P.A. Munch
P.A. Munch, eg. Peter Andreas Munch (født 15. desember 1810 i Christiania, død 15. mai 1863 i Roma) var historiker. Han regnes som den fremste norske historikeren på midten av 1800-tallet, i en tid hvor forskninga inngikk som en del av nasjonsbygginga etter 1814.
Slekt og familie
Han var sønn av stiftsprost Edvard Storm Munch (1780–1847) og Johanne Sophie Hofgaard (1791–1860). Hans yngre bror korpslege Christian Munch var far til maleren Edvard Munch.
Den 20. april 1835 ble han gift med Nathalie Charlotte Linaae (1812–1900), som var datter av forvalter Hans Henrik Linaae og Karen Fredrikke Baggesen.
Unge år
Faren ble i 1813 sokneprest til Gjerpen, og Peter Andreas vokste opp der. Det var faren som underviste i bygda, og han var en god lærer. Han hadde også en god boksamling, som inneholdt blant annet en norrøn utgave av Heimskringla og en islandsk grammatikk og ordbok. Ved hjelp av disse lærte gutten seg på egen hånd norrønt språk.
I 1823 begynte han i andre klasse på Skiens lærde skole. Ved pulten ved siden av ham satt Anton Martin Schweigaard, som ble Peter Andreas Munchs nære venn gjennom resten av livet.
Karriere
I 1828 ble Munch student, og i 1834 avla han juridisk embetseksamen. Tanken var ikke å bli jurist, han ville bruke dette videre i historiefaget. Stortinget hadde bevilga penger til en utgave av Norges gamle lover, og sammen med Rudolf Keyser tok Munch på seg jobben med å skrive av de gamle håndskriftene. Etter at Munch gifta seg i 1835 reiste han sammen med kona og professor Keyser til København, og der drev han i to år med avskrift. Under arbeidet kom han også over en rekke andre kilder som var av interesse for norsk historie, og han skrev også av disse og fikk dem senere trykt.
Da professor Cornelius Enevold Steenbloch døde i 1836 søkte Munch på hans stilling som lektor i historie ved Det kgl. Frederiks Universitet. Han ble utnevnt i 1837. Dette var i en tid da det var vanlig at forskere arbeida innafor flere disipliner, og Munch virka ikke bare som historiker slik vi tenker i dag. Han jobba også med språkvitenskap, runologi, myteforskning og geografi for å nevne noe. Først i den neste generasjonen av forskere ble disse feltene fordelt mellom flere disipliner, og mange av de som skulle komme til å spre seg utover på de ulike fagene hadde studert under Munch.
Selv om historiefaget var hans hovedområde, hadde han fra barndommen av hatt en spesiell interesse av og begavelse for språkvitenskap. Han skrev lærebøker i blant annet norrønt (oldnorsk, som ble gjerne ble kalt den gang) og gotisk, og han gjorde arbeid som ble viktig i diskusjonen om etableringa av et nytt norsk skriftspråk. I dette spørsmålet mente han at man ikke burde fornorske gjennom en mekanisk innføring av norske ord eller norsk ortografi i den danske skriftspråket, men at man måtte omdanne hele språket ut fra studier av levende norske dialekter og sammenhengen med det norrøne skriftspråket. Språket måtte ha en etymologisk basert rettskriving. Ut fra dette synet var det ikke overraskende at han var begeistra for Ivar Aasens arbeid med å lage et norsk folkespråk basert på dialektstudier. Samtidig var han negativ til at et rekonstruert norsk skriftspråk kunne tas i bruk i praksis; han hadde et avolusjonistisk syn på språk som tilsa at språket til enhver tid måtte tilpasses et utviklingstrinn, og at et rekonstruert språk dermed først og fremst måtte bli et vitenskapelig studieobjekt.
I 1841 fikk P.A. Munch et professorat ved Det filosofiske fakultet. Det var den gang slik at alle studenter var innom dette fakultetet for å ta examen philologico-philosophicum, også kjent som anneneksamen. I de første årene som professor foreleste Munch der i allmenn eller europeisk historie. I 1845 ble så pensum til anneneksamen endra, slik at klassisk filologi og historie falt ut. Dermed begynte Munch med en mer spesialisert undervisning. Hans etterlatte papirer viser en foreleser som arbeida omhyggelig med sine manuskripter – men han ble ikke kjent som noen glimrende foreleser.
På 1800-tallet måtte vitenskapelig ansatte i større grad enn i nyere tid ta del i administrasjonsoppgaver, rett og slett fordi det var færre å fordele det på. I årene 1842–1843 og 1849–1850 var P.A. Munch medlem av kollegiet som assessor. Han satt sammen med Keyser i en fakultetskomité som utarbeide reglementet for filologisk embetseksamen etter 1845; man måtte endre dette faget fordi anneneksamen ikke lenger dekka grunnpensumet. Et av resultatene var at de fikk innført norrønt språk som valgfritt alternativ til hebraisk. Munch var i en årrekke medlem av eksamensdeputasjonen for examen artium, som den gang i sterkere grad var knytta til universitetet.
P.A. Munchs produksjon omfatter tusener av sider og en rekke emner. Hans hovedverk ble Det norske Folks Historie. Han rakk å gi ut åtte bind, og hadde kommet fram til 1397 da han døde. Samtidig som han jobba med dette ga han ut trykte utgaver av kildeskrifter. Blant disse kan nevnes Norges Gamle Love i tre bind, første bind av Diplomatarium Norvegicum og flere sagaer. Han hadde en meget stor arbeidskapasitet og svært god hukommelse, og kunne jobbe til langt på natt over lange perioder uten at det svekka resultatene.
Et viktig bidrag til historiefaget fra P.A. Munch var han vektlegging av kritisk forskning. Han var en del av nasjonsbyggingsprosjekt, og var svært bevisst på dette. Like fullt var han helt klar på at forskninga måtte basere seg på kritisk innsikt, der kildenes troverdighet og brukbarhet måtte settes på prøve. Hans bøker har grundige kildereferanser, og fotnotene kunne noen ganger strekke seg over flere sider dersom han følte det var nødvendig å drifte kilden i detalj. I hans forskning var «folket» eller «stammen» den grunnleggende enheten, og han forsøkte å plassere den norrøne folkestammen inn i en større nordisk og germansk sammenheng. Denne tankemåten ble grunnlaget for den norske historiske skole. Her var de språkhistoriske studiene viktige. Keyser utvikla en teori om at den norrøne folkestammen hadde innvandra fra nord, og Munch videreutvikla denne teorien. Mens sørgermanerne dro langs sørsida av Østersjøen og endte opp på kontinentet sammen med andre folkegrupper, dro nordgermanerne nord for Østersjøen og kom til et ubebodd land. Dette kunne forklare både språklige og samfunnsmessige forskjeller. Munch og Keyser skilte lag, faglig sett, når de drøfta den videre utviklinga i middelalderen. Her vektla Munch slektsaristokratiet og motsetningen mellom dette og kongemakta. Han mente at svekkelsen av dette aristokratiet var avgjørende for Norges nedgangstid i seinmiddelalderen, et synspunkt som senere ble sentralt hos forskere som Ernst Sars.
I årene 1859–1861 oppholdt Munch seg i Roma, der han fant fram og skrev av manuskripter i Vatikanets arkiv. Det ble mange pakker med avskrifter som han sendte til Riksarkivet, og som senere ble trykt i Diplomatarium Norvegicum fra bind 6 og utover. Han fant også mange dokumenter som han kunne bruke til å videreføre Det norske Folks Historie.
Våren 1861 reiste han hjem til Norge, mens familien ble igjen i Roma. Han bodde hos sin søster og svoger i Christiania, og drev intenst arbeid med sitt hovedverk. Han pressa seg for hardt, og i perioder ble han motløs og utmatta. Det er grunn til å tro at det harde arbeidet bidro til at han i mai 1863 fikk et hjerneslag mens han var i Roma for å hente hjem sin familie. Han hadde tidligere skrevet i et brev av han «... vilde betragte det som min højeste Lykke, om jeg paa min gamle Alder kunde drage der ned for stedse, og der ende mine Dage». Noen høy alder ble det ikke, han hadde fylt 52 noen måneder tidligere, men ønsket om å ende sine dager i Italia fikk han oppfylt.
Universitetet i Oslo har oppkalt P.A. Munchs hus på Blindern campus etter ham.
Litteratur
- Dahl, Ottar: P A Munch i Norsk biografisk leksikon.