Tiende

Tiende var en avgift på 1/10 av årsproduksjonen som skulle betales til kirka. Dette ble innført i middelalderen. Muligens så tidlig som første del av 1100-tallet; ifølge sagaene var det Sigurd Jorsalfare (regjerte 1103–1130) som var først ute med å innføre tiende. De siste rester av tiende, en fast avgift til soknepresten, ble avskaffa så sent som i 1939. Dette er en av de eldste skatteformer vi kjenner, brukt i Mesopotamia og nevnt i Det gamle testamente.

Utlikning av tiende

På Østlandet var den viktigste delen av tienden en korntiende, 1/10 av avkastninga fra kornåkrene. Det kunne også bli krevd inn tiende av andre varer, som ost og smør. I tillegg krevde man inn hovedtiende, 1/10 av formuen, ofte i forbindelse med inngåelse av ekteskap. Telemark hadde en særegen ordning, der de øvre bygdene bare måtte yte hovedtiende, mens Grenlandsområdet måtte yte vanlig tiende. Dette førte til at de to delene av fylket ble omtalt som henholdsvis Skattlandet og Tiendetaket.

På Vestlandet og i Trøndelag krevde man inn 1/10 av de vanligste varene, avhengig av hva det var på stedet (korn, fisk, smør osv.).

I Nord-Norge ble korntiende betalt som hver 10. tønne treska korn. Dette skjedde ved tiendbytte på høsten. Ostetiende ble betalt med en fast mengde ost per ku, mens kutiende var en fast avgift på 4 skilling per ku. Fisketiende ble bare betalt for yrkesfiske, ikke for fiske til eget bruk. Tørrfisk ble telt opp når den var ferdig tørka, og hver 10. fisk ble betalt i tiende. I Finnmark betalte nordfarerne tiende etter antall fisk, mens de som var bosatt der betalte etter vekt. Det var også tiende på pomorhandelen. Fisketiende ble avskaffa i 1845, og erstatta av en fast avgift på fiskevarer i eksporthavnene.

Fordeling

I middelalderen ble tienden delt i fire, mellom biskop, sokneprest, soknekirka og de fattige i soknet. Andelen som skulle gå til de fattige ble kalt bondeluten, ettersom den ble disponert av bøndene. Mot slutten av middelalderen var det flere konflikter omkring denne, da biskopene til tider krevde råderett over bondeluten.

Fra 1539 ble fordelinga endra, med hjemmel i den danske kirkeordinansen. Tienden skulle nå deles i tre: Bispetiende, prestetiende og kirketiende. Bispetienden gikk ikke lenger til biskopen, men til kongen. Prestetienden tilfalt soknepresten, mens kirketienden tilfalt soknekirka. Bøndene på ikke fornøyd med at bondeluten ble fjerna, og det var lenge strid om dette. Myndighetene måtte flere ganger gi etter for bøndenes krav, og fortsette å dele tienden i fire. Da den norske kirkeordinansen kom i 1607 ble deling av tiende ikke nevnt. Først i 1687 ble tredelinga nevnt i norsk lovgivning, i Christian Vs Norske Lov. Det er usikkert om tredelinga var innført over hele landet på det tidspunktet. I Oslo og Bjørgvin stift var tredeling innført, men i Stavanger og Nidaros hadde man gitt etter for bøndene i lang tid. Når denne striden etter hvert la seg, var det først og fremst fordi tienden ble av mindre betydning i forhold til andre skatter, og at det fra slutten av 1600-tallet var stadig mindre samsvar mellom produksjon og utlikna tiende.

Avvikling

Selv om tiende holdt seg som navnet på en avgift i lang tid, begynte avviklinga egentlig allerede på 1600-tallet. Under arbeidet med en ny matrikkel i 1660-åra begynte man å vurdere å gjøre om kongetienden til en fast avgift på jord, og dette ble gjennomført i løpet av de neste omkring hundre åra. Kirkesalget i 1720-åra førte til at kirketienden mange steder enten bortfalt eller ble kraftig endra.

Overgangen fra naturalhusholdning til pengeøkonomi førte til at det ble vanlig med en fast pengeavgift i stedet for en andel av produksjonen. Dette ble praksis i løpet av 1700-tallet, og det ble stadfesta ved lov i 1801. Tienden ble fortsatt stående som heftelse på jordeiendom, noe man flere ganger vurderte å endre. Men først i 1897 ble dette vedtatt, og loven ble satt i kraft i 1918. Da forsvant kongetiende og kirketiende helt. Prestetienden, til sokneprestens underhold, ble stående som en fast pengeavgift. Denne ble ikke fjerna før i 1939.

Frivillig tiende

Ettersom tiende er nevnt i Bibelen, praktiseres frivillig tiende i en del kirkesamfunn. Medlemmene gir da 1/10 av sin inntekt til kirka.

Kilder og litteratur

• Tiende i Norsk historisk leksikon.
• Kirketiende i Norsk historisk leksikon.
• Tiende i Store norske leksikon.
• Tiende på Wikipedia på bokmål og riksmål.