 1136. Enkedronning Ingerid Ragnvaldsdatter fikk sammen med lendmennene kongens nærmeste krets sendt bud til Trøndelag, og ba om at stesønnen Sigurd som da var fire år gammel måtte hylles som konge. De tok selv hånd om hennes egen sønn Inge, som ble hyllet på Borgarting. Dette ble ikke gjort for å være snill sikre Sigurd farsarven, men fordi trønderne neppe ville akseptere en barnekonge som var oppvokst i Viken. Et samkongedømme sikret derfor på en bedre måte at slekta kunne holde på makta i riket. Dette var det viktig å sikre raskt, for kongsemnet Sigurd Slembe sto klar til å utnytte et tomrom. Hennes reaksjon førte til at Sigurd Slembe ikke ble hyllet som konge, men i stedet lyst fredløs. Sigurd ble hyllet på Øyrating på nyåret 1137. Blant de som tok seg av ham var fosterfaren Såda-Gyrd Bårdsson og Ottar Birting; sistnevnte giftet seg senere med enkedronning Ingerid. Lendmennene omkring de to fant snart ut av det med hverandre, og slo i fellesskap Sigurd Slembe og Magnus Blinde. Begge falt i slaget ved Holmengrå i november 1139.

Etter Sigurd Slembe og Magnus Blindes fall var det et godt samarbeid mellom folkene rundt de to barnekongene. De hadde blant annet felles hird. I 1142 kom en tredje bror, Øystein Haraldsson, til Norge fra Skottland. Han ble tatt til samkonge og hyllet på Øyrating. Han fikk en egen hird. En yngre halvbror av Sigurd, Magnus, ble også hyllet til konge samme år, men han døde allerede i 1145 som barn, og regnes oftest ikke med i kongelistene. Det ser ikke ut til at de hadde faste deler av landet som de styrte, for de flyttet mellom landsdeler. Inge hadde sine sterkeste støttespillere i Viken og på Vestland, mens Sigurd var sterkest i Trøndelag. Dette var naturlig, ettersom det var der de ble vokste opp og ble hyllet som konger. Øystein hadde en del støtte i Trøndelag, men fra rundt 1150 holdt han seg mye langt sør i Viken, i det som nå er Bohuslän i Sverige.

Øysteins hylling og opprettelsen av en egen hird for ham gjorde forholdet mellom brødrene vanskeligere, og Sigurd og Inge delte også opp sin hird da de ble myndige. I løpet av 1140-åra ble gnisningene verre, og spesielt ble det vanskelig da Ottar Birting ble drept og Sigurd ble beskyldt for å stå bak drapet. Sigurd tilbød seg å bære jernbyrd, og hans uskyld ble i det minste utad akseptert, men forholdet mellom brødrene var nær et sammenbrudd.

Sagaene beskriver de tre brødrene på forskjellig måte, men felles er at det skinner gjennom en sympati for Inge. Til tross for at han var ufør fra barnsben av, noe som i middelalderen normalt ville trekke sterkt ned for en konge, blir han framstilt som vennesæl, gavmild og en alliansebygger. Øystein og Sigurd blir begge tillagt mindre heldige kvaliteter, i Sigurds tilfelle at han var lettsindig og styrløs. Av positive kvaliteter nevnes at han var veltalende.

Da kardinal Nicholas Breakspear besøkte Norge for å opprette erkebispesetet i 1152/[1153]] kom han godt overens med Inge, men var ikke tilfreds med verken Sigurd eller Øystein. At Inge var den eneste ektefødte av brødrene talte selvsagt til hans fordel i kirkens øyne, men det ser også ut til at han hadde en tankegang omkring kirkens utvikling som stemte godt overens med kardinalens. I Sigurds tilfelle var det også et problem at han, ifølge sagaene, hadde fått barn med sin kusine, Kristin Sigurdsdatter. Dette ble i middelalderen regnet som blodskam. Han hadde også utenom dette er rykte for å jakte på kvinner, og ingen av de fem barn vi kjenner til er født i ekteskap, for han giftet seg aldri. På tross av det dårlige forhold mellom Sigurd og Øystein på den ene side og kardinalen på den andre sto alle tre brødrene sammen om å støtte grunnleggelsen av erkebispesetet, og alle aksepterte de innrømmelsene som ble gitt til kirken.

Den utløsende årsak til åpen strid mellom brødrene ser ut til å ha vært et rykte om at Sigurd og Øystein planla å ta fra Inge kongsnavnet. Gregorius Dagsson, som hadde blitt Inges fremste rådgiver tidlig i 1150-åra, var sentral i å fortelle Inge om dette. Det er ikke umulig at dette var sant, for de to hadde vinteren 1154/1155 bilagt sine strider. Men det er også svært mye som tyder på at Gregorius selv forsøkte å sikre Inge enekongedømme. Avsettelsen av Inge skulle skje sommere 1155 i Bergen, der de tre skulle møtes. På tinget kom det til sammenstøt, og to av Gregorius og Inges menn benyttet sjansen til å angripe Sigurd før Øystein hadde ankommet møtet. Det ble en hard kamp, og da Sigurd gikk ut for å be Inge om grid (nåde) ble han hugd ned. Han ble gravlagt ved Lille Kristkirke på Holmen.

Sigurd Munn ble etter sin død en helt sentral person, fordi hans mange kvinnehistorier førte til at flere kongsemner meldte seg. Uavhengig av om disse påstandene om farskap var sanne eller ikke ble han dermed regnet som far til to konger, en tronkrever og en jarl, og i tillegg ei datter som ble kongsmor.

Kilder

• Sigurd 2 Haraldsson Munn i Norsk biografisk leksikon
• Snorre Sturlasson: Heimskringla, Haraldssønnenes saga