Skarpretter
En skarpretter, også kalt mestermann, var en person som fullbyrdet dødsdommer og fysisk avstraffelse.
Betegnelser
Ordet skarpretter kom inn i norsk språk via svensk skarprättare, og kan spores tilbake til middelhøytysk der scharfe rihter, «retteren (bøddelen) som bruker skarpt sverd/øks». Det var opprinnelig et skille mellom skarpretter som utførte halshogging og henkersom utførte hengninger. Skarpretter var i Norge den offisielle betegnelsen på alle som utførte henrettelser.
Betegnelsen mestermann kommer også fra tysk, Meister i motsetning til skarpretterens medhjelpere; det kom videre som skarpretter inn i norsk språk via svensk, mästarman.
Bøddel er en betegnelse som ofte brukes, men denne har aldri vært brukt i norsk eller dansk-norsk lovgivning.
En eldre betegnelse som ble brukt er carnifex, som er latin og betyr «kjøttmaker». Den er blant annet brukt om skarpretteren i Bodø, som i manntallet fra 1701 er kalt Christopher Carnifex.
Utbredelse
De fleste større byer og landdistrikter hadde egen skarpretter. Disse gjorde også gjerne tjeneste andre steder i lenet eller amtet etter behov. Fra omkring 1750 var det en kraftig nedgang i bruken av dødsstraff, og antaller skarprettere ble redusert.
I 1801 var det bare syv skarprettere igjen: En for Akershus stiftsamt, en for Christiansands stiftsamt, en for Bergenhus stiftsamt, en for Trondhjems stiftsamt, en for Helgeland, en for Lofoten og Vesterålen (dekket også Senja og Tromsø og en i Finmarkens amt. Skarpretteren i Akershus, som holdt til i Christiania, var også hærens skarpretter. Marinen hadde ikke noen egen skarpretter.
I 1806 døde skarpretteren i Lofoten og Vesterålen, Jens Fredriksen, og embetet ble inndratt. Skarpretteren for Helgeland fikk ansvar for hele området opp til Finnmark. Nils Froholdt i Kristiansand døde i 1824, og selv om embetet ikke ble inndratt ble det heller ikke besatt før etter lang tid. Det samme skjedde da Sivert Nielsen i Finnmark døde i 1832.
19. desember 1837 ble det gjort en revisjon av skarprettervesenet. Christiansands stiftsamt ble delt mellom Akershus (Telemark og Agder) og Bergenhus (Rogaland). Skarpretteren i Trondheim skulle ta over hele Nord-Norge ved Helgeland-skarpretterens død, og dette skjedde da Carl Frederik Wenberg gikk bort i 1845. Da Guttorm Lædel i Christiania døde i 1846 tok skarpretteren i Bergenhus over hans oppgaver. 2. juli 1849 kuttet man ned til én stilling, etter at Lars Hyll i Trondheim sa opp sin stilling. Samson Isberg i Bergenhus tok over som eneste skarpretter i landet.
Den siste skarpretteren i Norge var Theodor Larsen, som ble tilsatt i 1868. Han gjennomførte de siste fire henrettelsene med øks, den siste av dem i 1876. I 1902 ble dødsstraff i fredstid avskaffet. Da det ble gjennomført henrettelser etter provisoriske anordninger etter andre verdenskrig ble det ikke tilsatt noen skarpretter.
Anseelse og lønn
Skarprettere har tradisjonelt vært ansett som urene personer. Mange av de tidligste skarpretterne var benådede straffanger, eller til og med dødsdømte forbrytere som ble benådet mot å ta på seg oppgaven.
De fikk normalt betalt per henrettelse eller avstraffelse. Opprinnelig var det byene som betalte dem, mens hus på landet betalte mestermandstold, en avgift som skulle bidra til å finansiere skarpretterstillingen. Det var ikke uvanlig at de hadde andre yrker ved siden av. Opprinnelig var det gjerne oppgaver som andre i samfunnet kviet seg for som å hente lik eller fjerne dyreskrotter, men etterhvert også andre sysler. I Bergen og Trondheim var skarpretterne kirurger på si, noe vanlige kirurger til tider klagde på. Skarpretter Froholdt i Christiania virket som dyrlege. I Nord-Norge var det vanlig av skarpretterne var bønder eller husmenn.
I Norge steg deres anseelse betydelig etterhvert, og det samme gjorde deres lønn. I de største byene oppstod det skarpretterdynastier, som Lædel-slekten i Christiania. I Nord-Norge forble lønnen lav.
Oppgaver
Oppgaver en skarpretter var pålagt var:
- Halshogging med øks eller sverd
- Brenning på bål, særlig i forbindelse med hekseprosesser
- Hengning frem til 1815
- Drukning, men metoden ble ikke brukt i praksis. Drukning av hekser skjedde ikke som henrettelser, men som «uhell» under forhør.
- Brenning av bøker og skrifter
- Brennemerking av tyver
- Avhugging av hender eller fingre på falsknere og menedere
- Pinligt forhør av mordere og majestetsforbrytere
- Radbrekking, tidlig avskaffet i sivil straffepraksis
- Kakstryking og andre kroppslige avstraffelser
Militærskarpretteren kunne også være involvert i andre former for avstraffelser, som spissrotgang, men ofte ble dette gjennomført av andre.
Litteratur
- «Bøddel» på no.wikipedia.org
- «Bøddelen» i Norsk historisk leksikon