Jødene i Brugata

Jødene i Brugata har ikke vært veldig mange. De fleste jødene i Oslo har bodd nederst på Grünerløkka og i gatene helt i nærheten av synagogen. I perioder har det likevel vært et betydelig innslag av jødiske beboere og også jødisk forretningsdrift i Brugata. Brugata har vært ei innflyttergate, og kunne både være et første stoppested og et varig bosted for de jødiske innvandrerne.

Jødeparagrafen og den tidligste innvandringen

Paragraf 2 i Norges grunnlov lød fra 1814 til 1851

”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.”

Bestemmelsen hadde tradisjon bakover i tid, vi kan for eksempel se at Christian 5s Norske Lov av 1687 bestemmer at jøder ikke kunne oppholde seg i Norge uten såkalt kongelig leidebrev. Da paragrafen, eller rettere sagt den siste setningen av paragrafen, ble opphevet ved stortingsvedtak 13. juni 1851, var det etter mye motstand og debatt.

Den første jøden som bosatte seg i Norge etter opphevelsen av jødeparagrafen var sannsynligvis Abraham Vollman. Han var født i Hessen, men bosatt i Lübeck før han kom til Norge. Han ble handelsborger og ble i landet helt til 1886 eller 1887. Før ham hadde det kommet enkelte andre, mest kristent døpte tidligere jøder.

Marita Gjernes har undersøkt gruppa av 734 jøder som ble registrert mellom 1851 og 1900 som født i eller med bosted i Kristiania. Blant de første som kom finner hun at to av tre opprinnelig kom fra Danmark eller Tyskland. Fram til 1880 er det snakk svært få, litt over 50 personer. Fra 1880 forandrer dette seg. Da kommer gruppa med østjøder, fra det russiske tsarrikets områder. Først etter at denne gruppen hadde etablert seg gir det mening å snakke om et jødisk miljø i hovedstaden og i Trondheim. Selv om man ikke ennå hadde noen egen synagoge, så bosatte man seg gjerne i nærheten av hverandre, og møttes for eksempel til høytid i private hjem.

Hvorfor kom de?

Den østjødiske innvandringa til Kristiania inngår i et større mønster: omkring fire millioner jøder vandret eller flyktet fra øst mot vest mot slutten av 1800-tallet.

Østjødene kom fra områder nær Østersjøen: Kovno, Suwalki, Vilna og Lomza. Dette var områder med relativ nærhet til områder som i denne perioden opplevde pogromer etter 1881. Selv om de som valgte å utvandre ikke nødvendigvis selv var direkte berørt, kan det ikke være noen tvil om at pogromene spredde frykt og usikkerhet for hva framtida ville bringe. I tillegg var mange av jødene som migrerte folk som var knyttet til tradisjonelle jødiske næringsveier som nå sto i krise. Som følge av industrialisering og endringer i samfunnsstruktur i områdene de bodde i, ble det stadig vanskeligere å skaffe seg et skikkelig levebrød. Mange drømte om Amerika, andre ville bare finne tryggere livsgrunnlag uten at det spilte så stor rolle hvor det var. Flere jødiske foreninger ble startet for å hjelpe til med reisekapital og reiseruter. I tillegg hjalp gjerne pionerene familie og venner med å komme etter.

I folketellingene kan vi se at mange av jødene som kom til Kristiania før og etter 1900 først hadde bodd noen år i Sverige. De oppgir for eksempel eget fødested å være Kovno, mens barna er født i Karlstad eller andre steder som hadde en etablert jødisk befolkning. Mange av de jødiske innvandrerne ble ikke lenge i Kristiania. Man brukte tiden her for å spare opp penger til å komme seg videre over Atlanteren. Det gjelder for eksempel Moritz Nachtsterns foreldre, som dro videre til USA etter noen år i byen.

Etter 1900

Etter 1900 finner vi en fortsatt økning i jødisk innvandring til Kristiania: mellom 1900 og 1920 ble antallet tredoblet. I tillegg var det en sterk økning i ”transmigranter”: folk som reiste via Oslo for å dra videre til andre vesteuropeiske land og Amerika. Man kan få et innblikk i dette for eksempel ved å studere virksomheten til Jødisk Understøttelsesforening i Kristiania, som kom til i 1906, eller hjelpearbeidet til synagogene, som kunne være temmelig omfattende.

Etter den første etableringen kom en sosial og økonomisk oppgangsfase for den jødiske befolkningen i Oslo. Ganske fattige innvandrere klarte å skaffe etterkommerne sine et bedre liv, gi dem utdannelse og trygge kår. Etter 1900 kommer det vanskeligere perioder, særlig i mellomkrigstida. Antisemittismen økte på alle hold, og Norge var intet unntak. I tillegg kom jødene i Oslo i kontakt med utviklingen på kontinentet gjennom at de var mye involvert i hjelp og støtte til venner, familie og andre som levde med det som etter hvert ble Hitler-Tysklands terror-regime. Samtidig kunne man merke at vilkårene for å for eksempel få arbeid hos annet enn jødiske butikkeiere ble hardere og hardere. Man engstet seg for andre, men hadde også egne problemer.

Livet i Brugata

Marita Gjernes har vist at de fleste jødene i Kristiania fram til annen verdenskrig bodde på østkanten, nærmere bestemt i Jakobs sogn og Paulus sogn. Dette er det vi i dag ville kalle nedre del av Grünerløkka. Her lå de første synagogelokalene, blant annet i Hausmannskvartalene. DMT holdt til blant annet i Mariboes gate 10, men fikk i 1919 sin egen synagoge i Bergstien.

Synagogen i Bergstien har vært et samlingspunkt for Oslos jøder siden 1919. Foto commonsbrukeren Grzegorz Wysocki.

En annen menighet (uten særlig lang levetid) var Adath Jeschurun, som en periode holdt til i Brugata 5. Synagogen til Den Israelitiske menighet i Calmeyergate lå heller ikke langt unna.

Jødene bodde, arbeidet og holdt sitt religiøse og sosiale liv innenfor en ganske liten geografisk sirkel, og i ytterkanten av sirkelen lå handlegater som Torggata, Storgata og Brugata. I Brugata lå blant annet Sverre Lemkows konfeksjonsfabrikk.

I folketellingen for 1933 finner vi familien Leventhal med mor, far og fire sønner i Brugata 19. Far Isak skriver at han er født i "Kurland (Lettland)", og hans kone Flora var født i Liverpool. De fikk sitt første barn i "Rhyl (England)" og de tre neste i Valbo i Sverige. Med andre ord har familien flyttet en god del på seg. I 1933 er Isak "agent", mens sønnene arbeider som henholdsvis barberer, musiker, tanntekniker og visergutt. Det ser ut til at de har slått seg til ro. Likevel sitter de tydeligvis ikke veldig fett i det, for fra 1932 flytter ekteparet Simonsen inn til dem som losjerende. Herr Simonsen var kelner på "Grand", mens kona (født på Elverum) har fått tittelen "husmor" i folketellingen. Familien Leventhal ser ut til å være ganske representative for den jødiske befolkningen i Oslo i mellomkrigstida. De var verken direkte fattige i forhold til naboene sine, eller særlig velstående. Og de bodde og arbeidet i sentrum av byen. Om de var religiøse mennesker kan vi ikke vite, men i så fall hadde de synagogen rett i nærheten. De hadde uansett gode muligheter til å treffe andre i den jødiske minoritetsgruppa, siden nummer 19 var et sted der mange jøder fra øst bodde.

1942

Da andre verdenskrig brøt løs bodde det omtrent 2100 jøder i Norge. Noen av dem var flyktninger fra kontinentet. Etter okkupasjonen av Norge fryktet man det verste, men det så i begynnelsen ut til å ikke få store konsekvenser for den jødiske befolkningen. Noen av de norske jødene tok seg over til Storbritannia med båt for å være med i motstandsarbeidet, mens andre dro via Sverige. Jødene måtte innlevere radioapparatene sine til okkupasjonsmakten allerede i mai 1941, et halvt år før resten av befolkningen måtte det samme. Fra januar 1942 skulle alle pass tilhørende jøder stemples med en J. Og den 25. oktober 1942 sendte sjef for politiet Karl Marthinsen ut telegram til alle landets politikamre. Der sto det blant annet at «Alle mannlige personer over 15 år hvis legetimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover »

Noen klarte å flykte hals over hode rett før arrestasjonene tok til. Likevel endte denne første store arrestaksjonen av de norske jødene med at det en måned seinere, den 26. november, gikk et skip kalt Donau ut fra Vippetangen i Oslo. 523 barn, kvinner og menn ble fraktet til Stettin og så til Auschwitz. Bare åtte av fangene på dette skipet var i live da krigen var over. I løpet av krigen ble 768 jøder deportert, og kun 26 av disse overlevde. Blant dem var Moritz Nachtstern, som bodde i Brugata 15 da krigen kom, men som overlevde konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

Blant dem som ble drept finner vi mange i Brugata 19 i 1933. Her var som sagt familien Leventhal med mor, far og fire barn. Foreldrene Isak og Flora står på listene over dem som ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst Auschwitz. De døde 1. desember 1942. Den eldste sønnen, Benjamin, døde ikke lenge etter, 4. januar 1943. Familien Leventhal bodde i oppgang 1. I oppgang 3 rett bortenfor finner vi Simon Goldwasser med kone og fire barn. Hans to sønner Sigmund og Abel, som var henholdsvis nitten og femten år gamle, ble sendt rett i gasskammeret. Simon fikk Auschwitz-nummer 87542 og levde til januar 1943.

I femte etasje i oppgang 3 bodde i 1933 Isja Pajkin fra Russland med sin kone Bertha og tre barn. Isja og sønnen Ivar ble arrestert hver for seg, 27. og 26. november. De døde samme dag, 1. desember 1942, 51 og 16 år gamle.

Øverst i denne oppgangen bodde ifølge folketellingen for 1933 Herman Millamed og hans datter Sara Hildur. Herman ble sendt med Donau, og ble i en alder av 76 år drept i gasskammeret. I 1933 bodde Millamed sammen med en annen jødisk familie, Joseff. Det var som man skjønner ikke uvanlig at flere familier (eller for den saks skyld ukjente) bodde sammen i de harde tredveåra. Bolignøden var stor.

Familien Joseff

David og Sofie Joseff var begge født i 1892 i Litauen. De fikk tre barn: Hildur Sara, Selma og Samuel, født i 1916, 1920 og 1922. I 1933 finner vi dem i Brugata 19, der de oppgir at de tidligere samme år har flyttet dit fra Sarpsborg. I 1922 bodde de i Fredrikstad, og etter Oslo-oppholdet ble det Stavanger på familien. Den eldste datteren, Hildur Sara, blir i 1933 oppgitt å være ”expeditrice” i Calmeyergate 6. Da familien flytter til Stavanger fikk Hildur Sara seg en liknende jobb i Ruth Maiers Plisséforetning i Pedersbakken.

Våren 1942 ble Hildur Sara gravid utenfor ekteskap. Hun fikk hjelp av fru Maier til å føde barnet i skjul hos nonnene ved St. Fransiskushospitalet i Haugesund. Den vesle jenta som Hildur fødte der ble adoptert bort for å slippe unna okkupantenes klør, og denne jenta overlevde Holocaust. Adoptivforeldrene visste at hun var jødisk, og de visste at man kunne straffes med døden for å skjule en jøde. Men de holdt tett. Hildur Sara gikk i gasskammeret i Auschwitz sammen med de fleste andre i sin familie. Hun døde uten å ha røpet for noen at hun hadde en liten datter.

Etter krigen

Det jødiske miljøet i Oslo var selvfølgelig i sjokk etter krigen. Mens andre feiret seieren, måtte jødene ta i mot det ene dødsbudskapet etter det andre. Hele familier var borte - og som man kan se i tilfellet Brugata 19, kunne hele nabolag også bli revet bort. Moritz Nachstern var blant de få som kom tilbake til sitt hjem i Brugata. Den jødiske perioden i Brugatas liv var over.

Kilder

• Gjernes, Marita 2002: Jødar i Kristiania. Dei fyrste innvandrarne si geografiske og sosioøkonomiske plassering i samfunnet frå 1851 til 1942, Hovudfagsoppgåve i Historie, UiO
• Gjernes, Marita 2004: "Dei fyrste jødiske innvandrarane i Kristiania", i: Historisk tidsskrift, bind 83, Nummer 3 2004
• Høynes, Daniel Magnus 2004: ”Jødene fra Rogaland”, i: NIS-info nummer 2
• Mendelsohn, Oskar 1969: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, Oslo
• Myhre, Jan Eivind 2003: ”Å leve i det nye landet, Norge”, side 278, i: Norsk innvandringshistorie, bind 2, Pax forlag
• Ottosen, Kristian 1994: I slik en natt, Aschehoug
• Våga og Askeland 2000: “Men barnet lever”, artikkel i Stavanger Aftenblad 18. april 2000.

Vi på lokalhistoriewiki.no er i ferd med å skrive artikler om hus, folk og bedrifter i Brugata, og trenger din hjelp for å nå i mål. Sitter du på minnemateriale eller historisk stoff som andre vil ha glede av å lese? Del det her på lokalhistoriewiki. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.