lokalhistoriewiki.no

Victor Bernau

Victor Bernau - døpenavn Victor Henry - (født 14. januar 1890 i Kristiania, død 13. mai 1939 samme sted) var revy- og teatermann. Han regnes som grunnlegger av den norske revytradisjonen, og var teatersjef på Chat Noir, Scala Teater og Det Nye Teater.

Rollebilde av Victor Bernau i "Flotte Augusta", 1913
Foto: Ukjent

Slekt og familie

Victor Bernau var sønn av bryggeridirektør Carl Louis Herman Bernau (f. 1851) og Margrethe Samson (f. 1863).

I 1917 giftet han seg med Margit Oppedal. Dette ekteskapet ble oppløst i 1928, og de hadde ikke barn sammen.

I 1931 ble han gift med skuespiller Signe Fredrikke Bye, som var datter av konsul Niels Bye. De fikk sønnen Nils-Henrik.

Liv og virke

 
Filmannonse for Baldevins bryllup i Stavangeren 29. november 1926.

Opprinnelig skulle Bernau gå inn i lue- og hattebransjen hos en onkel i Drammen, men etter å ha prøvd seg som lærling der en tid begynte han i 1919 som elev ved Fahlstrøms Teater i Kristiania. Han fikk gode kritikker som innsatsen som oppasser i Høstmanøver av Kálmán og som Olaf i Samfunnets støtter av Henrik Ibsen. I 1913 og 1914 var han på Tivoli Teater, der han blant annet spilte Bleirot i Herman Wildenveys Lys over land. Deretter var han på Centralteatret 1914–1916, og gjorde seg særlig bemerka som Ola i Peter Egges Faddergaven.

Han opptrådte for første gang på Chat Noir i 1914, og ble ansatt der i 1916. Det var der han virkelig slo gjennom. Da Bokken Lasson i 1917 ville trekke seg mer tilbake, ble han sjef på Chat Noir. Denne stillingen var han i til 1928. I tillegg til å være sjef og direktør opptrådte han selv med viser og sketsjer. Blant kjente viser fra denne perioden kan nevnes «En bitte liten mann», «Exen», «K.N.S.», «Serru, serru», «Lov-visen» og «Oppover går det».

Han hadde med seg blant annet Lalla Carlsen og Ingeborg Bergit «Botten» Soot fra Lassons tid, og oppdaga selv revystjerner som Leif Juster, Einar Rose, Steinar Jøraandstad, Kari Diesen og Jens Book-Jenssen. Gjennom å samle dem ble han grunnlegger av en egen norsk revytradisjon. Han forlot Bokken Lassons konsept for teatret, som var å skape en litterær kabaret. Lasson var ikke fornøyd da Chat Noir rundt 1920 hadde blitt et langt mer folkelig revyteater. Blant forfatterne og komponisten Bernau trakk til seg var Per Kvist, Arne Svendsen, Finn Bø, Kolbjørn Svendsen og Vilhelm Dybwad.

I 1928 gikk han over til Det Nye Teater i Oslo som skuespiller og instruktør. Nå ble det igjen seriøse roller, ikke minst i Knut Hamsuns trilogi Ved rikets port, Livets spill og Aftenrøde. Samtidig satte han også opp revyer på teatret. Fra 1934 til 1937 drev han Scala, det første året sammen med Einar Rose. Han ble så i 1937 direktør ved Det Nye Teater, noe han var til sin død to år senere.

Bernaus opptredener ble også festa til film. I 1929 hadde han en av hovedrollene i stumfilmen Baldevins bryllup : folkekomedie i 8 akter, basert på Vilhelm Krags skuespill Baldevins bryllup fra 1910, og samme år ble et kabaretprogram han var med i tatt opp i København. Dette opptaket skal være den første lydfilmen som ble vist i Norge. Han framførte Sigurd Westbyes vise «Klunken», og dette er det eneste opptaket som finnes av ham som revyartist. I sitt siste leveår var han med i Helge Lundes film Familien på Borgan.

Mange av visene som i første omgang ble kjent gjennom Bernaus opptredener ble husket først og fremst som Einar Roses viser av senere generasjoner. De få lydopptakene som finnes av Bernau selv er svært dårlige. En del av dem ble samla på en LP-plate, Bernaus beste, som ble utgitt i 1973.

Han døde på premieredagen for Alf Henriksons sommerspill Lykken kommer, som han selv hadde iscenesatt på Det Nye Teater.

Bernau hadde sommersted på Hesnes ved Grimstad. Han er begravet ved Fjære kirke.

Utklipp og minner

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Victor_Bernau&oldid=1900613»