| Om Rettleiing og metode
|
|
Metode og rettleiing i Lokalhistoriewiki skal ha tre hovedfunksjoner: verktøybod, klasseværelse og tankesmie.
 Inni gamle Hals skule på Tustna. Verktøyboden rommer artikler om ulike hjelpemidler og teknikker for lokalhistorisk arbeid. Det viktigste verktøyet er kildebruk og kildekritikk. Men det er også en lang rekke andre arbeidsredskaper og hjelpedisipliner som lokalhistorikere kan ha nytte av. Det kan være gardsnamn, datering, bilder som kilder, spørrelister til minneinnsamling eller gardshistorie osv.
 Forbregdsmia fra Oppdal, nå på Sverresborg - Trøndelag Folkemuseum. Klasseværelset skal fungere som et lærested der vi alle, hele tiden, veksler mellom å være lærere og elever. De fleste av oss har noe å lære bort. Alle har noe å lære. Undervisningen vil dels være rettet mot bruken av redskapene i verktøyboden, dels mot det teori- og praksisfeltet som lokalhistorien utgjør. Dette kan gjøre oss i stand til begrunne valgene vi gjør når vi forsker og skriver eller engasjerer oss i lokalhistorisk kulturvernarbeid. Hvordan rekonstruerer vi fortiden ved hjelp av kildene? Hvordan bygger vi opp forklaringer og anvender teori? Hvilken betydning har sammenlikning som metode? Hvilke sjangre eller litterære framstillingsmåter kjennetegner lokalhistorien? Hvordan brukes lokalhistorien i ulike sammenhenger?
Tankesmia skal fungere som et forum for fri fagdebatt, et sted der vi kan reflektere over lokalhistorien som kunnskapsfelt – i fortid, samtid og framtid. Hva er egentlig lokalhistorie? Hvor går fagets grenser? Hvilke normer har styrt lokalhistorien? Hva har lokalhistorikerne skrevet om, og hvordan har de gjort det? I metodekategorien er det også orienteringer om aktuelle lokalhistoriske prosjekter og konkrete forprosjekter til lokalhistoriske verker.
|
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
Lokalhistoriske årbøker. Denne sjangeren inkluderer både dei eigentlege årbøkene og andre lokalhistoriske publikasjonar som kjem ut med jamne mellomrom. Dei fleste blir utgjevne av lokale eller regionale historielag, somme av bygde- og regionsmuseum osv.
Talet på slike skrifter har auka kraftig i den seinare tid, og i dag kjem det årleg ut om lag 300 årbøker og andre lokalhistoriske periodika. Mykje av bakgrunnen for det er nok at det har vorte lettare og billegare å produsere og gje ut slike skrifter. Årbøker er veleigna for samarbeid i historielag og gjev synlege og publikumsretta resultat av aktiviteten der. Dei gjer det også mogleg å publisere verdifullt stoff, gjerne frå amatørhand, som elles ikkje ville ha funne rom i bygdebøker eller gjennom andre. Les mer …
Generell bygde-, by- og regionshistorie. Slike bøker tek på brei basis føre seg samfunns- og kulturhistoria for det området ein har valt seg ut, gjerne frå dei eldste tider fram til dags dato. Endringane i lokalsamfunnet blir forsøkt belyst ut frå eit allsidig utval av historiske faktorar og samfunnsaspekt - økologiske, demografiske, økonomiske, sosiale, politiske, kulturelle osv.Tradisjonelt har ein skilt mellom to variantar innan denne sjangeren - den kronologiske og den emnedelte. Den fyrstnemnde gjev ei meir eller mindre heilskapleg framstilling av den historiske utviklinga sukssesivt over ei kortare eller lengre historiske periode. Den emnedelte bygde- by- eller regionshistoria inneheld frittståande artiklar om dei enkelte, avgrensa historiske forhold ein vil ha belyst. Frå den emnedelte bygde-, by- og regionshistoria er overgangen glidande til det vi har kalla sektorhistorie. Les mer …
Forprosjekter blir i dag stadig vanligere å lage før man setter i gang med større lokalhistoriske prosjekter. Både oppdragsgiver og forfatter kan ha nytte av et forprosjekt. Gjennom forprosjektet kan man få en primær oversikt over de økonomiske utgiftene og de administrative omkostningene knyttet til prosjektet, noe som vil være av vital betydning for oppdragsgivere, enten det er kommuner eller andre instanser som står bak. Dessuten er det både ønskelig og mulig å bruke forprosjektet til å formulere faglige målsetninger eller standarder for by- eller bygdeboka som forfatteren kan ha som rettesnor for arbeidet. Forprosjektet bør videre ta sikte på å finne fram til allerede foreliggende litteratur om et lokalsamfunn. Hvis mulig bør man også ta sikte på å drøfte kort hvordan den allerede foreliggende litteraturen kan utnyttes. Endelig bør man gjennom forprosjektet få en primær oversikt over kildematerialet og hvor det befinner seg. Les mer …
En teori er i historiefaget - og dermed også i disiplinen lokalhistorie - et sett med antagelser eller hypoteser som sammen søker å forklare kjensgjerninger, fenomener og observasjoner. Dersom det viser seg at teorien ikke forklarer observasjonene, er teorien gal eller utilstrekkelig. Da må den forkastes eller revideres. Om observasjonene forklares av teorien, kan teorien være riktig, men det kan også tenkes at andre teorier kunne forklart observasjonene på en like god eller en bedre måte. Teorier bidrar til å systematisere opplysninger og hjelper lokalhistorikeren til å stille de rette spørsmålene til kildene. Teoridanning inngår som en del av metodelæren i lokalhistorie.Vi kan tenke oss en enkel teori som skal forklare framveksten av byer. Antagelsene kan være at framvekst av byer betinger
- ei god havn,
- et omland som kan levere mat,
- muligheter for produksjon av varer, f.eks. håndverksprodukter, og tjenester, f.eks. religiøse. Les mer …
 Hvordan så nettverket til statsminister og trelasthander Peder Anker og de andre i Christianias handelspatrisiat ut? Hvordan brukte de uformelle sosiale bånd i sin virksomhet som embets- og kjøpmenn? Anker med sin hustru Anna Elisabeth og datteren Karen, malt i 1792 av Jens Juel. , eller historisk nettverksanalyse, er en metode for å analysere og undersøke sosiale nettverk og deres betydning for mennesker i fortiden. Studier av nettverk er i bunn og grunn undersøkelser av uformelle sosiale bånd mellom personer, deres form, innhold, utstrekning og betydning. Slike undersøkelser er nyttige for historikere og lokalhistorikere på flere måter: De gir data som kan brukes som grunnlag for komparasjon, i tillegg til at det å synliggjøre slike uformelle sosiale relasjoner gir et klarere og mer fullstendig bilde av hvordan maktfordeling og beslutningsprosesser artet seg i et samfunn, i en by eller bygd eller i en spesiell sosial gruppe. Begrepet nettverk tjener også som et bindeledd mellom aktør- og teorinivå i en analyse. En kortdefinisjon av nettverk er at det er varige og uformelle sosiale relasjoner mellom mennesker. Les mer …
Urbanisering (av latin urbs: by) betyr bydannelse, og primært betegner ordet i dag den prosess eller de prosesser som fører til at byer og tettsteder oppstår og vokser. Men som Norsk riksmålsordbok påpeker, har substantivet «urbanisering» og det tilhørende verbet «urbanisere» to grunnbetydninger: På den ene siden betyr ordet: «[å] gjøre(område, strøk ell. samfund) bymessig.» På den andre side betegner urbanisering og urbanisere «[å] gjøre (mer) urban (i seder og skikker, opptreden, kultur).»Den første definisjonen ligger helt på linje med det vi har kalt den primære betydningen og retter søkelyset mot årsakene til at byer oppstår. Den andre derimot setter fokus på byens virkning på menneskers mentalitet og atferd. Disse to språklige grunnbetydningene avspeiler også viktige sider ved den vitenskapelige debatten om urbanisering innenfor byhistorie og samfunnsvitenskap.Ut fra det første perspektivet dreier urbaniseringsprosessen seg primært om å analysere årsakene til at byen oppstår og vokser. Byen blir dermed den avhengige variabel, det som skal forklares, mens det som forklarer urbaniseringen ligger i samfunnet utenfor byen. Les mer …
|
|
|
|
