Kjeldearkiv:Da krigen kom til Skedsmo

Berger sandtak. Modell som viser situasjonen før siste verdenskrig.
Berger sandtak. Vertikalfoto 1946.
Skedsmo kommunes sandtak, Berger i Skedsmo 1935.
Sandbanen Berger-Leirsund. Hest trekker vogn på smalsporet jernbane. Veibru for Trondheimsveien går over. 1920.
Kart over dagens veinett i Skedsmo viser avstanden fra Kjeller til Berger sandtak, som ligger nordøst for Skedsmokorset mot Sørum.
Alfred Høgslund 1895-1981 var gårdbruker i Skedsmo. Han var også en god smed.
Krigens start i Skedsmo. Fylkesmannen i Oslo og Akershus ba i juli 1941 om en rapport vedrørende krigsbegivenhetene i krigens tre første måneder 1940.


Da krigen kom til Skedsmo er skrevet av Alfred Høgslund (1895-1981) som opplevde de første krigsdagene på en dramatisk måte, og dette er en del av de erindringene han overlot til Skedsmo historielag før han gikk bort i 1981. Han forsto snart at det var selve Gulltransporten gjennom Skedsmo han hadde sett på kloss hold.


Da den anden Verdenskrig kom til Norge den 9. april 1940. Det var noget snø og jeg skulle kjøre ut på eigendommen det siste av gjødsla. Var tidlig oppe den dagen for å bli ferdig med gjødselkjøringa.

Store fly over Kjeller

Jeg hadde ikke hørt på radioen denne morgenen og visste ikke noget om at det var kommet Tyske krigsskip til Norge, men da klokka var omkring 8 og jeg havde vært ute og kjørt et par timer hørte jeg at det var megen dur i luften og om en tid får jeg se nogen mørke flyvemaskiner som kom indover Kjeller flyplass og hørte da nogen dumpe smell. Straks begynte det å komme opp veldige store svarte røikmasser. Disse mørke store flyene havde jeg ikke set før og da tenkte jeg at mon det er tyske flyvemaskiner jeg ser her. Det kom flere fly, dem fløi ganske laft og noen fløi over der jeg var og da så jeg at det var merket unner vingene med de tyske hakekors.

Fra Kjeller hørte jeg at det blev skutt med mitraliøser, det hørtes som tra tra tra. Det ble også skutt med kanoner mot flyene, men disse granatene eksploderte langt unna flyene og de utløste en stor røikdott med et smell, også over der jeg var. Men jeg kjørte enda nogen gjødsellass. Da klokka var noget over 9 og jeg stod og leste på et lass med gjødsel, hørte jeg at det ble voldsom mitraliøseskyting der nede på Kjeller. Da jeg ser opp får jeg se fire store svarte fly og samtidig hører jeg at det slår kuler inn i veggen på låven like ved der jeg var. Da skjønte jeg at dette var kuler fra de norske soldatene som var på Kjeller. Nå spente jeg hesten fra sleden og satte den inn på stallen, gikk da ind og hørte i radioen at tyskerne havde gjort invasjon i Norge.

Gullbeholdningen fra Norges Bank

I Trondhjemsveien som går over eiendommen her var det alt blitt en voldsom bilkjøring og jeg gikk da straks derbort. I det samme jeg kommer bort til veien får jeg se, jeg tror det var 6 nye lastebiler som kom kjørende efter hverandre og i hver av bilene sat der en uniformert politikonstabel ved siden av sjåføren. På lasteplanene på hver av bilene var det 6 store firkantede baller som var overtrukket med stoff. Det var som om noen sa til meg at dét var guldbeholdningen fra Norges Bank og som jeg siden fikk høre at det var.

Så gikk jeg videre bortover mot Skedsmokorset. Det var da kø med biler og med folk i veien og jeg gikk inn til min nabo Endre Larsen Marenlund. Han kom i møte med meg og fortalte at en mitraliøsekule havde gått like forbi hodet hans der ute på gårdsplassen og det var nok fra den samme salve som jeg havde hørte fra Kjeller. Vi fant kulen, den lå på snøen noe lenger borte og han Endre tok vare på den.

Da jeg kom ut på veien igjen kom der kjørende noen med hest og vogn. Det var noen fra Kjeller som hadde rømt derfra da tyskerne bombet like i nærheten der de bodde. De spurte om vi kunne hjelpe dem med å hente dyrene som de hadde på Kjeller. Det var 2 kuer, 2 griser og en del høns som måtte evakueres. Vi fikk ordnet det slik at Petter Jacobsen Myrvold som nå var kommet til og Endre Larsen skulle reise ned til Kjeller med en lastebil for å hente dyrene og flytte dem opp til Høgslund. De reiste ved 2-tiden ned til Kjeller, men da kom tyskerne igjen og bombet så de måtte vente en stund før de kunne få med seg dyrene.

Dagen etter våknet jeg tidlig om morgenen. Klokken var omkring 5 da jeg så ut gjennom vinduet. Trondhjemsveien var da fullt besatt av soldater som var på marsj nordover. Jeg kledde på meg og gikk straks bort til veien for å se hva der foregikk. Da jeg kom bort til veien hadde soldatene stoppet marsjen og holdt matpause. Dette var norske soldater på vei nordover, men de visste ikke hvorhen de skulle.

Soldatene dro videre og jeg gikk hjem for å stelle dyrene og melken skulle kjøres til meieriet. Da jeg kom tilbake fra meieriet var det kommet mange folk fra Oslo og ville evakuere her. Det var en strøm av folk etter veien som i all hast drog ut fra byen. Tyskerne hadde alt inntatt Oslo og det gikk rykter om at byen skulle rømmes fordi den skulle bombes av engelskmennene. Vi fikk det meget travelt med å ta imot disse flyktningene for de hadde ikke med seg hverken mat eller sengetepper, bare det de gikk og stod i. Den natten var det 28 flyktninger som overnattet her på Høgslund.

På formiddagen den tredje dagen etter okkupasjonen skulle jeg til samvirkelaget i Skedsmokorset med et okseslakt som jeg havde solgt dit. Jeg kjørte med hest og vogn bortover veien og møtte da mange lastebiler som var fullastet med tyske, bevebnede soldater. På taket av hvert styrehus var det oppstilt mitraliøse som blev rettet mot meg da de kjørte forbi. De skjøt flere skudd inn i kratskogen bortetter veien. Da følte jeg meg liten der jeg satt og kjørte. Disse tyske soldatene med hjelmer på og barske ansikter som siktet på meg, det virket meget trist og skummelt. Dette var de første tyske soldater for mine øine. Men det varte ikke lenge før jeg fikk se meget av det fryktindgydende krigsvåben som reiste her forbi på Trondhjemsveien. Oppe i luften var det tyske fly til stadighet i dagene som kom.

Brusprenging

Nu er jeg kommet til lørdag i første uke av krigen i Norge. Det er kveld og vi hadde sovet en stund for det havde vært en travel dag. Men våknet brått av et forferdelig smell som om hele huset raste sammen. Alle ble meget oppskaket for dette hørtes jo som det var nære ved oss. Klokken var nesten 12 om natten. Det ble ikke stort søvn den natten for nu følte vi at krigen var kommet oss nærmere.

Dagen etter dette forferdelige smellet var søndag. Jeg var tidlig oppe som vanlig og stelte dyrene og kjørte melka på meieriet. Der ble det fortalt at det var sprengt en jernbetongbro på Trondhjemsveien ved Oslo kommunes grustak på Berger. Det var ikke noen kjøring på veien den dagen, men jeg så at borte på Gjerdrumsveien kjørte tyske tropper.

Ved 4-tiden om ettermiddagen kom en av mine naboer til meg med beskjed fra Frogner om at nu måtte alle se etter så det ikke ble gjort nogen slags sabotasje. For nu havde tyskerne satt inn 3 mann på skolen der som gisler. Hvis det hendte flere sabotasjer så ble disse 3 skutt. Det var tyske vakter som overvåket de 3 mennene.

Hvem som hadde sprengt broen ved Berger vet ingen. Men at der var brukt et meget sterkt sprengstoff er sikkert så dette var antagelig kommet fra et militært lager. For her var jernbjelker på 80 cm. slått av som pinneved.

Mandag formiddag ved 10.30-tiden fikk jeg telefon fra Johannes Flesvig. Han havde gården søndre Berger som lå ca. 150 meter fra den sprengte bro. Han virket meget oppskaket i stemmen og han fortalte at nu var tyskerne her hos ham og de var fryktelig sinte for at broen var sprengt. De skrek høyt av ra5eri og beskyldte oss som bodde i nærheten for å ha begått sabotasjen. Den tyske offiseren påla Flesvig strenge ordre om å få folk heromkring til å bygge opp broen i løpet av nogen timer. Hvis ikke så ble alle gårdene i nærheten brent ned. Flesvig fikk beskjed om at de skulle komme igjen om 2 timer med 200 soldater som skulle sette ild på gårdene. Innen disse 2 timene må arbeidet være påbegynt. Flesvig sier til meg i en meget streng og høymelt tone at jeg måtte komme opp til broen med en gang.

Jeg drog med en gang og ved broen møtte jeg Johannes Flesvig og 15 mann fra grustaket. Alle så meget oppskremte ut for tyske offiserer havde også vært i grustaket og gitt de strengeste ordre og hvis ikke broarbeidet ble påbegynt straks så ville alle bli skutt, ble det sagt.

Hva skulle vi gjøre eller hvordan skulle vi begynne. Her var intet å begynne med, ingenting av materialer, ingen redskaper eller verktøy. Hva skal vi gjøre, tyskerne er snart her og vi har ikke fått gjort noget.

Da er det en av arbeiderne som foreslår at jeg og Flesvig skal lede arbeidet så vi kan komme i gang. Jeg står og tenker og ser meg om til alle kanter og får da øye på en haug som ligger 200 m. borte ved skogkanten. Det er snø over og jeg spør om det er tømmer i haugen Det ble svart ja, men ingen kunne si hvem eieren var. Her må det handles fort, ble det sagt av flere og de løp til tømmerhaugen og rev den opp. Snart kom karene med stokker som ble lagt på brokanten.

Nu ser vi en avdeling på 200 tyske soldater som kommer fort trampende mot oss. Flesvig og står og tar imot og det lød høie komandorop da de stoppet ved brokanten. Soldatene med våpen og hjelmer blev stående under giv akt en stund og så ble det kommandert på stedet hvil.

De tyske offiserene var meget høymelte og rettet spørsmål til Flesvig og meg. Vi lot som vi ikke forstod noget, men pekte bare på tømmerstokkene som alt var kommet frem og flere stokker kom medens de stod og så på. Offiserene snakket litt sammen og grusarbeiderne bar frem flere stokker. Etter ca. 15 minutter returnerte alle tyskerne.

I det samme tyskerne drog tilbake, kom der 2 personbiler som stoppet. Det var flere mann i bilene, men 2 av dem kom bort til meg. Det var politimester Rode og hans fullmektig. De presenterte seg og spurte hva jeg hette. Det er Dem vi skal ha tak i, sa politimesteren, vi har vært innom gården din og fikk høre at dere er her.

Politimester Rode var meget bestemt og han tar frem et trykt dokument som han viser meg. Navnet mitt var skrevet i dokumentet og jeg var beordret av politiet til å gå sikkerhetsvakt her på broen sammen 2 andre fastboende menn fra området. Disse var driftsbestyrer ved Oslo kommunes grustak Kristian Bugge og Petter Jacobsen Myrvold. Til dette sa jeg at jeg bestemt måtte nekte, for jeg hadde både gårdsbruk og mange dyr å ordne med.

Trussel om represalier

Politimesteren fortalte meget strengt at det ikke var snakk om å nekte i dette tilfellet. Politiet hadde hatt lange forhandlinger med den tyske krigsmakt og de hadde krevet at det som represalier for sprenging av brua skulle tas ut og henrettes 15 mann av sivilbefolkningen. Men tyskerne hadde til slutt gått med på at hvis brua straks ble oppbygget og det ikke skjer flere sabotasjehandlinger, så kunne sivilbefolkningen spares.

Politimester Rode og hans fullmektig sa til meg at jeg fra da av med mitt liv var ansvarlig for vaktholdet og straks måtte melde fra hvis noe mistenkelig skulle skje. Jeg måtte ikke forlate vaktposten før jeg fikk avløsning. Nu satte politifullmektigen politimerket på min arm. Det var et bredt, gult bånd med store, trykte bokstaver - POLITI.

I reglementet som politimesteren gav meg var det regler om vakttjenesten. Vi tre som var uttatt skulle ha 8 timer vakt hver i døgnet.

Det som hadde hendt kom overraskende på meg, men jeg måtte være på brua til det kom avløsning. Det var vintervær med snø og kulde. Jeg måtte derfor sende bud hjem etter klær og mat.

Brua var nå såpas brukbar at når det blev kjørt forsiktig over, så holdt den. Men tømmerlunna hadde gått med og arbeiderne fra grustaket hadde gjort sitt. Vi hadde streng beskjed om å stoppe de store og tunglastede transportene, vise dem brua og si at de måtte kjøre over på eget ansvar.

Dagen etter var tirsdag og jeg hadde vakt på ettermiddagen. Da Sørumsrutebilen kommer fra Oslo stopper den og rutebileier O. Bjerke forteller at der kommer 3 store tyske tanks på vei hitover. Han hadde passert dem på Gjelleråsen. Det var min plikt å stoppe disse og da de kom, rakte jeg opp armen og de stoppet. Ut av disse store tanksene kom det flere soldater med våpen i hendene og samlet seg omkring meg. De hadde en tolk som spurte meg om hvem som hadde sprengt denne broen. Det er norske soldater, svarte jeg. Men med det samme kommer det frem fra flokken en ung nordmann på 19-20 år. Han ropte et høyt nei, og sa at det var sivilbefolkningen her som hadde sprengt broen. Da kommer soldatene helt innpå meg, men jeg gjentok at det var norske soldater. Tyskerne mumler og rasler med sin våben. Jeg følte at nu var det best å tie still.

Det var noen offiserer som undersøkte broen og gav ordre om å kjøre over med en tanks og broen holdt. Da den var kommet ca. 20 meter på den andre siden, stoppet den og soldatene gikk inn i tanksen for å kjøre videre. Men det var mye is i veien, beltene sklir og det går ikke mange metrene før hele maskinen begynner å gå på snei og sklir bakover ned skråningen. Nede i granskogen der den stopper var det gravd ut et stort hull hvor det var tatt grus. Det ble meget ekstraarbeid for tyskerne før de fikk den opp igjen. Det ble festet lange stålvirer og de 2 andre tanksene drog den opp. Den norske gutten som hadde protestert mot meg om hvem som hadde sprengt broen fulgte med tyskerne da de drog videre.

Det var et uhyggelig yrke å være vakt når en innestod med sitt liv mot sabotasje. Det var stor trafikk av tyskere denne første tiden av krigen, mest om natten. Biltransporter av soldater og tungt krigsmateriell og der kom store avdelinger soldater som marsjerte til fots. Det gikk fire mann i bredden og disse fylte hele veien. Mange av soldatene så eldre og velvoksne ut. De sang mye mens de marsjerte. Offiseren ropte høyt en forsang og så stemte hele avdelingen i som et stormende, brusende sangkor der de trampet i vei. Det var lite hyggelig for allting var så usikkert. Man kunne ikke si sin mening for da kunne man bli utsatt for angivere.

I dagene som kom var det et fryktelig press på meg med 8 timers vakt hvert døgn og så hadde jeg gårdsdriften som skulle ivaretas. Det ble lite med søvn i den tiden. Da det var kommet ut i mai måned henvendte jeg meg til politimesteren og ba om å bli fritatt for vaktholdet, men fikk avslag og måtte fortsette. Om en tid søkte jeg igjen og oppga som grunn at jeg måtte begynne med våronna. Da fikk jeg beskjed om at jeg var fritatt for vaktholdet ved Berger bro.

Beskyldning om tyveri

En dag i midten av mai 1940 kom lensmannen i Skedsmo til meg. Han hadde fått en anmeldelse på meg fra en mann i Ullensaker som het Linde. Grunnen var at jeg hadde vært hovedmannen ved bortføringen av en tømmerlunne som han hadde hatt liggende ved den sprengte veibro ved Berger i Skedsmo. Dette ble betraktet som grovt tyveri og han ville ha dette rettslig undersøkt. Lensmannen påstod at jeg måtte stå til ansvar for tyveriet og erstatte tømmeret. Jeg nektet bestemt å betale for dette. Det var ikke bare jeg som hadde vært med på dette og vi var jo utsatt for en fryktelig beskyldning og et voldsomt press fra tyskerne.

Det ble en lang samtale om det som hadde hendt. Lensmannen skrev i sin beretning at dette ikke måtte betraktes som tyveri og at det måtte søkes til myndighetene om betaling for tømmerhaugen. Det gikk ca. 2 måneder før jeg fikk en skrivelse om at saken var henlagt og at vegvesenet hadde ordnet med erstatning for tømmeret.



  Inngår i prosjektet Kjellerhistorien, der det legges ut artikler og bilder i Kjellers historie fra starten i 1912 til i dag. Lokalhistoriewikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes på prosjektets forside og i denne alfabetiske oversikten.