Olaf T. Lindvig
Olaf Trygve Lindvig (født 9. september 1917 i Narvik, oppvokst på Fåvang - død 2. februar 2007 samme sted) var en sentral nazist og leder for de norske frontkjemperne under andre verdenskrig.
Han var utdannet offiser og deltok som fenrik under kampene mot de tyske invasjonsstrykene i aprildagene 1940. Han var ved krigsutbruddet ansatt ved politiet og vendte tilbake hit etter det tyske felttoget. Han ble på 1980-tallet tildelt den norske krigsmedaljen for sin innsats, noe han måtte returnere da det var forbigått at han var landssvikdømt. Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling (NS).
Lindvig meldte seg som frivillig da de nazistiske myndighetene ville sette opp norske enheter innenfor den tyske krigsmakt. Han kjempet med Den norske legion på Leningrad-fronten som SS-Obersturmführer (løyntant, troppssjef). Han ble såret i april 1942 og fra sommeren 1942 var han stabsleder i Germanske SS Norge. I 1943 reiste han med SS-Pansergrenaderregiment «Norge» til Oranienbaumfronten ved Leningrad som SS-Hauptsturmführer (kaptein, kompanisjef). Lindvig var sentral i vervingen til Germanske SS Norge, både gjennom sin bakgrunn og personlighet. Etter en krigsskade som kompanisjef for 1./«Norge» ved Oranienbaum 15. januar 1944, vendte han tilbake til stabslederfunksjonen fra tidlig 1945.
For sin krigstjeneste ble han tildelt den tyske krigsmedaljen Jernkorset av andre klasse.
I maidagene 1945 forsøkte han å samle SS-skijegerbataljon Norge for å styrke forskansningen av de nazistene som hadde barrikadert seg på Skallum gård i Bærum, blant dem Jonas Lie, Sverre Riisnæs og Henrik Rogstad. Dette mislyktes da han kom for sent og avdelingen var allerede dimittert. Lindvig ble da arrestert og dømt til 12 års fengsel for landssvik under rettsoppgjøret etter krigen.