Akershuskomiteen av 1922

Akershuskomiteen av 1922 ble opprettet av Forsvarsdepartementet i forbindelse med at departementet overtok ansvaret for vedlikeholdet av Akershus slott og festning dette året.

Komiteen på Akershus festning i forbindelse med at innstillingen ble levert. Fra venstre: arkitekt Magnus Poulsson, general Sigwald Bull, professor Edvard Bull, general August Spørck, direktør Hans Aall, redaktør Einar Skavlan, professor Anton Wilhelm Brøgger, arkitekt Gerhard Fischer.

Bakgrunn

Mye av restaureringsarbeidet og vedlikeholdet av festningen hadde vært finansiert av private, innsamlede midler, og arbeidet var forankret hos kulturinteresserte privatpersoner i to, til dels selvrekrutterende komiteer, forankret i Fortidsminneforeningen. I 1918 var disse midlene brukt opp, og det ble stilt spørsml om det skulle iverksettes en ny innsamling, eller om ivaretakelse av slike nasjonale klenodier skulle være et statlig ansvar.

Departementet konstaterte at disse komiteene ikke lenger hadde noen funksjon og kunne oppløses, da midlene de var satt til å forvalte hadde opphørt. Det videre arbeidet skulle basere sin virksomhet på den eksisterende fagkompetanse, hos Fortidsminneforeningen, Riksantikvaren og den stor innsikt hos arkutekt Holger Sinding-Larsen.

Mandat

Forsvarsdepartementet utnevnte en ny komite, direkte underlagt departementet og skulle utrede hvordan særlig slottet skulle anvendes, og i så tilfelle «hva det der i store trekk burde foretas» med slottet. Innstillingen skulle leveres Stortinget, og om det ble tilslutning til anbefalingene, var det forutsatt at det skulle utlyses en innenlands arkitektkonkurranse om de arkitektoniske løsningene.

Debatt

Det var liten debatt rundt denne løsningen, det eneste som ble tatt opp var om Forsvarsdepartementet eller kirkedepartementet var riktig departement å forankre dette ansvaret, men det var ingen negativ reaksjon på at dette ansvaret ble overført til staten fra det tidligere private initiativ.

Også Sinding-Larsen sluttet seg til denne ansvarsoverføringen og han ble da ansatt av Forsvarsdepartementet. Han uttalte i sakens anledning at han fant det rimelig at staten tok seg av «saken», siden Akershus var «Norges største militære Mindesmærke», og påpekte samtidig at staten allerede hadde finansiert restaureringen av Håkonshallen og domkirken i Trondheim, og hadde påtatt seg finansieringen av restaurering av Austråttborgen.

I 1927 ble for øvrig Forsvarsdepartementet og Oslo kommune enige om å dele på utgiftene, tilsvarende slik staten delte utgiftene med Bergen kommune og Trondheim kommune om Håkonshallen og Nidarosdomen.

Medlemmer

I motsetning til tidligere komiteer som har rådgitt i restaurerings- og vedlikeholdsspørsmål, med kulturinteresserte og engasjerte privatpersoner, var denne faglig satt sammen.

Medlemmene var:

Innstilling

Den første innstillingen kom allerede den følgende sommeren, mens komiteen leverte sin sluttrapport sommeren 1926.

Komiteen forkastet av praktiske grunner løsninger som artillerimuseum, riksarkiv, lokaler for Høyesterett, festlokaler, bolig for kommandanten, kommanderende general, statsministerbolig og rikshistorisk museum.

Komiteen gikk inn for at anlegget skulle være åpent for publikum og det skulle foretas det de kalte en «en historisk istandsættelse». Komiteen skrev også at slottet burde innredes med en samling av rikshistoriske minner for publikum. De foreslå at slottet ikke skulle bli innredet med kopimøbler av det gamle, men heller ikke å modernisere til den tids standard.

Komiteen foreslo at Christian IVs sal skule bli innredet for bruk som møtesal for konferanser, og i de øvrige rommene skulle det innredes fra middelalder til 1814. Unntakene var Margaretasalen i Nordfløyen, der Oslosamlingene fortsatt skulle stå, og Wergelandsrommet, som skulle innredes med Wergelandminner. Utendørs skulle det anlegges parkområde, og den gamle marmorporten fra 1756 skulle oppføres igjen.

Komiteen uttalte at ikke skulle føres «tilbage til en bestemt tid ved hjælp av imitationer», men ved bruk av enkle midler skulle det «føres ind i rummene en ikke tidfæstet, men for tanken neutral fjernhet». Møbleringen skulle heller ikke tilstrebe noen illusjonsvirkning, men anvendes sparsomt og skulle ut i fra «rent dekorative hensyn [...] understreke det virkelighetsfjærne».

Man gikk inn for at slottet skulle bli innredet til et festlokale som kunne brukes ved større arrangementer og representere det offisielle Norge med rikshistoriske minner. Dette skulle gjøres gjennom vektleggelse av en opplevelse av historien og en kommunikasjon med fortiden. Videre skulle en beholde den historiske verdien ved å beholde bygningene mest mulig slik de var blitt overlevert samtiden gjennom historien. Dette var et forslag som fikk stor tilslutning og var i samsvar med den tids syn på bruk av historiske minnesmerker.

Det var imidlertid noe uenighet rundt hvordan historien og festningens symbolske og historiske verdi skulle formidles og gradene av åpenhet og publikums bruk. Blant annet ble det foreslått et sjøfartsmuseum. Særlig ønsket man å unngår en bruk som ville medføre behov for omfattende ombygginger, særlig med hensyn til adkomst, inngang, bevegelse rundt i slottet, garderober og toaletter.

Komiteen foreslo at utearealene, både parken og omgivelsene rundt slottsbygningene skulle bli mest mulig tilgjengelig for publikum, og slik gjøre hele anlegget til et levende, historisk monument som en folkepark.

Vedtak

Stortinget vedtok i 1928 å slutte seg til komiteens innstilling med hensyn til bruk og utstyrt med rikshistoriske minner. Til hjelp med gjennomføringen oppnevnte departementet et sakkyndig utvalg, men byggearbeidene ble ikke satt ut i en arkiitektkonkurranse, men burde heller overlates til en kompetant arkitekt. Arnstein Arneberg leverte i 1932 forslag til hhvordan dette skulle løses og Stortinget sluttet seg til disse planene i 1934.

Ved å slutte seg til å gjøre Akershus til et representasjonslokale som skulle vise Norges historie gjennom 700 år, sluttet Stortinget seg til en mer moderne forståelse av nasjonal identitet, hvor Akershus skulle bli en del av «den felles historiske hukommelsen» og fikk en betydning som tjente integrasjon og modernisering i Norge som en moderne stat.

Kilder