Olav Engelbrektson

Olav Engelbrektson (født ca. 1480, død 7. februar 1538) var erkebiskop av Nidaros fra 1523 til 1537. I kraft av denne posisjonen var han også leder av Norges riksråd. Han ble avsatt ved reformasjonen, og måtte gå i eksil.

Man mener at Olav ble født i Trondenes i dagens Harstad kommune, antagelig i en lavadelig slekt. Han studerte fra i Tyskland, og ble i 1503 immatrikulert ved Universitetet i Rostock. Han var da allerede presteviet. Etter å ha fullført sin magistergrad i 1507 arbeidet han i byen noen år. Det ser så ut til at han en tid var tilknyttet Universitetet i Louvain, før han så ble forstander for det norske studentkollegiet i Rostock, kalt St. Olavs regens. Under oppholdet der ble han kjent med blant annet de svenske brødrene Johannes og Olaus Magnus; førstnevnte var den siste katolske erkebiskopen i Sverige.

I 1514 eller tidlig i 1515 kom han tilbake til Norge. Det ser ut til at han først ble kannik i Oslo, men allerede den 10. mai 1515 ble han kannik i Nidaros. Den 17. september samme år ble han utnevnt til dekanus ved domkapitelet av pave Leo X. Han ble også official, eller rettsvikar, det vil si erkebiskopens ombudsmann i kirkerettslige saker. Olav ble også utnevnt til økonom og regnskapsfører i erkebispedømmet, og han satt i redaksjonen for Missale Nidrosiense sammen med kantoren Peter Sigurdsson.

Da erkebiskop Erik Valkendorf i 1521 reiste til Roma fungerte Olav som hans stedfortreder. Den 27. mai 1523 kom det så bud om at Valkendorf hadde dødd i Roma i november 1522. Domkapitlet ble samlet for å velge en en erkebiskop bare tre dager senere, og de valgte enstemmig Olav Engelbrektson. Olav reiste straks til Roma, og fikk erkebiskopens verdighetstegn, palliet, av pave Klemens VII.

Den 31. mai 1524 kom han tilbake til Nidaros. På veien tilbake hadde han vært med på et møte i riksrådet på Hamar, og han kalte sammen et samlet norsk riksråd i Bergen i august 1524. Konflikten mellom Olav og Vincens Lunge ble tydelig med en gang, og trer tydelig fram i et brev Lunge skrev til erkebiskopen etter møtet.

I 1525 begynte han byggingen av Steinvikholm slott innerst i Trondheimsfjorden. Dette mente han var nødvendig for å forsvare erkebiskop og konge i en urolig tid. Han begynte å merke et stadig voksende trykk fra danske protestanter, og ønsket å bryte personalunionen med Danmark og i stedet ha en egen, katolsk norsk konge. Hans kandidat var Frederik av Pfalz, som var Christian IIs svigersønn gjennom sitt ekteskap med prinsesse Dorothea. Danskene ville ha Christian III som norsk konge, og det var kjent at han ønsket å gjennomføre reformasjonen i riket.

I januar 1536 ble det ført forhandlinger i Trondheim, og Olav lot der Vincens Lunge drepe, og fikk arrestert de andre danske utsendingene. Han håpet at dette ville utløse en folkereisning, og ventet også hjelp fra keiser Karl V. Ingen av de to materialiserte seg, og i april 1537 måtte erkebiskopen flykte. Han var en kort tid på Steinvikholmen, og rømte så videre til utlandet. Han tok med seg store skatter fra Nidarosdomen og andre kirker i Trøndelag, som ble overlevert til pfalzgreve Frederik. Disse forsvant senere sporløst.

Olav døde i Lier i Nederlandene, et område som i dag ligger i Belgia. Han ble stedt til hvile foran høyalteret i kirken Saint-Gommaire. Dronning Sonja avduket i mai 2003 en minneplate laget av Marit Wiklund på gravstedet.

Arkivet etter erkebiskop Olav oppbevares i Riksarkivet.