Torild Skard

Torild Skard (født 29. november 1936 i Oslo) er pedagog, psykolog og tidligere stortingsrepresentant og lagtingspresident. Hun har markert seg internasjonalt som forkjemper for kvinners og barns rettigheter, og har hatt en rekke verv i FN. Hun var sentral i Sosialistisk Folkeparti og var med i Sosialistisk Venstreparti fra etableringa av dette partiet. Da hun i 1973 ble lagtingspresident, var hun første kvinne med presidentverv på Stortinget.

Faksimile fra Nationen 21. januar 1955; omtale av "tre generasjoner på Lysaker", Torild Skard til høyre på bildet sammen med sin mor Åse Gruda Skard og bestemor Karen Grude Koht.

Slekt og familie

Hun er datter av professor Sigmund Skard (1903–1995) og dosent Åse Gruda Skard f. Koht (1905–1985). Faren tilhørte slekta Skard, og hun er sønnedatter av Matias Skard og hans tredje kone Gyda Christensen. På morssida har hun også kjentfolk: Morforeldrene er Halfdan Koht og Karen Grude Koht. Målfrid Grude Flekkøy (1936–2013) var hennes tvillingsøster, og hun har i tillegg tre andre søsken. Ambassadør Paul Gruda Koht (1913-2002) var hennes onkel.

I 1962 ble hun gift med teologistudent Berge Ragnar Furre (1937–2016). Dette ekteskapet ble oppløst i 1965.

Hun ble i 1977 samboer med politiker Kåre Øistein Hansen (1927–2012), og de ble gift i 1994. Hansen var sønn av sosialsekretær Harald Bernhard Hansen og Gudrun Hansen.

Liv og virke

Hun vokste opp dels i Norge og dels i USA, i en politisk engasjert familie. Kvinnesak sto sentral hos både mor og mormor, og dette ble viktig for hennes vei videre i livet. Hun avla examen artium ved Hegdehaugen skole i Oslo i 1954 og ex.phil. ved Universitetet i Oslo året etter, og reiste så til Paris for å studere i ett år. Deretter fulgte lærerstudier ved Sagene lærerskole i Oslo, der hun ble uteksaminert i 1958. Hun ble cand. mag.]] med sosiologi, fransk og pedagogikk i fagrektsen i 1962. I 1965 ble hun cand.paed. ved Universitetet i Oslo. Gjennom studiene arbeida hun som lærer i Oslo og Bærum. Etter dette jobba hun blant annet i Oslo kommunale fritidsklubber for ungdom og ved Statens spesiallærerhøgskole i Bærum.

Hennes politiske løpebane starta da hun som 19-åring meldte seg inn i Arbeiderpartiet gjennom Sosialistisk Studentlag. Hun var leder for dette laget da det ble kollektivt ekskludert fra Ap i 1959. Dette plasserte henne i kretsen som grunnla Sosialistisk Folkeparti i 1961, og i samband med opprettelsen av det nye partiet ble hun leder i Sosialistisk Studenforbund. Hun var medlem av redaksjonskomiteen i Orientering fra 1962, etter å ha bidratt til tidsskriftet siden 1958. I tida 1962–1963 var hun sekretær for SFs stortingsgruppe. Ved stortingsvalget 1965 ble hun vara for SF i Oslo, og i denne stortingsperioden møtte hun en rekke ganger. I 1971 ble det gjennomført en omfattende kvinnemobilisering før valget, og Skard fikk flest personstemmer på SFs liste og kom inn i bystyret i Oslo. Skard ble i 1972 universitetslektor ved Universitetet i Tromsø, og fra 1975 var hun førstelektor der. Hun ble der til 1978.

I 1973 ble det Sosialistisk Valgforbund som stilte lister, og Skard ble da valgt inn. Hun ble lagtingspresident, og som nevnt første kvinne i et presidentembete. Hun markerte seg tydelig i flere viktige debatter, blant annet omkring svake gruppers rettigheter, kvinnesak, miljøvern og ikke minst nye abort- og likestillingslover.

I 1975 ble hun, på bakgrunn av sin pedagogiske utdanning og sitt virke innen spesiallæreutdanninga, godkjent som psykolog.

Ved stortingsvalget 1977 kom hun ikke inn, men hennes politiske engasjement ble i stedet med over i forskningens verden. Fra 1978 til 1984 var hun forsker ved Arbeidsforskningsinstituttene, og i denne perioder skrev hun ble bøker om kvinner og politikk. Hun ble definitivt lagt merke til, og i 1984 ble hun direktør for UNESCO i Paris. Valget av hennes som direktør hang sammen med at man innså at det var et behov for å få en mannsdominert organisasjon til å innse at likestilling var viktig.

I 1986 var hun tilbake i Norge, og ble ekspedisjonssjef for multilaterale saker i Departementet for utviklingshjelp. Etter at dette departementet ble underlagt Utenriksdepartementet som avdeling for bistand, ble hun med over dit. I 1991 ble hun spesialråd for bistandssaker. Gjennom denne jobben samarbeida hun mye med UNICEF, og hun var styreleder der 1988–1989.

Det var i 1994 igjen tid for å røre på seg, og hun tok imot tilbudet om stillinga som regionaldirektør for UNICEF i Vest- og Sentral-Afrika. Dette medførte at hun hadde ansvaret for FN-organisasjonens arbeid i 23 land. Dette omfatta blant annet Sierra Leone, der en grusom borgerkrig raste i 1990-åra. Boka hun skrev om dette, Mødrenes kontinent (2001), er oversatt til flere språk.

Fra 1999 til 2003 var hun igjen spesialrådgiver i Utenriksdepartementet.

Etter at hun gikk av med pensjon har hun vært seniorforsker tilknytta Norsk utenrikspolitisk institutt. Hun var også nestleder i SVs kvinnepolitiske utvalg 2003–2007 og leder i Norsk Kvinnesaksforening fra 2007 til 2013.

Priser og utmerkelser

Skard ble i 1998 utnevnt til kommandør av den senegalesiske Løveordenen for sin innsats gjennom UNICEF i Afrika.

I 2012 ble hun kommandør av St. Olavs Orden for sin innsats for kvinners og barns rettigheter.

Da VG i 2013 kåra Norges 100 viktigste kvinner plasserte fagjuryen henne på 40. plass. Leserne var nok mindre kjent med hennes innsats, og plasserte henne på 79. plass.

På Stortinget er det hengt opp et maleri av Skard, malt av Sonja Krohn.

I 2014 utnevnte Norsk Kvinnesaksforening hennes til æresmedlem, etter at hun hadde vært leder de seks foregående åra.

Av andre priser kan nevnes Bestemødre for freds ærespris i 2015, Kvinnemuseets første hederspris i 2017 og den amerikanske Bertha Lutz Award i 2020.

Litteratur og kilder