Bendikstorpet under Skansgården
| Bendikstorpet | |
|---|---|
| |
| Hytta som forfaller på husmannsplassen Bendikstorpet. Foto: Per Tore Broen (2020).
| |
| Først nevnt: | 1801 |
| Sokn: | Vinger |
| Fylke: | Innlandet (Hedmark) |
| Kommune: | Kongsvinger |
| Gnr.: | 6 |
| Bnr: | Umatrikulert |
| Type: | Husmannsplass |
Husmannsplassen Bendikstorpet under Skansgården i tidligere Vinger kommune har trolig fått navn etter Johan Johansen Bendik som bodde her noen år omkring 1750. Tidligere hadde han vært på Vastaberget vestre like i nærheten. Han var gift med Anne Henriksdatter og hadde barna Peder født i1748, Johan i 1751 og Eli i 1755.
Peder Gustavsen (1769 – 1817) og Anne Marie Bergersdatter (1775 – 1809) fra Volden var her i 1801, og tre av barna deres var født på Bendikstorpet. Familien var senere på Brattberget.
Brukerne på Bendikstorpet skiftet svært ofte, og noen stabilitet ble det ikke før omkring 1840. De som da kom, Jan Jansen og Lisbet Engebretsdatter født omkring 1802, hadde tidligere vært på Skansgårdsagen og Øyungen.
Den eldste av de ni barn som de fikk i årene fram til 1847, Engebret Jansen (1828 – 1894), overtok plassen etter faren. Han var gift med Karen Amundsdatter fra Kabberud og hadde barna John født i 1858, Lina i 1866 og Andreas i 1870.
Det var ikke så lite jord til Bendikstorpet. Engebret fødde i 1865 5 kyr, 8 sauer og 1 gris, i 1875 3 kyr, 5 sauer og 2 geiter. Av korn ble det første året sådd 1⅜ tønne og i 3 skjepper mer. Begge årene ble det satt 3 tønner poteter.
Ole Halvarsen født 1869 var på torpet i 1910. Han var gift med Oline Martinsen født 1882 som hadde sønnen Olaf på 6 år. Ole og Oline var begge fra Brandval. Et omstreiferpar (gytlere) fra Sverige og sønnen deres hadde også tilhold på Bendikstorpet under folketellingen.
Omkring 1914 kom det nye brukere hit. Det var Jon Arnesen født i 1875 på Arvetorpet i Brandval. Han var gift med Andrea Andreasdatter født i 1875 og var fra Gaasviken ved Digeren. I årene 1905 til 1920 fikk paret ni barn. Familien flyttet senere til Stenmyren og var trolig de siste brukerne av Bendikstorpet.
På plassen er det satt opp ei hytte som har forfalt og som i 2020 ikke lenger kan brukes. 30 meter sør for hytta er hustufter så vidt synlige, og enda lenger sør ligger flere rydningsrøyser. Brønnen er intakt.
Vingersruta
Vingersruta mellom Norsenga i Vinger og Kissalamp på svensk side var ei flyktningerute som var i bruk fra forsommeren 1942 og fram til krigens slutt. I løpet av disse årene, ble rundt 2000 mennesker brakt i sikkerhet langs denne ruta som er ca. 40 km lang. Vingersruta ble betegnet som den sikreste i Østlandsområdet og verken flyktninger eller loser ble anholdt de tre årene ruta var i drift.
Ansvarlig flyktningelos på etappen mellom Langtjernet forbi Bendikstorpet til vestsida av Møkeren var Karl Langtjernet.
Finnskogen Turistforening har merket deler av Vingersruta som tursti.
Kilder og litteratur
- Lillevold, Eyvind: Vinger bygdebok (1), side 155. Utg. [Bygdebokkomitéen]. 1972. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Gravminner i Norge, DIS
- Erik Høie og Eivind Stenbekken, Grue: Over Grensa (Hefte)
- Peder Gustavsen, Schandsgaarden i folketelling 1801 for Vinger prestegjeld fra Digitalarkivet
- Embret Johnsen, Bendiktorpet i folketelling 1865 for Vinger prestegjeld fra Digitalarkivet
- Ingebret Johnsen, Pladsen Bendiktorpet i folketelling 1875 for Vinger prestegjeld fra Digitalarkivet
- Embret Jans., Bendiktorpet i folketelling 1891 for Vinger herred fra Digitalarkivet
- Ole Halvarsen, Bendiktorpet i folketelling 1910 for Vinger herred fra Digitalarkivet