Grønlandssaken: Forskjell mellom sideversjoner
| Linje 21: | Linje 21: | ||
I Norge organiserte privatpersoner seg i 1926 gjennom Norges Grønlandslag under ledelse av advokat [[Gustav Smedal]]. Smedal og dosent [[Adolf Hoel]] drev en intens lobbyvirksomhet overfor myndighetene og det politiske liv, og laget fikk en viss tilslutning i borgerlige kretser, særlig i [[Bondepartiet]]. | I Norge organiserte privatpersoner seg i 1926 gjennom Norges Grønlandslag under ledelse av advokat [[Gustav Smedal]]. Smedal og dosent [[Adolf Hoel]] drev en intens lobbyvirksomhet overfor myndighetene og det politiske liv, og laget fikk en viss tilslutning i borgerlige kretser, særlig i [[Bondepartiet]]. | ||
I 1929 ble det gjennomført en offentlkig finanisert vitenskapelig ekspedisjon til Øst-Grønland, og i 1931 opprettet regjeringen det såkalte Ishavsrådet. | |||
== Okkupasjon av Eirik Raudes land == | == Okkupasjon av Eirik Raudes land == | ||
Sideversjonen fra 19. mai 2021 kl. 06:10
Grønlandssaken var en tvist i mellomkrigstiden mellom Norge og Danmark om suvereniteten over Grønland. Konflikten nådde sitt høydepunkt med en okkupasjon av deler av kysten av Øst-Grønland av norske fangstmenn i 1931 og ved domavsigelse i den internasjonale domstolen i Haag i 1933, hvor Norge tapte på alle punkter.
Bakgrunn
Kieltraktaten av 1814 bestemte at Norge skulle gå i personalunion med Sverige, mens Danmark skulle beholde de gamle norske områdene i Nord-Atlanterhavet, Grønland, Island og Færøyene. Disse øyene hadde inntil 1814 blitt regnet som norske besittelser, og ble overført til dansk suverenitet.
Da unionen ble oppløst i 1905 kom spørsmålet opp om ikke Grønland var et gammel norsk land, dette hadde sammenheng med at Norge hadde fangstinteresser på kysten av Øst-Grønland. Den danske suvereniteten over Vest-Grønland som var kolonisert av Danmark, ble ikke bestridt, men særlig nasjonalistiske kretser i Norge betraktet det ikke-koloniserte Øst-Grønland som ingenmannsland.
Under forhandlingene om Spitsbergen etter første verdenskrig, garanterte imidlertid utenriksminister Nils Claus Ihlen i 1919 at Norge ikke ville motsette seg at de danske interesser ble utvidet til hele Grønland.
Forhandlinger 1923–1924
Danmark kunngjorde i 1921 at hele Grønland ble lagt under det danske handelsmonopolet, noe Norge ikke godtok da dette truet de norske fiske- og fangstinteressene på Øst-Grønland. Utenrikminister Arnold Ræstad kom en en offisiell protest, som danskene leverte et langt svar på i desember samme år hvor det ble argumentert for danske suverenitet for hele Grønland, men var villige til å innrømme særvilkår for nordmenn. Det tok lang tid før det kom noe norsk svar på dette, og saken var til behandling i Stortinget i form av en proposisjon i 1923 og fikk grundig behandling i Konstitusjonskomitéen.
Stortinget nedsatte en forhandlingsdelegasjon som fikk klare føringer, blant annet på å ikke godta de danske suverenitetskravene og ikke anerkjenne Ihlens muntlige garanti fra 1919.
I 1924 inngikk landene en avtale som sikret norske fangstinteresser i Øst-Grønland, mens suverenitetsspørsmålet skulle bli endelig avgjort senere. Men det lå klart at det gikk mot dansk suverenitet over hele Grønland.
Private politiske initiativ i Norge
I løpet av den kommende tiden fikk danskene bygget ut to radiostasjoner, en seismografisk stasjon og en kirke og en kirke pp Grønland
I Norge organiserte privatpersoner seg i 1926 gjennom Norges Grønlandslag under ledelse av advokat Gustav Smedal. Smedal og dosent Adolf Hoel drev en intens lobbyvirksomhet overfor myndighetene og det politiske liv, og laget fikk en viss tilslutning i borgerlige kretser, særlig i Bondepartiet.
I 1929 ble det gjennomført en offentlkig finanisert vitenskapelig ekspedisjon til Øst-Grønland, og i 1931 opprettet regjeringen det såkalte Ishavsrådet.
Okkupasjon av Eirik Raudes land
Saken eskalerte ytterligere da en gruppe norske fangsmenn i juni 1931 okkuperte deler av Øst-Grønland, som de ga navnet Eirik Raudes land.
Domstolen i Haag
Danmark brakte saken inn for den internasjonale domstolen i Haag, hvor Norge tapte på alle punkter i 1933. Okkupasjonen ble deretter opphevet.
Politisk etterspill i Norge
Grønlandssaken kom i en tid hvor kolonialisme og imperialisme sto sterkt i flere europeiske land, og territoriell ekspansjon framstod da som et utenrikspolitisk mål også for Norge i flere kretser, særlig på høyresiden og i nasjonale miljøer. Saken mobiliserte private aktører utover den tradisjonelle partipolitiske sektoren.
Kilder
- Grønlandssaken i Store norske leksikon
- Finn H. Eriksen (2010). «Grønlandssaken : Dansk grønlandspolitikk og norske reaksjoner 1909- 1933», Masteroppgave i historie, våren 2010, Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo
- Skeie, Jon: Grønlandssaken : tvisten mellom Norge og Danmark om Øst-Grønland : en kort historisk og juridisk redegjørelse. Utg. Norli. 1931. Digital versjon på Nettbiblioteket.