Opstad arbeidshus

Opstad tvangsarbeidshus

Foto: Østfold fylkes billedarkiv (1914–1915).

Opstad arbeidshus. opprinnelig Opstad tvangsarbeidshus ble opprettet 17. april 1915 i Nærbø kommune, dagens Hå kommune i Rogaland, for menn som var idømt tvangsarbeid. Denne sanksjonsformen ble særlig brukt mot alkoholmisbrukere for overtredelse av løsgjengerloven av 31. mai 1900, og som trådte i kraft først 1. august 1907, på grunn av mangelen på tvangsarbeidshus. Etableringen av institusjonen på Opstad var svært viktig i denne sammenheng.

Etableringen

Centralhallen på Opstad.

Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum (1937).

Institusjonen ble anlagt på et nesten 4000 dekar stort utmarksområde som fra 1907 var kjøpt opp av 15 gårdbrukere.

Dette området ble valgt nettopp på grunn av den øde beliggenheten, noe som reduserte rømningsfaren, med stor avstand til nærmeste by. Videre var de klimatiske forholdene slik at en kunne drive med dyrkningsarbeidet nesten hele året og det var store arealer ledige.

Den øde beliggenheten gjorde at det ikke var nødvenig å reise noen mur eller gjerde rundt bygningsområdet. Hovedbygningen er en tre etasjers murbygning i korsform, og i forlengelsen av denne, en en-etasjes økonomi- og verkstedsbygning. Hovedbygningen har fire fløyer sdom går ut fra den felles midthall (også kalt Centralhallen).

De første innsatte var 174 innsatte fra Prinds Christian Augusts Minde og disse ble fraktet i to forsendelser med innleid, og fullstendig tørrlagt dampbåt fra Kristiania til Sandnes, og derfra med et ekstratog Jærbanen til Nærbø stasjon, hvor de ble hentet av to innleide busser fra Aalgaards Uldvarefabrik som kjørte dem de siste fem kilometer til anstalten.

Ved oppstarten hadde de ansatte ingen opplæring eller instruksjon, det var det ikke tid til, i følge bestyrer, cand. jur. Arne Omsted som var med fra Prinds Christian Augusts Minde hvor han hadde vært forstander i 17 år. Omsted flyttet til Opstad allerede i juni 1914, for å ferdigstille byggeprosessen han hele tiden hadde ledet, og forberede åpningen. Personalets opplæring gikk gjennom de løpende erfaringene de gjorde seg.

Klientellet

Løsgjengerloven ga adgang til å anbringe løsgjengere og drukkenbolter i tvangsarbeidshus, og avløste Fattigloven av 1845. Politiet kunne uten videre rettergang, sette fanter og løsgjengere i tvangsarbeidshus i inntil seks måneder. Disse skal ha forstyrret den offentlige ro og orden, og var hovedsakelig alkoholikere som levde som løsgjengere, omstreifere eller de husløse og arbeidsløse uteliggerne i landets byer.

Slike arbeidsleirere var på første halvdel av 1900-tallet et anerkjent virkemiddel i arbeidet med sosiale avvikere.

Virksomheten

Enecelle på Opstad.

Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum (1937).

Bygningene lå på en flat slette, og målsetningen med interneringen var å få de innsatte å leve mer «velordnete» liv. «Behandlingsopplegget» var sentrert rundt arbeid på den store jordbrukseiendommen som Opstad-anstalten utgjorde. Det ble her drevet åkerbruk, gartneri og husdyrbruk, med stall, storfefjøs, sauefjøs og grisehus.

En forutsetning for å bli rehabilitert var hardt fysisk arbeide ute i friluft, dersom dette ble kombinert med den meningsfylte oppgaven det var å dyrke jord, var tanken at gevinsten ble dobbelt så stor. De innsatte hadde 12-timers arbeidsdager, avbrudt av en to timers middagspause.

Både de selv og personalet omtalte dem som fanger. De var under frihetsberøvelse, fikk ikke bruke private klær eller hadde private eiendeler, og de ble pålagt å arbeide. Alt hva de gjorde ble nøye overvåket og de ble hele tiden vurdert og de fikk hver uke en karakter som var grunnlaget for utbetaling av dagpenger og avgjørende for når de kunne prøveløslates, da de måtte ha tjent opp penger til dette.

Det var etter erfaringene ved Prinds Christian Augusts Minde bestyrer Omsteds klare oppfatning at man måtte ha muligheter til å gruppere fangene. Bygningsmassen ble derfor innredet slik at det ikke var store fellesrom, som sovesaler eller spiserom. Fangene spiste sine måltider på cella.

Bygningsmassen ble utvidet i årene 1931 til 1934 på grunn av økning av belegget, herunder også sikringsfanger. De eksisterende bygningene ble utvidet/påbygget, og det ble oppført en sykeshusbygning og sju nye personalboliger, hver med plass til to familier. Dette gjorde at Opstad fikk et enda større fengselspreg, da en økt pågang av sikringsfanger gjorde at det ble opprettet en ny fløy. Selv om dette skulle være en midlertidig løsning, gjorde dette økede sikkerhetsbehovet at preget av fengsel ble større enn et rent tvangsarbeidshus vanligvis ville ha hatt. Sikringsfangene gjode også at en større andel av vanskelige og psykisk syke fanger.

Opphør

Etter at Løsgjerngerlovens bestemmelser om tvangsarbeid ble opphevet i 1970, ble arbeidshuset nedlagt og Opstad tatt i bruk som kretsfengsel under navnet Åna kretsfengsel, fra 2001 Åna fengsel.

Kilder

• Oppstad arbeidshus i Store norske leksikon
• Opstad tvangsarbeidshus på Digitalt museum
• Omsted, Arne: Fra Mangelsgården til Sing Sing : iakttagelser og erfaringer hjemme og ute ss.77–102. Utg. Aschehoug. Oslo. 1949. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Ståle Olsen: Til Jæderen for å trille tåke - historien om Opstad tvangsarbeidshus, Scandinavian academic press 2010, ISBN 978-82-304-0055-5
• Maria Gina Fromreide-Nessler: Arbeidsdriften – uten mål og mening? : En case-studie om arbeidsdriften i et norsk fengsel, særlig om Opstad, pkt 4.4.3. ss. 30–32, Masteravhandling i kriminologi, Universitetet i Oslo, høsten 2014
• Sigmund Harbo: Oppvekst på Opstad Tvangsarbeidsanstalt.Et personlig tilbakeblikk, om å vokse opp på Opstad som barn av ansatte