Anne Marie Eriksen (1888-1969): Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(der)
m (Teksterstatting – «{{bokhylla|» til «{{nb.no|»)
 
(16 mellomliggende versjoner av 4 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''[[Anne Marie Eriksen (1888-1969)]]''', vanligvis kalt 'Lilla', var fisker og kom fra [[Olderfjord]]. Foreldrene hennes var Ane Amundsen (f. 1853) og Erik Sachariassen (f. 1842). I 1953 var hun det eneste kvinnelige medlemmet av [[Troms fiskarfylking]] som var aktiv fisker. Familien var samisk og hun snakka samisk i hverdagen. Faren kom fra Karesuando fø han slo seg ned som fisker i Olderfjord.  
<onlyinclude>{{thumb|Anne Marie Eriksen.jpg|Anne Marie Eriksen. Bilde fra hennes eget fotoalbum.}} '''[[Anne Marie Eriksen (1888-1969)]]''', vanligvis kalt 'Lilla', var fisker og kom fra [[Olderfjord]]. Foreldrene hennes var Ane Amundsdatter (f. 1853) og [[Erik Zakariassen (1847-1928)]]. I 1953 var hun det eneste kvinnelige medlemmet av [[Troms fiskarfylking]] som var aktiv fisker. Hun batt sine egne garn i hele tida si som fisker.</onlyinclude>


Hun fortalte selv om hvordan hun begynte å fiske:
==Familien==
<blockquote>Da jeg var 13 år gammel begynte jeg å ro sammen med min far (...) Far hadde en eneste sønn. Han drev stort fiske med mye bruk, så jeg var ikke mer enn 8 år gammel da far lærte meg i bitte og bøte garn. Jeg fikk derfor lite tid til lærdom, jeg måtte passe garna. Jeg var også yngste av søskenflokken og mine eldre søstre gjorde det kvinnelige arbeid. Da jeg ble så stor at jeg kunne holde i årene, tok var meg med ut. Jeg fikk være som en mann.<ref>Menneske og miljø i Nord-Troms : årbok. 1980 Vol. 6 {{bokhylla|NBN:no-nb_digitidsskrift_2018071381166_001}}</ref></blockquote>   
Faren var [[Kvener|kven]] fra Karesuando og hadde kommet over fjellet med flyttsamene. Som tenåring var han i tjeneste hos en sjøsamisk familie på bruket Perteng. Anne Maries mor var ett av barna i den familien. De gifta seg og flytta til Olderfjord, der Anne Marie vokste opp. Familien snakka samisk i hverdagen.  


Mens hun drev sammen med faren sin, drev de bare heimefiske, men da han la opp og hun tok over bruket etter han var hun også på finnmarksfiske.  
==Liv og virke==
I en tid drev hun også litt jordbruk. Hun fortalte at siden hun ikke selv hadde jord, og siden hun bodde alene på et veiløst sted krevde det mye arbeid: "Jeg slo sjøl alt høyet, skar tare alene og bar ned foret. Det var ikke vei og heller ikke er det lett at man kan kjøre. det var ingen annen råd enn at foret måtte bæres heim. Jeg si at jeg er inngrodd i dette med fiske, at jeg ikke trives med arbeid på land."<ref>Menneske og miljø i Nord-Troms : årbok. 1980 Vol. 6 {{bokhylla|NBN:no-nb_digitidsskrift_2018071381166_001}}</ref></blockquote>
Anne Marie var den yngste i søskenflokken. Hun fortalte selv at hun valgte fiskeryrket da hun var bare åtte år gammel.  
<blockquote>Eg var bare åtte år gammal. Så satt vi og spiste en kveld ... han pappa satt før vi begynte å spise og batt garn, og han hadde garn i sengestolpen. Han batt og han batt. Og eg hadde lyst til å bitte garn, men eg fikk ikkje lov. Så slutta eg å spise og rente dit og begynte å bitte på det garnet hans. Og eg kunne bitte. Så sa bror min... 'Nå du ikkje gå dit og ødelegge garnet til far'. 'Nei', sier han pappa, han var god med meg, nei la ho bare bitte, så kanskje ho lærer å bitte garn. Og eg batt heile tida, gikk ikkje ifra garnet, og når han ble ferdig kom bror min og såg. 'Ja', sa han. 'Ho kan bitte garn. La ho bare bitte'.<ref>Anne Marie Eriksen på "Vi går ombord" i 1961. {{nb.no|NBN:no-nb_dra_1994-19952P}}</ref></blockquote>  
Etter det lærte de henne å bøte garn, og etter hvert fikk hun ansvar for garna til hele båtslaget. Fra hun var ti år fikk hun ro med dem som fjerdemann på båten.


Hun var den første som ble tildelt [[Ulabrandstatuetten]], som skulle være en "hyllest til skippertaket". Prismottagerne ble presentert av [[Erik Bye]] i programmet "Vi går om bord", som ble sendt hver julaften fra 1959-1969.<ref>Anne Marie Eriksen på "Vi går ombord" i 1961. {{bokhylla|NBN:no-nb_dra_1994-19952P}}</ref>  
I en avisartikkel fortalte hun at
<blockquote>Far hadde en eneste sønn. Han drev stort fiske med mye bruk, så jeg var ikke mer enn 8 år gammel da far lærte meg å bitte og bøte garn. Jeg fikk derfor lite tid til boklig lærdom, jeg måtte passe garna. Jeg var også yngst i søskenflokken og mine eldre søstre gjorde det kvinnelige arbeid. Da jeg ble så stor at jeg kunne holde i årene, tok far meg med ut. Jeg fikk være som en mann.<ref>Menneske og miljø i Nord-Troms : årbok. 1980 Vol. 6 {{nb.no|NBN:no-nb_digitidsskrift_2018071381166_001}}</ref></blockquote>   
 
Mens hun drev sammen med faren sin, drev de bare heimefiske, men da han la opp og hun tok over bruket etter han fiska hun også langs finnmarkskysten.
I en tid drev hun også litt jordbruk. Hun fortalte at siden hun ikke selv hadde jord, og siden hun bodde alene på et veiløst sted krevde det mye arbeid: <blockquote>
Jeg slo sjøl alt høyet, skar tare alene og bar ned foret. Det var ikke vei og heller ikke er det så lett at man kan kjøre. så det var ingen annen råd enn at foret måtte bæres heim. Jeg må si at jeg er så inngrodd i dette med fiske, at jeg ikke trives med arbeid på land."<ref>Menneske og miljø i Nord-Troms : årbok. 1980 Vol. 6 {{nb.no|NBN:no-nb_digitidsskrift_2018071381166_001}}</ref></blockquote>Under krigen fiska hun mye mindre enn ellers, med bare fem garn. Hun sa hun var så sint på tyskerne og ikke ville det skulle bli noe til overs til dem. Alle bygninger i Olderfjord ble [[Brenningen av Finnmark|brent under krigen]], med unntak av to små fjøs. Etter krigen bodde hun inne i fjorden i et hvitt lite hus som hun stelte selv. Hun begynte ikke med jordbruk igjen etter krigen.<ref>Kari Digre, Menneskeskjebner i Nord-Troms : Kvænangen. {{nb.no|https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011041306024}}</ref>
 
== Båten og Ulabrandstatuetten ==
Hun var den første som ble tildelt [[Ulabrandstatuetten]], som skulle være en "hyllest til skippertaket" og ble delt ut i radioen av [[Erik Bye]] i programmet "Vi går om bord", som ble sendt hver julaften fra 1959-1969.<ref>Anne Marie Eriksen på "Vi går ombord" i 1961. {{nb.no|NBN:no-nb_dra_1994-19952P}}</ref> Da hun fikk prisen var hun 74 år gammel, og fortsatt aktiv fisker. 
 
Den siste båten hennes finnes idag på [[Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms|Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms.]]<ref>Framtid i Nord, tirsdag 13. juli 1999 {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_framtidinord_null_null_19990713_12_78_1}} (Det er bilde av båten i artikkelen.)</ref> Hun fortalte på radioen at hun på sine eldre dager hadde slutta med garn og bare fiksa med [[jukse]], og at hun derfor bare brukte en toroms båt. 


==Referanser==
==Referanser==
Linje 13: Linje 27:


==Kilder og litteratur==
==Kilder og litteratur==
* Strøm, Nina Einevoll. 'Menneskeskjebner i Nord-Troms : Kvænangen'. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2011041306024}}
* {{hbr1-1|pf01036970000121|Anna Marie Eriksen}}
* Strøm, Nina Einevoll. 'Menneskeskjebner i Nord-Troms : Kvænangen'. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2011041306024}}


[[Kategori:Personer]]
[[Kategori:Personer]]
[[Kategori:Fiskere]]
[[Kategori:Fødsler i 1888]]
[[Kategori:Fødsler i 1888]]
[[Kategori:Dødsfall i 1969]]
[[Kategori:Dødsfall i 1969]]
Linje 21: Linje 37:
{{KL}}
{{KL}}
{{bm}}
{{bm}}
{{DEFAULTSORT:Eriksen, Anne Marie}}
{{F1}}

Nåværende revisjon fra 30. nov. 2023 kl. 08:00

Anne Marie Eriksen. Bilde fra hennes eget fotoalbum.

Anne Marie Eriksen (1888-1969), vanligvis kalt 'Lilla', var fisker og kom fra Olderfjord. Foreldrene hennes var Ane Amundsdatter (f. 1853) og Erik Zakariassen (1847-1928). I 1953 var hun det eneste kvinnelige medlemmet av Troms fiskarfylking som var aktiv fisker. Hun batt sine egne garn i hele tida si som fisker.

Familien

Faren var kven fra Karesuando og hadde kommet over fjellet med flyttsamene. Som tenåring var han i tjeneste hos en sjøsamisk familie på bruket Perteng. Anne Maries mor var ett av barna i den familien. De gifta seg og flytta til Olderfjord, der Anne Marie vokste opp. Familien snakka samisk i hverdagen.

Liv og virke

Anne Marie var den yngste i søskenflokken. Hun fortalte selv at hun valgte fiskeryrket da hun var bare åtte år gammel.

Eg var bare åtte år gammal. Så satt vi og spiste en kveld ... han pappa satt før vi begynte å spise og batt garn, og han hadde garn i sengestolpen. Han batt og han batt. Og eg hadde så lyst til å bitte garn, men eg fikk ikkje lov. Så slutta eg å spise og rente dit og begynte å bitte på det garnet hans. Og eg kunne bitte. Så sa bror min... 'Nå må du ikkje gå dit og ødelegge garnet til far'. 'Nei', sier han pappa, han var så god med meg, nei la ho bare bitte, så kanskje ho lærer å bitte garn. Og eg batt heile tida, gikk ikkje ifra garnet, og når han ble ferdig kom bror min og såg. 'Ja', sa han. 'Ho kan bitte garn. La ho bare bitte'.[1]

Etter det lærte de henne å bøte garn, og etter hvert fikk hun ansvar for garna til hele båtslaget. Fra hun var ti år fikk hun ro med dem som fjerdemann på båten.

I en avisartikkel fortalte hun at

Far hadde en eneste sønn. Han drev stort fiske med mye bruk, så jeg var ikke mer enn 8 år gammel da far lærte meg å bitte og bøte garn. Jeg fikk derfor lite tid til boklig lærdom, jeg måtte passe garna. Jeg var også yngst i søskenflokken og mine eldre søstre gjorde det kvinnelige arbeid. Da jeg ble så stor at jeg kunne holde i årene, tok far meg med ut. Jeg fikk være som en mann.[2]

Mens hun drev sammen med faren sin, drev de bare heimefiske, men da han la opp og hun tok over bruket etter han fiska hun også langs finnmarkskysten.

I en tid drev hun også litt jordbruk. Hun fortalte at siden hun ikke selv hadde jord, og siden hun bodde alene på et veiløst sted krevde det mye arbeid:

Jeg slo sjøl alt høyet, skar tare alene og bar ned foret. Det var ikke vei og heller ikke er det så lett at man kan kjøre. så det var ingen annen råd enn at foret måtte bæres heim. Jeg må si at jeg er så inngrodd i dette med fiske, at jeg ikke trives med arbeid på land."[3]

Under krigen fiska hun mye mindre enn ellers, med bare fem garn. Hun sa hun var så sint på tyskerne og ikke ville det skulle bli noe til overs til dem. Alle bygninger i Olderfjord ble brent under krigen, med unntak av to små fjøs. Etter krigen bodde hun inne i fjorden i et hvitt lite hus som hun stelte selv. Hun begynte ikke med jordbruk igjen etter krigen.[4]

Båten og Ulabrandstatuetten

Hun var den første som ble tildelt Ulabrandstatuetten, som skulle være en "hyllest til skippertaket" og ble delt ut i radioen av Erik Bye i programmet "Vi går om bord", som ble sendt hver julaften fra 1959-1969.[5] Da hun fikk prisen var hun 74 år gammel, og fortsatt aktiv fisker.

Den siste båten hennes finnes idag på Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms.[6] Hun fortalte på radioen at hun på sine eldre dager hadde slutta med garn og bare fiksa med jukse, og at hun derfor bare brukte en toroms båt.

Referanser

  1. Anne Marie Eriksen på "Vi går ombord" i 1961. Digital versjonNettbiblioteket
  2. Menneske og miljø i Nord-Troms : årbok. 1980 Vol. 6 Digital versjonNettbiblioteket
  3. Menneske og miljø i Nord-Troms : årbok. 1980 Vol. 6 Digital versjonNettbiblioteket
  4. Kari Digre, Menneskeskjebner i Nord-Troms : Kvænangen. Digital versjonNettbiblioteket
  5. Anne Marie Eriksen på "Vi går ombord" i 1961. Digital versjonNettbiblioteket
  6. Framtid i Nord, tirsdag 13. juli 1999 Digital versjonNettbiblioteket (Det er bilde av båten i artikkelen.)

Kilder og litteratur