Kristiania Pudretfabrik

Pudretfabrikkens anlegg i Lakkegata 65.

Foto: Oslo byarkiv

Faktura fra Kristiania Pudretfabrik, 1887.

Kristiania Pudretfabrik (også Christiania Pudretfabrik) var produsent av pudrett, som er gjødsel med dyre- og menneskemøkk som råmateriale. Fabrikken ble etablert i Christiania i 1865 av en gruppe grosserere. Den holdt først til Lakkegata 65 i Kristiania.

Bakgrunn

I 1873 kjøpte bedriften gårdene Nedre Furuset og Ulsholt og flytta til Furuset. Beliggenheten angis ofte som Grorud, fordi den lå nær Grorud stasjon og fordi man hadde en noe annen oppfatning av grensa tidligere, men i dag ligger fabrikkområdet klart innafor Furuset i bydel Alna.

For Christiania betød etableringa av fabrikken at man fikk en god måte å kvitte seg med doavfallet på. På Natmandshaugen hadde man komposthauger, men den illeluktende og uhygieniske prosessen var ikke en god løsning for en by i vekst. Pudrettfabrikken kunne løse dette ved å ta seg av tømminga av doer. For det fikk de en liten avgift, og de fikk enerett på avfallet i ti år. Det gikk ikke fullt så knirkefritt som man hadde trodd det ville gjøre, så stanken fra Natmandshaugen ga seg ikke med en gang. I 1866 kom det klager på at komposthaugene var like ille som før, for kapasiteten på pudrettfabrikken var ikke god nok til å ta unna alt. Da den siste av koleraepidemiene ramma byen i 1866 nådde klagene nye høyder. Det var også skuffelse fra magistratens side over at fabrikken skulle ha betalt for å fjerne møkka; de fikk jo tross alt gratis råvarer. Allikevel fortsatte man etter planen, og i 1867 fikk fabrikken kontrakt på renovasjon av fattigvesenets bygninger. De statlige bygningene fulgte. Da Eilert Sundt i 1869 anbefalte pudrettproduksjon som løsning på lukt- og hygieneproblemer ga det også vind i seilene til bedriften.

Virksomheten

Fabrikkens første lokaler lå i Lakkegata 65, der de hadde og hadde hele kvartalet mellom Heimdalsgata og Herslebs gate. Her hadde de stall til 60 hester, boliger for stallkarer, verksted og plass til vogner, redskaper og hestefôr, i tillegg til blandemateriell til doene. Derfra dro pudrettvognene ut for å starte prosessen.

Overgangen til produksjon av pudrett medførte at de tidligere do-bingene måtte bygges om til tømbare og mindre beholdere på bakkeplan som kunne tømmest ofte. Fabrikken tilbø seg å ordne med disse omleggingene. I bruken ble disse også tilsatt en tilblanding av kalk og torvstrø som sugde fuktighet og startet en kjemisk reaksjon og fabrikkens folk reiste rundt for å ordne, kalt å «pudrisere». I tillegg meldte de tilbake hvor det var på tide å tømme beholderne.

Doene ble tømt rundt en gang i uka, og pudretten ble lagret i et lagerskur som ble oppført for dette formålet i Lakkegata. Det meste av tørkinga var gjort allerede før avfallet ble henta ut av doene, og dermed reduserte man luktproblemene kraftig. På lageret ble møkka spredd utover for å tørke ferdig og ble regelmessig vendt ved hjelp av spader.

Utfordringer

Et problem for fabrikken var transport. Andre typer gjødsel, som beinmelsgjødsel, var langt mer konsentrert. Gjødselverdien sank med tørkinga, og dermed trengte man ifølge samtidige beregninger et 24 ganger større volum av pudrett enn av beinmelgjødsel. Selv om pudretten var langt billigere, førte dermed transportkostnadene til at den til syvende og sist ble dyrere. Løsningen var å la være å tørke pudretten helt. Avfallet ble i stedet solgt slik det var da det kom inn fra doene. Det var mer lukt og en bløtere konsistens enn virkelig pudrett, men det som ble kjent som «Christianiapudretten» kunne nå få enda lavere salgspris ettersom man ikke trengte å arbeide så mye med den. For å øke fortjenesten ble det lagt en ny avgift på all dotømming.

Et annet problem var at mange tømte skyllevannet i do. Dette første til at man måtte bruke mer strø for å tørke det ut, og dermed steg kostnadene. For å avhjelpe det ble det innført krav om urinaler i store bygårder og forsamlingshus. Vannklosetter ble forbudt, og pudrettdoer var derfor den mest moderne formen for toalettfasiliteter man hadde.

Furuset

Omlasting fra Renholdsverks pudrettvogner på Sørenga.

Foto: Oslo Museum (1945–1950).

Poudretstien, som går mellom Grorud stasjon og Alnaparken, fikk navn etter Kristiania Pudretfabrik i 2007.

Foto: Stig Rune Pedersen (2014)

I 1873 kjøpte fabrikken gårdene Nedre Furuset og Ulsholt, og dermed fikk de et langt større område. Gårdene ligger også nær jernbanen, så transporten ble noe enklere. I Lakkegata 65 var det fortsatt stasjon for pudrettvognene som henta avfallet. De lastet det over på jernbane på Sørenga, og på Grorud stasjon hadde fabrikken et eget sidespor.

I 1869 hadde Cæsar Emil Ramel Michelet kommet inn som assistent på fabrikken. Han var småbruker på Lensmannssæter i Ekebergveien 249 og som tilhørte Lambertseter. Gjennom sine kontakter i hjembygda Trøgstad hadde han blitt introdusert for fabrikkeierne. Han ble nokså raskt bestyrer, og etter å ha lagt seg opp penger også medeier i fabrikken. Under Michelets ledelse begynte det å gå bedre. I 1878 hadde pudrettfabrikken renovasjonen av omkring tusen bygårder med omkring 30 000 beboere.

I 1890 er det registrert omkring 70 renovasjonsarbeidere tilknytta fabrikken, av de omkring 150 som fantes i byen. Han bosatte seg på Nedre Furuset, der rå pudrett ble lagra og pakka, og gjorde det dermed klart at man mente at pudrettproduksjonen ikke gjorde et område ubeboelig. Det kom allikevel klager fra nærområdet. I 1897 ba Grorud Vel om at fabrikken skulle fjernes. Men Michelet vant striden, så fabrikken forble på Grorud.

Innlemmet i Renholdsverket

Etter Emil Michelets død i 1909 gikk det raskt nedover med fabrikken. Dette skyldtes ikke bare at den dyktige bestyreren var borte. Kristiania begynte nettopp på denne tida å se på vannklosetter som en mulig løsning. Dermed begynte en prosess som førte til at det ble gradvis færre utedoer i byen. Enda viktigere var det at Renholdsverket hadde blitt en stor konkurrent, som faktisk sendte ut pudrett til jordbruket helt ut i 1960-åra. Det var også flere andre firmaer som drev pudrettproduksjon; Sandaker Renovation var den største konkurrenten, og det var også seks mellomstore og tre mindre firmaer i bransjen.

I 1912 var det slutt for pudrettfabrikken, da kommunen kjøpte opp hele fabrikken og innlemma den i Renholdsverket. Anlegget i Lakkegata 65 ble fra 1912 nytt hovedkvarter for Renholdsverket.

Poudretstien, gangstien mellom Grorud stasjon og Alnaparken, som passerer området der pudretfabrikken lå, fikk navn etter Kristiania Pudretfabrik i 2007.

Kilder

• Torstenson, Inge: Fra nattmann til renholdsverk. Utg. ProArk. 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Sollied, Henning: Akersgårder: Hovedbølenes eierrekker, med fotografier av Anders Beer Wilse. Utgitt av Akers sogneselskap. Oslo. 1947. Digital versjon på Nettbiblioteket

Eksterne lenker

• Pudretfabrikkens kontrakter på Arkivportalen