Johan Storm (1836–1920): Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
mIngen redigeringsforklaring
m (Robot: Endrer mal: Bokhylla)
 
(3 mellomliggende versjoner av 2 brukere er ikke vist)
Linje 2: Linje 2:
'''[[Johan Storm (1836–1920)|Johan Frederik Breda Storm]]''' (født [[24. november]] [[1836]] i [[Lom]], død [[26. oktober]] [[1920]] i [[Kristiania]]), språkmann og dialektforsker og professor i romansk og engelsk filologi i årene 1873 til 1912, nesten 40 år.
'''[[Johan Storm (1836–1920)|Johan Frederik Breda Storm]]''' (født [[24. november]] [[1836]] i [[Lom]], død [[26. oktober]] [[1920]] i [[Kristiania]]), språkmann og dialektforsker og professor i romansk og engelsk filologi i årene 1873 til 1912, nesten 40 år.


Han var sønn av sokneprest [[Ole Johan Storm (1806–1850)|Ole Johan Storm]] (1806–1850) og [[Hanna Jørgine Mathilde Storm (1815–1869)|Hanna Jørgine Mathilde Storm]] f. Breda (1815–1869). Faren tilhørte en av slekta [[Storm (slekt)|Storm]] med opphav i [[Agder]]. Han var bror av historikeren [[Gustav Storm (1845–1903)|Gustav Storm]] (1845–1903).
Han var sønn av sokneprest [[Ole Johan Storm (1806–1850)|Ole Johan Storm]] (1806–1850) og [[Hanna Jørgine Mathilde Storm (1815–1869)|Hanna Jørgine Mathilde Storm]] f. Breda (1815–1869). Faren tilhørte en av slekta [[Storm (slekt)|Storm]] med opphav i [[Agder]]. Han var bror av historikeren [[Gustav Storm (1845–1903)|Gustav Storm]] (1845–1903). Han blei 1865 gift med [[Louise Juliane Christiane Storm|Louise Juliane Christiane Bruun]] (f. 1840), og fikk minst sju barn med henne.


Storm vokste opp dels i [[Rendalen kommune|Rendalen]], dels i [[Lardal]]. Etter farens død flyttet moren med barna til Christiania, og Johan tok [[examen artium]] i 1855 etter fem år på [[Oslo katedralskole|katedralskolen]], hvor [[Knud Knudsen (1812–1895)|Knud Knudsen]] var overlærer. Storm skulle komme til å bli Knudsens argeste språkpolitiske motstander.
Storm vokste opp dels i [[Rendalen kommune|Rendalen]], dels i [[Lardal]]. Etter farens død flyttet moren med barna til Christiania, og Johan tok [[examen artium]] i 1855 etter fem år på [[Oslo katedralskole|katedralskolen]], hvor [[Knud Knudsen (1812–1895)|Knud Knudsen]] var overlærer. Storm skulle komme til å bli Knudsens argeste språkpolitiske motstander.
Linje 10: Linje 10:
Han arbeidet for en langsom fornorskning av språket, og i [[målstriden]] gikk han ut mot både mot [[Ivar Aasen]] og Knud Knudsen, blant annet i skriftene: ''Det norske Maalstræv'' (1878), ''Det nynorske Landsmaal'' (1888), ''Norsk Sprog. Kraakemaal og Landsmaal'' (1896) og ''Landsmaalet som Kultursprog'' (1903).
Han arbeidet for en langsom fornorskning av språket, og i [[målstriden]] gikk han ut mot både mot [[Ivar Aasen]] og Knud Knudsen, blant annet i skriftene: ''Det norske Maalstræv'' (1878), ''Det nynorske Landsmaal'' (1888), ''Norsk Sprog. Kraakemaal og Landsmaal'' (1896) og ''Landsmaalet som Kultursprog'' (1903).


Fra 1872 var han medlem av [[Det Norske Videnskaps-Akademi|Videnskaps-Selskapet i Christiania]] og av flere utenlandske vitenskapsakademier. Han var æresdoktor ved universitetet i Edinburgh, og ble i 1889 utnevnt til ridder av 1. klasse av [[St. Olavs Orden]] og fikk kommandørkorset av samme orden i 1904.
Johan Storms språkpolitiske standpunkter har relevans for språkdebatten den dag i dag. Det framgår med all tydelighet for eksempel når riksmålmannen og språkviteren Finn-Erik Vinje uttrykker følgende i sin artikkel om Storm i Norsk biografisk leksikon:
 
::«I ettertidens læreboktradisjon har Storm kommet til å stå som taperen, bakstreveren som motsatte seg den «naturnødvendige» fornorsking. Det var den annen part –    [[Moltke Moe]] og hans etterfølgere  –  som fikk det språkpolitiske overtak og formet ettertidens oppfatning. Men ved den språkpolitiske kursendring som myndighetene foretok på overgangen til 2000-tallet, kan man si at Storm er rehabilitert. Et offentlig administrert fornorskings- og samnorskstrev har ikke gitt de ønskede resultater.»
 
Fra 1872 var Storm medlem av [[Det Norske Videnskaps-Akademi|Videnskaps-Selskapet i Christiania]] og av flere utenlandske vitenskapsakademier. Han var æresdoktor ved universitetet i Edinburgh, og ble i 1889 utnevnt til ridder av 1. klasse av [[St. Olavs Orden]] og fikk kommandørkorset av samme orden i 1904.
 


Storm har i ettertidens læreboktradisjon blitt stående som den som tapte striden, en bakstreber som motsatte seg den «naturnødvendige» fornorsking, mens hans motstandere, [[Moltke Moe]] og hans etterfølgere fikk det språkpolitiske overtak og formet ettertidens oppfatning. Imidlertid ble det en språkpolitisk kursendring ved overgangen til 2000-tallet, ut fra en erkjennelse om at et offentlig administrert fornorskings- og samnorskstrev ikke ga de ønskede resultater. Det kan derfor hevdes at Storm gjennom dette er blitt rehabilitert.


== Kilder ==
== Kilder ==
* [https://nbl.snl.no/Johan_Storm Johan Strom] i ''[[Norsk biografisk leksikon]]''
* Seip, Didrik Arup: Artikkel om Johan Storm i ''Norsk biografisk leksikon'' 1966 {{Nb.no|NBN:no-nb_digibok_2007051400022}}.
* Vinje, Finn-Erik: [https://nbl.snl.no/Johan_Storm Johan Storm] i ''[[Norsk biografisk leksikon]].''
* {{Hbr1-1|pf01037045146768|Johan Storm}}.


{{DEFAULTSORT:Storm, Johan}}
{{DEFAULTSORT:Storm, Johan}}

Nåværende revisjon fra 7. mar. 2024 kl. 10:31

Storm stående bak til venstre på et gruppebilde.

Johan Frederik Breda Storm (født 24. november 1836 i Lom, død 26. oktober 1920 i Kristiania), språkmann og dialektforsker og professor i romansk og engelsk filologi i årene 1873 til 1912, nesten 40 år.

Han var sønn av sokneprest Ole Johan Storm (1806–1850) og Hanna Jørgine Mathilde Storm f. Breda (1815–1869). Faren tilhørte en av slekta Storm med opphav i Agder. Han var bror av historikeren Gustav Storm (1845–1903). Han blei 1865 gift med Louise Juliane Christiane Bruun (f. 1840), og fikk minst sju barn med henne.

Storm vokste opp dels i Rendalen, dels i Lardal. Etter farens død flyttet moren med barna til Christiania, og Johan tok examen artium i 1855 etter fem år på katedralskolen, hvor Knud Knudsen var overlærer. Storm skulle komme til å bli Knudsens argeste språkpolitiske motstander.

Han tok filologisk embetseksamen i 1864 og arbeidet noen år som lærer ved Aars og Voss skole før han i 1869–1870 reiste på stipendreise til Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania. Mens han var i utlandet, gjorde universitetet ham til stipendiat i «levende Sprog». Han ble i 1873 utnevnt i et professorat i romansk og engelsk filologi, og satt i denne stillingen til han tok avskjed i 1912.

Han arbeidet for en langsom fornorskning av språket, og i målstriden gikk han ut mot både mot Ivar Aasen og Knud Knudsen, blant annet i skriftene: Det norske Maalstræv (1878), Det nynorske Landsmaal (1888), Norsk Sprog. Kraakemaal og Landsmaal (1896) og Landsmaalet som Kultursprog (1903).

Johan Storms språkpolitiske standpunkter har relevans for språkdebatten den dag i dag. Det framgår med all tydelighet for eksempel når riksmålmannen og språkviteren Finn-Erik Vinje uttrykker følgende i sin artikkel om Storm i Norsk biografisk leksikon:

«I ettertidens læreboktradisjon har Storm kommet til å stå som taperen, bakstreveren som motsatte seg den «naturnødvendige» fornorsking. Det var den annen part – Moltke Moe og hans etterfølgere – som fikk det språkpolitiske overtak og formet ettertidens oppfatning. Men ved den språkpolitiske kursendring som myndighetene foretok på overgangen til 2000-tallet, kan man si at Storm er rehabilitert. Et offentlig administrert fornorskings- og samnorskstrev har ikke gitt de ønskede resultater.»

Fra 1872 var Storm medlem av Videnskaps-Selskapet i Christiania og av flere utenlandske vitenskapsakademier. Han var æresdoktor ved universitetet i Edinburgh, og ble i 1889 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og fikk kommandørkorset av samme orden i 1904.


Kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Johan_Storm_(1836–1920)&oldid=2112182»