Drammenselvens Papirfabrikker

Drammenselvens Papirfabrikker lå ved Geithusfoss i Drammenselva ved Geithus i Modum. Den ble startet opp av Harald Lyche og Erland Kjøsterud under navnet Actieselskabet Ekers og Giethuus Papirfabriker i 1873. Fabrikken produserte sitt første papirark 20. desember 1876 og var i regulær drift i 1878. I 1879 utvidet bedriften sin aksjekapital og skiftet samtidig navn til Drammenselvens Papirfabrikker.

Ekers og Giethuus Papirfabriker

Svogerne Harald Lyche og Erland Kjøsterud kjøpte i 1872 Geithusfossen med omliggende grunn (gården Ilaug og deler av Skredsvika) for 6 000 speciedaler. De kalte seg da Ekers og Giethuus Papirfabriker. Formann for direksjonen for det nye selskapet ble svogernes kompanjong Jørgen Meinich,

I desember 1876 var det i gang prøveproduksjon og i 1878 begynte bedriften med regulær drift. Geithus stasjon på Randsfjordbanen ble bygd på ei tomt gitt av bedriften, og det ble bygd ei smalsporet sidelinje mellom frabrikken og stasjonen. To hester ble brukt for å trekke vognene.

I 1877 hadde Erland Kjøsterud vært på en lengre reise til London, Paris og Hamburg for å finne mulige avtagere for firmaets produkter og samtidig finne ut hvilke papirkvaliteter som hadde størst etterspørsel. Turen ble meget vellykket og Kjøsterud inngikk flere salgskontrakter. Salget gikk så bra at man allerede i 1878 trodde det ville bli vanskelig å betjene kundene etter hvert som produktet ble kjent.

Ingeniører fra Myrens Verksted utarbeidet et forslag til bygging av et tresliperi, men det ble ikke fattet noen beslutning på bakgrunn av dette. Derimot reiste den nyansatte bestyreren sammen med direksjonens formann i 1873 til Tyskland med det formål å skaffe seg bedre kunnskap av papirproduksjon fra tremasse. I Tyskland kontaktet de Heinrich Voelter i Heidesheim. Han hadde tidligere kjøpt patentet på tremassepapir og hadde også utviklet slipeapparatene. De fikk tilbud om en pakkeløsning av Voelter med en fullstendig plan for anlegg av tresliperi og papirfabrikk. Til tross for at tilbudet oversteg aksjekapitalen vedtok generalsforsamlingen tilbudet. For å utvide driften trengte de mer kapital og startet derfor Drammenselvens Papirfabrikker.

Drammenselvens Papirfabrikker

De trengte en million kroner i aksjekapital til det nye selskapet. Blant annet fikk Voelter en aksjepost på 5 000 speciedaler, og de klarte etter hvert ved lån å komme opp i 961 000 kroner. Tre uker etter at refinansieringen var gjennomført, brant fabrikken i Eiker ned og det ble utbetalt en forsikringssum på 346 000 kroner. I stedet for å bygge opp fabrikken på Eiker, ble dette ble benyttet til å nedbetale gjeld og sikre aksjekapitalen i Geithus. I 4. februar 1879 ble Drammenselvens Papirfabrikker stiftet.

I 1873, mens fabrikken var under planlegging, så fremtidsutsiktene lyse ut. Prisen på papir lå i gjennomsnitt på 80 øre per kilo. I [[1880] hadde kiloprisen falt til 35 øre. Flere av landets papirprodusenter slet og enkelte måtte innstille driften. Trykkpapirproduksjonen ble redusert og det vesentligste av produksjonen ble avsatt på hjemmemarkedet hvor man oppnådde litt bedre pris. Utover 1880-tallet var Morgenbladet og Aftenposten de største avtagerne av bedriftens trykkpapirproduksjon.

Samtidig begynte fabrikken å produsere mer «brunpapir». Dette egnet seg som innpakningspapir og som den første papirfabrikk i landet klarte Drammenselven å få eksportert dette til Sør-Amerika til innpakning av frukt. Frukthandelen var i oppsving og behovet for innpakningspapir var økende. Mens andre måtte innstille driften, økte Drammenselven papirsalget fra vel ett tusen tonn i 1880 til om lag to tusen tonn i 1888.

De stadig fallende prisene ble fulgt opp med reduksjon av lønningene samtidig som det ble innført akkordarbeid. Bedriften fikk lavere lønnskostnader, og samtidig med dette ble det produsert mer per tidsenhet. Dette skyltes delvis akkordarbeide, og dels at arbeiderne hadde opparbeidet større ferdigheter i jobben. Fallet i papirprisene var dessverre større enn reduksjonen av lønnskostnader, så bedriften så seg om etter andre tiltak.

I 1880 ble det installert en ny papirmaskin og første året oppnådde bedriften en produsksjonsøkning på 35 prosent. Ved utbedringer og utvidelser av maskinene klarte man å heve produksjonen ytterligere 40 prosent fra 1881 til 1888.

Etter at den nye papirmaskinen var installert klarte ikke sliperiet å produsere nok masse til begge maskinene, og fabrikken måtte kjøpe tremasse utenfra. Å skaffe billig og tilstrekkelig brukbart råstoff ble derfor en stor utfordring. Kvaliteten på råstoffet var avgjørende på sluttproduktet, og materialkostnadene var 40 - 50 prosent av de totale kostnadene. Det ble en periode forsøkt med hamp og kluter til trykkpapirproduksjonen. Klutene måtte importeres og var dyre. Halmpapiret var vanskelig å behandle og maskinene måtte kjøre på lavere hastighet. I tillegg måtte de bruke dyre kjemikalier i produksjonen. Det ble gjort forsøk med cellulose, men dette var ikke kostnadssvarende. Av produksjonsmessige og økonomiske årsaker endte man opp med å anlegge et nytt tresliperi. Det nye tresliperiet ble anlagt på den andre sida av elva av Myrens Verksted i 1886 - 1887. Den ferdige massen ble pumpet inn i en 330 meter lang rørledning til papirfabrikken.

Bedriftens politikk ga resultater og overskuddet lå på 92 000 kroner i gjennomsnitt fra [1880]] til 1888. Gjelda som ble stiftet ved oppstarten ble nedbetalt i løpet av få år og egenkapitalen økte fra vel 800 000 omlag to millioner.

For å øke brannsikkerheten og for å få bedre belysning installerte fabrikken elektrisk lys i 1884. Selskapet fikk samtidig redusert forsikringspremien. I 1889 brant fabrikken og den ble umiddelbart bygd opp igjen og var klar til produksjon ett år senere. Det ble installert to nye papirmaskiner som hadde større kapasitet enn de gamle. Fra 1891 til 1896 ble kapasiteten på disse maskinen økt med nærmere 44 prosent.

I 1890 var kiloprisen på papir nede i 21 øre. Prisfallet sammen med økte driftsutgifter og større gjeldsbyrde i forbindelse gjenoppbygningen gjorde at selskapet fikk strammere økonomi. I tillegg til produksjonsutvidelser igangsatte bedriften også tiltak for å få ned kostnadene. Kullprisene ble stadig mer merkbare i regnskapene utover i 1890-årene For å få ned forbruket ble dampmaskinene forbedret, og i 1895 ble det reist en ny type fabrikkpipe for å få bedre utnytelse av kullet. Forbedringene i fyrhuset førte også til at den meget sjenerende røyken forsvant.

Stigende tømmerpriser var et tiltagende problem i regnskapene. Rundt århundreskiftet lå tømmerprisene i Skiens- og Drammensvassdraget mer enn 40 prosent over nivået for Glomma. Bedriften investerte derfor i barketromler for å minske svinnet som ble ved manuell barking.

I 1897 ble det installert en Pusey & Jones papirmaskin (PM 3). denne hadde en hastighet på 120 meter i minuttet og ble bygget inn i en maskinhall som var 55 meter lang og 21 meter bred. den ble bygget med plass for to maskiner. Maskinen var drevet med turbinkraft og ved århundreskiftet hadde fabrikken en produksjon på 7 500 tonn årlig. Tyve år tidligere hadde den vært på under tusen tonn. Drammenselva rangerte i 1900 som den nest største papirfabrikken i Norge etter Union Co.. Som en kuriositet kan nevnes at denne maskinen var i drift fra 24. mai 1897 til 11. mars 2002, en periode på nesten 105 år .

Til tross for alle bestrebelsene viste bedriftens økonomiske resultat stadig dårligere tall. I 1898 var overskuddet på knappe 12 000 kroner og verken nyinvesteringer eller bedre utnyttelse av maskinene førte til at rentabiliteten fra 1880-årene ble opprettholdt. Fremfor alt var det stigende råstoffpriser som gjorde at kostnadsnivået ikke fulgte fallet i papirprisen. Fra 1890 til 1900 steg produksjonsomkostningene fra 40 til over 50 prosent. Bedriften så allikevel optimistisk fram mot det nye århundret.

Det første tiåret av 1900-tallet ga et jevnt godt resultat og aksjonærene fikk utbetalt et årlig utbytte på 8 prosent, noe som ble betraktet som «tålelig bra». I 1902 fikk selskapet konvertert en del av sine lån til ihendehaverobligasjoner. Gjeldsbyrden forble den samme, men selskapet fikk gunstigere tilbakebetalingsvilkår og rentene ble nesten halvert.

I 1909 ble Randsfjordbanen ombygd til normalsporet og sidesporet fra Geithus stasjon til fabrikken ble også bygd om. I 1910 ble hestene skiftet ut med et lite skiftelokomotiv (et dampakkumulatorlokomotiv) kalt «Geita». Kullprisene steg riktignok mer enn det bedriften klarte å spare inn, så enhetskosten på brenselskontoen var den samme i 1910 som i 1902 og ledelsen begynte derfor å se seg om etter andre energikilder.

Generalforsamlingen i 1910 la fram forslag om å gå til innkjøp av en ny papirmasking. Den forrige ble installert i 1897 og man syntes at tiden igjen var moden for forandringer. Man innhentet tilbud og bestemte seg for det billigste. Dette var en papirmaskin med elektrisk drift og maskinen (PM IV) var i full drift på forsommeren 1913.

Til tross for stor optimisme hos ledelsen gikk avsetningen av bedriftens produkter tregt og direksjonen vurderte innskrenkninger. Det var særlig vanskelig å omsette brunpapiret. Det ble innkjøpt tilleggsutstyr for tynntrykk og det ble forsøkt med dette som erstatning for brunpapiret. Vanskelighetene var allikevel ikke over. Finansieringen av den nye maskinen ble gjort ved at det ble tatt opp et vekselobligasjonslån. Sluttregningen ble imidlertid på en del mer enn budsjettert og merkostnadene ble i første omgang belastet selskapets kassakreditt, noe som senere ble omgjort til et vekselobligasjonslån. Dette kunne likevel ikke forhindre at 1914-regnskapet ble gjort opp med tap - for første gang siden starten. Samme året startet også første verdenskrig.

Krigen forhindret brunpapiret å nå fram til Sør-Amerika. Salget var formidlet via agenter i Hamburg, og denne forbindelsen var på grunn av krigen brutt. Ingen av gründerne satt lenger i direksjonen. Den siste av de tre pionerene, Jørgen Meinich døde i 1911 og i hans og de to andres sted var det annen generasjon som hadde rykket inn. Den nye direksjonen vurderte bedriftens fremtidige utsikter for lite gunstige. Da disponenten sa opp høsten 1914, ble stillingen avertert ledig. Et av svarene man da fikk var fra administrerende direktør i Union Co. hvor han foreslo at Union Co, skulle overta som salgsdisponent, eventuelt også som innkjøps- og tekniske disponenter for Drammenselvens Papirfabrikker. Direksjonen svarte raskt at de ville gjerne ha en konferanse da den var i vil om at man ville oppnå hva man tilsiktet med forslaget. «Man var nemlig kommet på den tanke at det muligens ville være av interesse for Union Co. at erverve aktiemajoriteten i Drammenselvens Papirfabrikker».

Drammenselvens Papirfabrikker (Union Co.)

Partene møttes i Drammen 1. mars 1915 og de kom til enighet om et mulig oppkjøp. Tilbudet gikk ut på at minst 75 prosent av aksjene måtte håndgis til pari kurs til Union Co. Dette måtte godkjennes av generalforsamlingen som ble holdt vel to uker senere. Av den totale aksjekapitalen på 1 013 750 kroner ble over 85 prosent av aksjene stilt til disposisjon. Forutsetningen var dermed oppfylt og etter nesten 40 års drift var bedriften blitt en del av Union-konsernet.

Unions overtakelse førte først og fremst til administrative endringer. Nye folk kom inn i ledelsen og en stor del av kontorvirksomheten ble flyttet til Kristiania hvor også Union hadde hovedkontor. Avtalene som Drammenselven hadde med sine salgsagenter ble sagt opp og salget skulle i ettertid ivaretas av Union.

Driftsresultatene under krigsårene fulgte i hovedtrekk trenden for resten av papirindustrien: Resultat bedret seg i 1915, 1916 ble rimelig bra, eksporten falt noe i 1917, mens det siste krigsåret, 1918, ble et ganske godt år. Fra 1914 til 1918 hadde prisene på avispapir gått opp med 200 prosent og på skrivepapir med over 100. 1919 ble derimot et svart år for Drammenselven som da hadde et tap på 230 224 kroner. Unions tap var på hele 864 000 og de hadde i tillegg tap på en del spekulasjoner bedriften hadde vært involvert i. Administrerende direktør trakk seg derfor fra stillingen i desember 1919. Overingeniøren hadde allerede gått av og salgssjefen fulgte kort tid etter. Spekulasjonene hadde ført til en sterk svekkelse av Unions økonomi og det var også en tid snakk om at skogeierne i Skiens- og Drammensvassdraget skulle overta konsernet, men kort tid etter bedret papirmarkedet seg og prisene skjøt i været.

Brunpapiret, som tidligere hadde bidratt sterkt til bedriftens suksess, var sunket til en ubetydelig del av eksporten. I 1916 var volumet 2 850 av i alt 205 384tonn. I 1923 var det bare 789 tonn. Distribusjonsvanskelighetene under krigen var en årsak til dette, men det var flere grunner til denne reduksjonen. Finnene hadde også en stor del av produksjonen innrettet på brunpapir. Dessuten hadde brunpapiret fått sterk konkurranse fra en annen papirkvalitet, såkalt kraftpapir (sulfatcellulosepapir). Dette papiret var både tynnere og sterkere enn brunpapir. Produksjonen av brunpapir var snart historie.

Prisene på papir ved inngangen til 1920-årene var høyere enn noen gang før (og senere). Priseksplosjonen ga optimismen vind i seilene. Drammenselven hadde en fortjeneste på over en halv million i 1920, men allerede 1921 endte opp som et elendig år - også kalt det sorte år i treforedlingens historie. Drammenselvens tap var på over en million.

Årene etter tok etterspørselen seg opp og 1925 ble et toppår. Unionkonsernet skrev i årsberetningen at det hadde vært usedvanlig gunstige driftsforhold. I stedet for en fortsatt framgang ble 1926 starten på ei ny krise og bedriften gikk med underskudd. Medvirkende årsak til dette var at kronekursen, som tidligere var knyttet opp mot gullstandarden, fikk flyte etter at bindinga mot gull ble opphevet i 1914. Dette medførte en sterk inflasjon og i 1920 var kroneverdien under 74 prosent av førkrigsnivået. Myndighetene ønsket igjen å knytte krona mot gullstandarden og igangsatte tiltak for å nå dette. Resultatet av dette var at krona ble utsatt for spekulasjoner som igjen medførte at kronekursen ble utsatt for sterke svingninger. Krona oppnådde pari kurs i 1926. Endringen skjedde så raskt at norske produsenter fikk langt mindre igjen for sine varer enn planlagt. Det tok også lang tid for det innenlandske pris- og lønnsnivå å tilpasse seg veksten i kroneverdi. Denne politikken ble kalt paripolitikken og ble en katastrofe for landet. Til tross for internasjonal høykonjunktur i slutten av 1920-årene ble det produksjonsinnskrenkinger og arbeidsløshet innenlands.

Med unntak for enkelte år, gikk papirindustrien på Geithus med underskudd fra 1926 til andre verdenskrig. Fram til børskrakket på Wall Street i New York som nådde Norge 1930 hadde bedriftene riktignok omsetning høy nok til å opprettholde produksjonskapasiteten. I 1931 sank eksportprisene til et absolutt bunnivå. Generelt snudde nedgangen i 1932, men for papirindustrien begynte oppgangen først i 1937. Da var etterspørselen stor, særlig etter avispapir. Imidlertid var oppgangen forbi allerede året etter, og samme året som verdenskrigen brøt ut var det nok en gang vanskelige omsetningsforhold.

Boken til Eli Moen tar bare for seg Drammenselvens Papirfabrikker fram til 1940. På et eller annet tidspunkt ble fabrikken overtatt av Nordic Paper.

Nordic Paper Geithus

Fabrikken ble nedlagt i 2006 da Nordic Paper ble solgt til en investorgruppe. Det var 115 ansatte ved nedleggelsen.

Kilder

• Eli Moen (1993) Modum - Ei bygd, tre elver – Modum kommune, Modum.