Jochum Johansen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Jochum Nicolai Müller Johansen (født 12. oktober 1823 i Fredriksvern, død 28. januar 1913) var offentlig tjenestemann og pionér i blindesaken. Han kan med rette kalles «blindesakens far». Foreldrene var artilleriløytnant i marinen Paul Martin Johansen (1768–1848) og Marie Sophie, f. Hvoslef (1790–1848). Jochum Johansen giftet seg i Christiania 11. mai 1852 med Hanne Wilhelmine Cathrine Thrap (1827–1885). Han var broren til Jacob Lerche Johansen.

Den fremste livsgjerningen til Jochum Johansens ble å legge grunnlaget for organisert blindesaksarbeid i Norge samt å sikre opprettelsen av landets første blindeskole.

Yrkeskarriere

Johansen ble 16 år gammel ansatt på kontoret hos sine senere svigerfar, byfogd Thrap i Christiania. Han avla norsk juridisk eksamen ved universitetet i 1843. Johansen var fra 1847 edsvoren fullmektig hos byfogden, og han var konstituert byfogd 1852–1852. Johansen ble i 1853 ansatt som inspektør ved Rikshospitalet og Fødselsstiftelsen i Christiania. Han avsluttet sin yrkeskarriere som fogd i Buskerud 1873–1896.

Blindesaken

Kildene er motstridende når det gjelder når Johansen ble «vekket» for blindesaken. Ifølge St. Hallvard : illustrert tidsskrift for byhistorie, miljø og debatt. Vol. 46. 1968 ble han av Rikshospitalet i 1855 sendt på studiereise, blant annet til København for å studere sykehusforhold og administrasjon. Under dette oppholdet var Johansen en aften på Det kongelige Theater, hvor Johanne Louise Heiberg spilte tittelrollen som den blinde piken i Henrik Hertz' skuespill Kong Renés datter. Heiberg framstilte piken genialt og levende. Hun skildret sterkt og gripende de blindes situasjon, deres vanskeligheter med å leve uten å kunne se og deres evne til å kunne akseptere den skjebnen som de var rammet av. Den unge nordmannen ble sterkt betatt, og hans umiddelbare reaksjon var at han også måtte gjøre noe for de blinde.

Arne Husveg framstilte det i Norsk biografisk leksikon på den måten at han først så forestillingen i København og så fikk et reisestipend i 1855. Om studiereisen og reisestipendiet er identiske eller ikke, vites ikke. I Norge var det på 1800-tallet dårlige forhold for blinde og andre fysisk funksjonshemmede. Flesteparten av de blinde var tiggere, legdsfolk eller fattiglemmer. Til sammenligning hadde Danmark fått sin første blindeskole i 1811. Johansen gikk umiddelbart i gang med å skaffe seg nødvendige opplysninger gjennom litteratur og undersøkelser i Norge. Som inspektør ved Rikshospitalet fikk han i 1855 et reisestipend for å gjøre seg kjent med hospitaler i andre land. Dette gjorde det mulig for ham å besøke blindeskolene i Paris, Berlin, Dresden og Wien.

Johansens kongstanke var å få etablert en blindeskole i Norge. Som «teknisk bevis» for at det var behov for å etablere en slik skole, hadde han gjennom Rikshospitalet satt opp et register som viste at det var 2759 blinde (derav 409 under 30 år) i landet. Et skritt videre var det at Johansen i 1858 fikk anledning til å holde et foredrag i Polyteknisk forening om undervisning og opplæring av blinde. Strengt tatt var foredraget utenfor rammene av de emnene som til vanlig ble behandlet i denne foreningen, men det vakte interesse. Flere av tilhørerne ble grepet av det de fikk høre. Umiddelbart før Johansen holdt sitt foredrag hadde han sendt en skrivelse til Kirkedepartementet, hvor det stod at Norge også måtte opprette en spesialskole for blinde. Departementet så nok med velvilje på saken, men svarte at en slik skole burde bli startet privat, dog med støtte av det offentlige. Det kunne ikke gjøre noe før dette hadde skjedd. Et vakkert trekk var det at Johansen lillejulaften 1857 åpnet en konto i Christiania Sparebank og satte inn tre spesidaler til den vordende skolen. Kapitalen var ikke stor. Tiden syntes nå også å være inne for å starte en arbeidskomité, som delvis skulle organisere en komité til beste for de blinde og delvis gå inn for opprettelse av en spesialskole for dem.

Johansen fikk solide og innflytelsesrike menn med seg i komitéen: Et par ingeniører, som hadde vært til stede under hans foredrag trådte beredvillig til, et par leger, boktrykker Malling, generalmajor Harald Wergeland (Henrik Wergelands bror), skolebestyrer Hartvig Nissen samt lektor J. Voss. Arbeidskomitéen sendte først ut en redegjørelse om det som var blitt gjort for de blinde i utlandet og deretter – i forbindelsene med drøftelsene om den nye almueskoleloven – et opprop, som både var en adresse til myndighetene om å tre støttende og en henvendelse til publikum om å tegne medlemskap i Foreningen for Blinde (FFB). Det siste førte til at foreningen innen kort tid fikk et medlemstall på rundt 1600 og ikke langt fra 2800 spesidaler. Arbeidskomitéen søkte så i juni 1859 Kongen om at det for Stortinget måtte bli satt fram en proposisjon om at det for Statens regning skulle bli opprettet et blindeinstitutt i Christiania og det måtte bli bevilget midler til opphold og undervisning for 32 elever.

Det gjaldt nå å vinne «folkets kårne» for saken. Styremedlemmene i Foreningen for blinde delte stortingsmennene mellom seg for å snakke med dem om bevilgningene. Johansen selv tok for seg bondeføreren og sparsomhetens fremste talsmann på Stortinget, Ole Gabriel Ueland. Han lovet ingenting og sa blant annet: «Vi har en blind Mand hjemme hos oss. Han har aldri gått på nogen Skole, men budene og bjergprekenen kan han så godt som noen prest eller skolelærer, og med det greier han seg langt.»

I 1861 kunne Christiania Blindeinstitut så smått ta til med sin virksomhet. Det ble drevet av Foreningen for Blinde med en viss statlig økonomisk støtte fram til staten tok over skolen i 1896. Foreningens hovedoppgave var å gi støtte til voksne blinde med tanke på sysselsetting og et uavhengig liv. Johansen var formann fra starten og fram til 1910.

Johansen ble i 1887 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden for sin innsats for blindesaken. I 1925 ble hans minne hedret av Norges Blindeforbunds landsmøte gjennom opprettelsen av Foged J. Johansens Minnefond.

Arne Husveg skrev følgende om ham i Norsk Biografisk Leksikon: «Jochum Johansen hadde en uslitelig tro på de blinde og deres evne til å føre sin egen kamp for bedre kår. Han var oppriktig glad da de blinde 1900 dannet De Blindes Selvhjælpsforening, som senere gjennom flere stadier har utviklet seg til dagens Norges Blindeforbund.»

Verker

  • Om en Skole for Blinde, i Norsk Kirketidende nr. 38/1857
  • Blindeinstitutet i Paris, i Skilling-Magazin nr. 11–12/1858
  • Om blinde Børns Opdragelse, i Folkevennen 1858, s. 287–307
  • Love, Resolutioner, Departementsskrivelser m.m. vedrørende Norges Medicinalvæsen for Aarene 1851–1862 (sm.m. F.H.G. Heuch), 1863
  • Historisk Beretning om Rigshospitalet og Fødselsstiftelsen i Christiania, 1865
  • Christiania Blindeinstitut, i Skilling-Magazin nr. 47/1867
  • Love, Resolutioner, Departementsskrivelser m.m. vedrørende Norges Medicinalvæsen for Aarene 1863–1867, 1869

Kilder

Utgående lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Jochum_Johansen&oldid=1621557»