Christiania Sindssygeasyl

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Christiania Dollhus»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Bygningene etter utvidelsen 1860-1862, ark. Peter Høier Holtermann. Kvinneavdelingen til høyre.

Christiania Sindssygeasyl holdt til i Prinds Christian Augusts Minde i Storgata 36.

Anstalten ble opprettet etter at forstander for arbeidsanstalten Nils Jensen Ytteborg i et brev til fattigkommisjonen anmodet om at det ble opprettet et dollhus ved arbeidsanstalten da de på det tidspunktet hadde seks psykisk syke, omtalt som «sindssvage» ved anstalten.

Organisatorisk plassering

Dollhuset hadde samme bestyrer som arbeidsanstalten som ikke fikk ingen ekstra godtgjørelse for dette. Likevel var ikke dollhuset direkte underlagt arbeidsanstalten og heller ikke underlagt stiftelsen som eide arbeidsanstalten, men hadde sitt eget regnskap og svarte direkte overfor byen myndigheter ved fattigkommisjonen, etter 1838 de nye kommunale myndighetene.

Dollhusets økende behov for plass, gjorde at denne ble en stor ulempe for arbeidsanstalten som ble fortrengt fra deler av sine lokaler.

Dollhuset

Dollhuset ble fra starten innredet i nordfløyen på anstalten, og kalt «Indretningen for Sindssvage i Arbeidsanstalten». Dette bestod først av én etasje med 11 værelser, men det økende plassproblemet gjorde at denne fløyen i 1834 ble påbygget med en utkraget ny etasje, slik at man totalt fikk 23 værelser. Denne utvidelsen ble finansiert av fattigkommisjonen og ikke av stiftelsen som eide arbeidsanstalten.

De første årene ble det tatt inn både kvinner og menn, men etter en avtale fra 1848 med Oslo Hospital, ble fra mennene fra begge steder samlet i Storgata, mens kvinnene ble plassert i Gamlebyen. Samtidig ble det foretatt nye bygningsmessige utvidelser, denne gangen betalt direkte fra bykassen. Dette medførte at man fikk plass til 29 pasienter, korridorer samt fire værelser til forsterkede plasser.

Asylet

Sovesal ved asylet på et xylografi etter en tegning av Reinholdt Boll, sannsynligvis fra utvidelsen i 1860-1862.
Foto: Oslo Museum (1863).

Den første såkalte «sinnsykeloven» kom i 1848 og denne slo fast at såkalte «gale» eller de mentalt avvikende skulle bli underlagt medisinsk behandling, og ikke bare oppbevaring av de sinnslidende. Dette innebar krav til lokaler og det ble klart at dollhuset ikke kunne fylle disse kravene. Fattigkommisjonen innstilte derfor i 1849 til magistraten om at bykassen skulle bevilge penger til forbedring og utvidelse av lokalene, noe som innvilget 16. april. Året etter stod en ny fløy ferdig med to etasjer med fire værelser i hver for de mest utagerende pasientene, og kapasiteten ble økt fra 19 til 29 menn. Virksomheten fikk kongelig autorisasjon som sinnssykeasyl,

Loven krevde fullstendig adskillelse mellom kvinner og mennn, og i 1851 sto det ferdig en enetasjes fløybygning med seks værelser, finansiert av bykassen mot nordøst for såkalte «urolige» kvinner, mens det ble innredet tre rom for «rolige kvinner» i den gamle sykehusbygningen. Totalt ble det gjort plass til 32 kvinner, og da den ble godkjent til bruk 2. januar 1852 ble de kvinnene som tidligere hadde blitt overført til Oslo Hospital tilbakeført.

Men disse utvidelsene viste seg snart å ikke være tilstrekkelig. Allerede i 1858 ble det tatt initiativ til en større utvidelse, og de endelige planer ble godkjent i 1860. Høsten 1862 ble utvidelsen ferdigstilt, utført etter tegninger av arkitekt Peter Høier Holtermann, med nye avdelinger, nye sovesaler og forsamlingsrom for begge kjønn samt en kirkesal.

Asylet hadde dermed plass for 120 pasienter, fordelt på 76 menn og 44 kvinner, angivelig dobbelt så mange plasser som Christiania på dette tidspunkt hadde «Sindssyge».

Den nye lovgivningen endret fokus fra oppbevaring og beskyttelse av samfunnet mot den enkelte sinnslidende som kunne være til skade for andre og selv, til behandling med fokus på den enkelte som pasient. Det var en målsetting om at de skulle så langt det var mulig utføre nyttig arbeid, som hus- og gårdsarbeid og ulike typer håndverk. I 1886 var gjennomsnittlig 32 menn og 16 kvinner daglig sysselsatt på denne måten. Det økonomiske overtilsynet ble ført av et medlem av fattigkommisjonen, senere av tilsynskomiteen for arbeidsanstalten.

Legetjenesten ved sinnssykeasylet ble fram til 1840 utført av byens stadsfysikus Jens Grønbech Døderlein, fra 1840 til 1844 av overlegen ved fattigsykehuset som også var i bygningsanlegget i Storgata 36, og fra 1845 av egen ansatt lege.

Dikemark

Pasientbygningen Klosteret fra 1908 på Dikemark, ark. Victor Nordan.
Foto: Stig Rune Pedersen (2016).

Utdypende artikkel: Dikemark sykehus

Men den eksplosive befolkningsveksten i hovedstaden utover og særlig mot slutten av 1800-tallet gjorde at det ganske snart ville ble for liten plass i disse lokalene, selv etter det betydelige utvidelsen i 1860-1862. Stadig mer moderne krav gjorde også lokalene mindre hensiktsmessige. Utover på 1870- og 1880-årene ble dette flere ganger tatt opp av asyets egen lege og kontrollkommisjonen med krav om at det ble bygget et helt nytt sykehus.

De ble først utarbeidet planer om et sinnsykeasyl på Ullevål, men disse planene ble til slutt oppgitt. Bystyret vedtok i 1898 å kjøpe gården Dikemark i Asker med fire nærliggende småbruk til tomt for et nytt kommunalt sinnssykeasyl, Dikemark sykehus.

Den nye mannsavdelingen på Dikemark åpnet i 1905 og de 80 mannlige pasienter ble overført til denne. I 1908 åpnet kvinneavdelingen og 101 kvinnekige pasienter ble overført dit og den psykiatriske virksomheten i Storgata ble lagt ned.

Sunnhetskommisjonen, det senere helserådet overtok midlertidig lokalene etter asylet for internering av byens husløse inntil nytt interneringslokale og desinfeksjonsanstalt, Kristiania Desinfeksjonsanstalt, populært kalt «Luser'n» stod ferdig 1915 i Heimdalsgata 14 på Vahls plass, i dag Rudolf Nilsens plass.

Alle asyets bygninger, ble sammen med hele anlegget i Storgata vedtaksfredet etter kulturminneloven 2. september 2009.

Kilder


Koordinater: 59.91525° N 10.75689° Ø