Melkestreiken i Oslo

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 4. mar. 2024 kl. 14:41 av Cnyborgbot (samtale | bidrag) (Robot: Endrer mal: Thumb høyre)
Hopp til navigering Hopp til søk
Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet på Oslo østre skytterlags skytebane på Årvoll 10. september 1941. De ble etter krigen gravlagt sammen på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Melkestreiken i Oslo var en bølge av streiker i Oslo i september 1941. De hadde sitt utgangspunkt i at arbeiderne ikke lenger fikk daglig rasjon med melk på arbeidsplassene, og ble en viktig politisk protest mot okkupasjonsmyndighetene. Tyskerne slo hardt ned på aksjonen, som endte med massearrestasjoner og to henrettelser av fagforeningsledere.

Den første streiken brøt ut den 8. september blant læregutter på Akers mek. verksted. Den spredte seg raskt til arbeiderne på Christiania Spigerverk og hadde i løpet av neste dag rammet omkring femti bedrifter. Det var særlig i jernindustrien at folk sluttet seg til den. Det er uklart hvor mange som deltok, men anslag ligger på fra 20 000 til 25 000. At så mange deltok skyldes utvilsomt ikke bare at melken ikke ble levert ut, men også misnøye som lenge hadde vært tilstede og ønsket om å delta i en protest som rammet tyskerne.

De første reaksjonene fra tysk side kom den 9. september, da omkring femti arbeidere på Akers mek. ble arrestert. Utover dagen ble også arbeidere ved andre bedrifter pågrepet, omkring 200 totalt. Okkupasjonsmyndighetene pågrep også personer som støttet streiken, som Morgenbladets redaktør Olaf Gjerløw, flere andre pressefolk og noen ved universitetet. De gikk også løs på arbeiderbevegelse, og arresterte omkring 35 ledende tillitsvalgte i LO. Streiken tok i all hovedsak slutt i løpet av denne dagen.

På morgenen den 10. september ble det erklært unntakstilstand i Oslo. Dermed ble det opprettet standrett, og fagforeningslederne Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble dømt til døden. De ble henrettet straks etter at dom var avsagt. Tre andre fagforeningsledere – Ludvig Buland, Josef Larsson og Harry Westli – ble også dømt til døden, men dette ble omgjort til tukthus på livstid. To av dem, Buland og Westli, døde senere i konsentrasjonsleir. Tyve andre arbeidere ble idømt lange tukthusstraffer, fra ti år til livstid, og flere havnet på Grini uten dom. De siste av de internerte ble løslatt først på våren 1942.

Natten til 11. september ble Odd Fossum, som var leder for Nasjonal Samlings Faggruppeorganisasjon (NSFO), beordret av okkupasjonsmyndighetene til å overta som kommisarisk leder for LO. Det ble også oppnevnt kommisariske formenn i de enkelte forbundene.

Straffene som ble idømt var svært harde i forhold til handlingene som var begått, og mange av de arresterte var tilfeldige arbeidere som ikke hadde noen lederrolle i streiken. Tyskernes reaksjon blir derfor ofte regnet som represalier mer enn som et målrettet slag mot de streikende.

Litteratur