Arvid G. Hansen

Mal:Thumb høyre Arvid Gilbert Hansen (født  5. mai 1894 i Kristiansand, død 24. januar 1966 i Oslo) var politiker, journalist og forfatter. Særlig i 1920-åra og i første halvparten av 1930-tallet hadde han en fremtredende rolle innen den kommunistiske delen av arbeiderbevegelsen. Han blir regnet som NKP’s ledende ideolog i denne perioden, og gjorde seg også gjeldende i den kommunistiske verdensbevegelsen, på dens venstre fløy. Hansen var en sterk motstander av samarbeid med de reformistiske sosialistpartiene, og hadde medgang og motgang i Komintern i takt med de vedtatte linjeskiftene der. Etter at han i 1949 ble ekskludert fra NKP, trakk Hansen seg ut av offentlig politisk virksomhet. 

Arvid G. Hansens yrkesgjerning finner vi mest innen presse og opplysningsarbeid.

Barndom, oppvekst og familie

Arvid G. Hansen var sønn av Andreas Hansen (født i Alversund, Hordaland 1870) og Gulli Bru (født i Ogna, Rogaland i 1869). Faren var blikkenslager, og hadde eget verksted i Bergen. Arvid var født i Kristiansand, men både en eldre bror (født 1892) og tre yngre søsken var født i Bergen (1896, 1897 og 1902), så familiens opphold i Kristiansand må ha vært relativt kortvarig.

I følge Arbeidernes leksikon var begge foreldrene knyttet til arbeiderbevegelsen fra ungdommen av. Av folketellingene 1900 og 1910 framgår at de ikke tilhørte noe kirkesamfunn, noe som kan indikere en viss radikalisme. Mal:Thumb høyre Arvid G. Hansen giftet seg i 1916 med Gunhild Wold, som var Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbunds første kvinnelige sekretær (1909-1911). Hun døde i 1920. Hansen var deretter gift fire ganger: i 1921 med Mira Rathaus, Sovjetunionen, ekteskapet oppløst 1928; i 1931 med Valborg Svensson, Sverige, ekteskapet oppløst; i 1940 med Aase Anette Halvorsen. Dette ekteskapet ble oppløst i 1951, og Hansen var seinere gift med Asborg Rise.

Han hadde sønnen Boris (1922-2007) og datteren Elisabeth (født 1945).

Utdanning og yrkesliv

Arvid G. Hansen tok examen artium som privatist i Stavanger i 1913. Han studerte filosofi ved Universitetet i Oslo, men avbrøt studiene etter to år, og gikk over i organisasjons- og publiseringsvirksomhet på heltid.

Arvid G. Hansens yrkesliv kan knapt skilles fra hans politiske virksomhet. Han livnærte seg mest som journalist og publisist i tjeneste for bevegelsen. Hvor han til enhver tid bodde, var også i stor grad bestemt av hvor det var bruk for ham i organisatorisk og politisk sammenheng.

Han flyttet fra barndomshjemmet i Bergen for å lese til artium i Stavanger. Størsteparten av sitt voksne liv, og permanent etter krigen, bodde han i Kristiania/Oslo, dit han først kom for å studere i 1913 eller kort etter.

I 1918 var han redaktør for Akershus Social-Demokrat og samtidig leder av Sovjetunionens telegrambyrå i Oslo (Rosta). I 1920 bestyrte han Det norske arbeiderpartis og Landsorganisasjonens dagskole i Oslo og var sekretær for Centralkomiteen for sosialistisk skolevirksomhet, derunder Arbeidernes korrespondanseskole. Han traff på denne tida sin andre kone Mira Rathaus.

I 1920 fikk han Conrad Mohrs stipend til studiereise i Tyskland, Østerrike og Italia. Han ble utvist fra Italia i 1921 for politisk virksomhet. Mal:Thumb høyre I 1922-1923 redigerte Hansen Arbeiderpartiets tidsskrift Det 20. Aarhundrede.

I 1928 ble han dømt til en måneds fengsel for ting han skrev i forbindelse med en ulovlig bygningsstreik.

Han hadde også et kort fengselsopphold i Sverige og ble utvist derfra i 1929.

Hansen betegner sjøl åra 1924-1935 som sin «Moskva-periode», og han bodde fast der fra 1931. Blant annet underviste han da i marxisme ved Vesten-Universitetet og Lenin-skolen. I jubileumsboka for 25-årsstudentene i 1938 skriver han at han der særlig hadde til oppgave å «utdanne utenlandske (illegale) agitatorer», noe han i utgaven til 50-års-jubileet i 1963 rettet til å «utdanne skandinaviske agitatorer og tillitsmenn».

Fra 1936 bodde Hansen igjen i Bergen som redaktør av kommunistorganet Arbeidet der (1936-1938). Under krigen var han i eksil i Sverige fra 1942. Etter krigen bodde han fast i Oslo til sin død. I studentboka fra 1963 omtaler han seg sjøl som freelance journalist

Politisk virksomhet – summarisk oversikt

Parti- og organisasjonsarbeid i Norge

• Medlem i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU) fra 1910, og Vestlands-sekretær for organisasjonen snart etter.
• Sekretær for NSU på landsbasis 1915, landsstudieleder og redaktør for forbundets avis Klassekampen 1916.
• Formann i NSU 1917-1918.
• Partioppnevnt medlem av sosialiseringskomiteen som Arbeiderpartiet og LO nedsatte i 1919 som korrektiv til den offentlige komiteen som behandlet samme spørsmål.
• Under partistriden 1921-1923 tilhørte Hansen Komintern-fløyen, og ser ut til å ha øvd direkte innflytelse på Kominterns linje i det norske partispørsmålet. Ved partisplittelsen i 1923 var han med på å stifte NKP, som en av de fremste ideologiske pådrivere. Han ble innvalgt i sentralstyret og politbyrået, og han var medlem av sentralstyret i partiet fra partiet ble grunnlagt og til (...? etter 1933)

Internasjonalt

• Sekretær i den skandinaviske føderasjonen for kommunistpartiene 1924.
• Suppleant i 3. eksekutivkomiten i 3. Internasjonale (Kominttern) 1924-1932, medlem 1932-1934. Som han sjøl påpeker i studentboka 1938, hadde han sittet i eksekutivkomiteen ”lenger enn noen annen, Stalin alene undtatt”.
• Medlem i flere internasjonale komiteer i Kominterns regi, deriblant en komite ledet av Molotov som behandlet det tyske problem etter Hitlers maktovertakelse i 1933.

Journalistikk

Hansen var redaktør for flere av arbeiderbevegelsens aviser og tidsskrifter:

• Klassekampen 1916 og 1923
• Akershus Social-Demokrat 1918-? (jf. artikler om Akershus Social-Demokrat og Akershus Arbeiderblad).
• Det 20. Århundre 1921-1923
• NKPs teoretiske tidsskrift Proletaren (medredaktør) fra 1924 (?)
• Norges kommunistblad/Arbeideren (hovedorgan for NKP) 1929-1931
• Arbeidet, Bergen 1936-1938

Skole- og opplysningsvirksomhet

• Bestyrer ved Det norske arbeiderpartis og Landsorganisasjonens kvelds- og dagskole i Oslo 1920-1923, der han blant andre hadde Einar Gerhardsen, Rolf Hofmo og Konrad Nordahl som elever. På samme tid var Hansen sekretær for Sentralkomiteen for sosialistisk skolevirksomhet, derunder Arbeidernes korrespondanseskole, som han sjøl hadde tatt initiativet til.
• Sammen med Ottar Lie fra Løten fikk Hansen i 1922 i gang en tomåneders sosialistisk dagskole på Elverum. Der fikk blant andre den seinere NKP-formann Emil Løvlien en grunnleggende politisk skolering.
• Sekretær i NKP for agitasjons- og opplysningvirksomhet 1945-1947.

Ideologisk ståsted

Hansen blir betegnet som talsmann for «ultra-venstre» innen den kommunistiske verdensbevegelsen. Det var denne fløyen som fremmet tesen om «sosialfascismen», som i korthet gikk ut på at det var et grunnleggende sammenfall mellom høyresosialismen og fascismen. Denne tesen ble lagt til til grunn for Kominterns politikk i tidsrommet 1928-1935.

Hansen hadde allerede fra 1926 tatt et klart standpunkt for denne linjen ved sin nære kontakt med Ruth Fischer og Adolf Maslov på venstrefløyen i det tyske kommunistpartiet. Dette var ennå mens Kominterns offisielle linje var å gå inn for en enhetsfront mellom de forskjellige sosialistiske retningene. Hansen gikk blant annet sterkt mot planene om å danne et ”Labour party” i Norge, dvs. et sosialistisk samlingsparti med organiserte fraksjoner. Dette var et alternativ som NKP gikk inn for under samlingsbestrebelsene som endte med sammenslåing av Det norske arbeiderparti og Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti i 1927. Hansen var i pakt med sine venstristiske holdninger ytterst skeptisk til klassesamarbeid og kompromisser for eksempel på det kommunale plan. Han blir nevnt som opphavsmann til det opprinnelig nedsettende ment uttrykket «ødegaardismen» om den kommunalsosialismen som ble praktisert for eksempel på Gjøvik under arbeiderpartiordfører Niels Ødegaards ledelse.

Molotov-komiteen fra 1933 (se ovenfor) gikk i følge Hansen inn for enhet mellom det kommunistiske og det sosialdemokratiske partiet i Tyskland, en politikk som både kunne peke tilbake mot enhetsfronten fra 1920-tallet og som forespeilet den folkefrontlinjen mot fascismen som Komintern gikk inn for fra 1935. Som Hansen er inne på i studentboka fra 1963, gikk han sjøl heller inn for Bukharins linje, som gikk mot samarbeid med høyresosialistene. Bukharin kjente han for øvrig godt personlig helt fra 1916, da Bukharin en periode hadde tilhold i Kristiania.

I 1933 hadde NKP under sin daværende formann Henry W. Kristiansen gjort et framstøt mot DNA for å få til et samarbeid. En slik enhetsfrontslinje ble på dette tidspunkt stemplet som høyreavvik av Komintern, noe som ble formidlet av Arvid G. Hansen i tre artikler i Arbeideren. Kristiansen ble degradert fra partiformann til redaktør i Arbeideren, og den forrige redaktøren avsatt.

Da Komintern igjen foretok et linjeskifte over til folkefrontpolitikken fra 1935 – der alliansene skulle bygges med antifascistiske grupper langt ut over den tidligere enhetsfronten mellom arbeiderklassens sosialistiske partier - , var det Hansens tur til å havne på sidelinjen. Han hadde i den forutgående debatten i Kominterns eksekutivkomite fremmet sin kritikk fra venstre, og fikk svar på tiltale av Stalin i en tale som ble trykt både i Pravda og i Norges Kommunistblad.

I 1940 var Hansen aktiv i NKP i Oslo, og var da i følge Torgrim Titlestad talsmann for «paktpolitikken», som innebar å tilpasse partilinjen til Hitler-Stalin-pakten fra 1939. Fremste motstanderen i partiet mot denne paktpolitikken var Peder Furubotn. Desto mer bemerkelseverdig er det da at Arvid G. Hansen etter krigen ble ekskludert fra NKP nettopp fordi han hadde sluttet seg til Furubotns fløy under den sterke partiturbulensen da. Under partioppgjøret ble Hansen og en annen Komintern-veteran, Haavard Langseth valgt av Furubotn-fløyen til å informere om striden overfor internasjonale kontakter.

Kilder og litteratur

• Arbeidernes leksikon, bd. 3, Oslo 1933. Oppslag: Hansen, Arvid Gilbert.
• Halvorsen, Terje: NKP i krise. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1981.
• Hansen, Arvid, Eugène Olaussen og Aksel Zachariassen: Den røde ungdom i kamp og seier:Norges Kommunistiske Ungdomsforbund gjennom 20 aar, Kristiania 1923.
• Jensen, Lill-Ann: Artikkel om Hansen i Norsk biografisk leksikon, Kunnskapsforlaget 2001.
• Maurseth, Per: Gjennom kriser til makt (1920-1935). Arbeiderbevegelsens historie i Norge 3. Tiden Norsk Forlag, Oslo 1987.
• Pax Leksikon, bd. 3, Pax forlag, Oslo 1979. Oppslag: Hansen, Arvid Gilbert. (Artikkel ved Einhart Lorentz.)
• Pryser, Tore: Klassen og nasjonen (1935-1946). Arbeiderbevegelsens historie i Norge 4. Tiden Norsk Forlag, Oslo 1988.
• Studentene fra 1913. (25-årsjubileet). Oslo 1938. Oppslag: Hansen, Arvid Gilbert.
• Studentene fra 1913. (50-årsjubileet). Oslo 1963. Oppslag: Hansen, Arvid Gilbert.
• Titlestad, Torgrim. I Stalins skygge. Fagbokforlaget, Bergen, 1997.