Peter Lynge Nissen: Forskjell mellom sideversjoner
m (→Jagerflyger) |
mIngen redigeringsforklaring |
||
| Linje 7: | Linje 7: | ||
Nissen var også med i Larvik Svømmeklubb og drev med stuping. Han var i den gamle Turnhallen på [[Herregårdssletta]], der det etter hvert dannet seg en akrobatikktrupp som besto av [[Jan Høeg]], [[Ragnar Thoresen]], [[Ragnar Olsen]] og Peter Lynge Nissen. De ble bedt om å medvirke i en revy. Det ble begynnelsen på ''De fire vikingene''. De reiste rundt og opptrådte i hele larviksdistriktet, var på «turné» i Østfold og gikk til topps i en nasjonal komkurranse i Oslo. | Nissen var også med i Larvik Svømmeklubb og drev med stuping. Han var i den gamle Turnhallen på [[Herregårdssletta]], der det etter hvert dannet seg en akrobatikktrupp som besto av [[Jan Høeg]], [[Ragnar Thoresen]], [[Ragnar Olsen]] og Peter Lynge Nissen. De ble bedt om å medvirke i en revy. Det ble begynnelsen på ''De fire vikingene''. De reiste rundt og opptrådte i hele larviksdistriktet, var på «turné» i Østfold og gikk til topps i en nasjonal komkurranse i Oslo. | ||
Det var under [[den andre verdenskrig]] at truppen gjorde sine halsbrekkende øvelser. | Det var under [[den andre verdenskrig]] at truppen gjorde sine halsbrekkende øvelser. Han tok Examen artium i 1943. | ||
== Jagerflyger == | == Jagerflyger == | ||
Nissen tok seg over til Sverige i 1944 og derfra videre til England, der han gikk inn i det norske flyvåpenet i eksil. Han ønsket å bli flyger, men kom over litt for sent, så han ble mekaniker istedet | Nissen deltok i motstandskampen mot tyskerne og tok seg over til Sverige i 1944 og derfra videre til England, der han gikk inn i det norske flyvåpenet i eksil. Han ønsket å bli flyger, men kom over litt for sent, så han ble mekaniker istedet | ||
Nissen begynte i det første kullet på flyskolen hjemme i Norge etter krigen og fløy ''Spitfire'' i 331-skadvoren. I 1948 kom den første jetjageren (''Vampyre'') til det norske flyvåpenet og han begynte å føre jetfly. | Nissen begynte i det første kullet på flyskolen hjemme i Norge etter krigen og fløy ''Spitfire'' i 331-skadvoren. I 1948 kom den første jetjageren (''Vampyre'') til det norske flyvåpenet og han begynte å føre jetfly. | ||
Nissen tok Luftkrigskolen, også der i det første kullet. Norge ble medlem av [[NATO]] og fikk det nye jagerflyet ''F84 Thunderjet''. Sammen med to kolleger ble han sendt til [[Vest-Tyskland]] på opplæring. Da de første Thunderjetene ble overlevert, fant det sted med en storstilt seremoni på Sola med blant annet general Dwight D. Eisenhower tilstede. | Nissen tok Luftkrigskolen, også der i det første kullet, og avla eksamen i 1951. | ||
Norge ble medlem av [[NATO]] og fikk det nye jagerflyet ''F84 Thunderjet''. Sammen med to kolleger ble han sendt til [[Vest-Tyskland]] på opplæring. Da de første Thunderjetene ble overlevert, fant det sted med en storstilt seremoni på Sola med blant annet general Dwight D. Eisenhower tilstede. | |||
I et intervju med Østlands-Posten i anledning 90 års dagen sa Nissen dette: | I et intervju med Østlands-Posten i anledning 90 års dagen sa Nissen dette: | ||
| Linje 25: | Linje 27: | ||
== Skvadronsjef og attaché == | == Skvadronsjef og attaché == | ||
Etter | Etter hver ble Nissen skvadronsjef blant annet for 334- og 718-skvadronene på Sola, senere for 335-skvadronen på Gardermoen 1961 og 1962, der han også ble operasjonsgruppesjef. Det ble han også på Bardufoss flystasjon, hvor han var stasjonssjef 1968-1973. Hans siste stilling i Luftforsvaret var som flyattasjé i [[Washington DC]] 1973 til 1975.<ref name="NTB"> ''Peter L. Nissen 70 år'' NTB 17. desember 1993</ref> | ||
I 1963 hadde han tjenestegjort som kontingentsjef for de norske styrkene som deltok i [[Kongokrisen]]. | |||
== Sivil luftfart == | == Sivil luftfart == | ||
Etter endt tjeneste i Washington D. C. i 1975 | Etter endt tjeneste i Washington D. C. i 1975 ble han sjef for det nystartede selskapet Offshore Helicopters. Det fusjonerte med Helikopterservice i 1977. Han var deretter [[administrerende direktør]] i [[Fred. Olsens Flyselskap]] 1977-1981. I 1981 overtok Nissen som administrerende direktør i Widerøe, en stilling han hadde til 1988. I hans tid i Widerøe inntraff en stygg ulykke. Et [[Twin Otter]]-fly havarerte nær [[Gamvik]] ([[Mehamn-ulykken]]). Alle femten ombord ble drept. I 1988 erklærte Nissen at ulykken var uoppklart.<ref>''Hva hendte mellom Berlevåg og Mehamn 11. mars 1982?'' NTB 5. september 1988</ref> I 2004 var han fortsatt av samme mening, til tross for at to tidligere undersøkelseskommisjoner hadde offentliggjort endelige svar.<ref>Snefjellå, Svein (6. september 2004): [http://www.an.no/nyheter/article1239594.ece ''Uvisstheten kan bli varig''] Avisen Nordland</ref> Under Nissens tid i Widerøe ble også Twin Otter-flyene erstattet av [[Dash 7]].<ref>Hansen, Lars Ditlev (16. februar 1988): ''Widerøes i turbulens''. Aftenposten, s. 37</ref> | ||
1988-1994<ref>''Jubilanter'' Aftenposten s. 19. 8. januar 2004</ref> arbeidet Nissen som daglig leder i Røde Kors Automatene, der han hadde vært styremedlem fra 1981 og styreleder fra 1986.<ref name="NTB"/> | |||
== Annet == | == Annet == | ||
| Linje 37: | Linje 43: | ||
== Hjem == | == Hjem == | ||
Nissen bodde i [[Dronningens gate 17 (Larvik)|Dronningens gate 17]] fra 1930-tallet og fram til 1944 samt en kort periode som nygift 1950-1951, da han gikk siste året på Luftkrigsskolen. | Nissen bodde i [[Dronningens gate 17 (Larvik)|Dronningens gate 17]] fra 1930-tallet og fram til 1944 samt en kort periode som nygift 1950-1951, da han gikk siste året på Luftkrigsskolen. | ||
==Militærkarriere== | |||
Nissen tok [[examen artium]] i 1943. Siden dette var under den tyske okkupasjonen flyktet han fra Norge for å slutte seg til motstandsbevegelsen. Han reiste til [[England]] via [[Sverige]] i [[1944]] og sluttet seg til [[Luftforsvaret]] i eksil. Han ble dekorert med [[Deltakermedaljen]] og [[Legion of Merit]]. Nissen fortsatte i Luftforsvaret etter krigen og avla eksamen ved [[Luftkrigsskolen]] i 1951. Etter å ha vært skvadronsjef ved flere skvadroner, blant annet [[335 skvadron]] 1961 og 1962, tjenestegjorde Nissen i 1963 som kontingentsjef for de norske styrkene som deltok i [[Kongokrisen]]. Nissen var deretter stasjonssjef ved [[Bardufoss flystasjon]] fra 1968 til 1973. Hans siste stilling i Luftforsvaret var som flyattasjé i [[Washington DC]] 1973 til 1975.<ref name="NTB"> ''Peter L. Nissen 70 år'' NTB 17. desember 1993</ref> | |||
==Sivil karriere== | |||
I 1975 ble han sjef for det da nylig etablerte selskapet Offshore Helicopters, som fusjonerte med Helikopterservice i 1977. Han ble deretter [[administrerende direktør]] i [[Fred. Olsens Flyselskap]] 1977-1981. I 1982 overtok Nissen som administrerende direktør i Widerøe, en stilling han hadde til 1988. I hans tid i Widerøe inntraff en stygg ulykke. Et [[Twin Otter]]-fly havarerte nær [[Gamvik]] ([[Mehamn-ulykken]]). Alle femten ombord ble drept. I 1988 erklærte Nissen at ulykken var uoppklart.<ref>''Hva hendte mellom Berlevåg og Mehamn 11. mars 1982?'' NTB 5. september 1988</ref> I 2004 var han fortsatt av samme mening, til tross for at to tidligere undersøkelseskommisjoner hadde offentliggjort endelige svar.<ref>Snefjellå, Svein (6. september 2004): [http://www.an.no/nyheter/article1239594.ece ''Uvisstheten kan bli varig''] Avisen Nordland</ref> Under Nissens tid i Widerøe ble også Twin Otter-flyene erstattet av [[Dash 7]].<ref>Hansen, Lars Ditlev (16. februar 1988): ''Widerøes i turbulens''. Aftenposten, s. 37</ref> | |||
1988-1994<ref>''Jubilanter'' Aftenposten s. 19. 8. januar 2004</ref> arbeidet Nissen som daglig leder i Røde Kors Automatene, der han hadde vært styremedlem fra 1981 og styreleder fra 1986.<ref name="NTB"/> | |||
==Organisasjoner== | |||
Han var president i [[Norsk Aero Klubb]] 1982-1990.<ref name="NTB"/> Nissen var også involvert i Foreningen det nasjonale flymuseum, og gikk imot etableringen av Norsk luftfartsmuseum i Bodø.<ref>Guhnfeldt, Cato: ''Krever flymuseum i Sør-Norge''. Aftenposten, s. 4</ref> Nissen har bodd på [[Frogner (strøk)|Frogner]],<ref name="NTB"/> men var per [[2010]] bosatt i [[Stavern]]. | |||
== Kilder == | == Kilder == | ||
Sideversjonen fra 27. mar. 2014 kl. 17:31
Peter Lynge Nissen (født 8. januar 1914 i Stokke) er tidligere flyger. Han flyttet til Larvik som treåring og vokste opp på Torstrand.
Idrett og akrobatikk
Nissen drev med skihopping både i Frambakken og i Bisjordkollen. Tolv år gammel fikk han hoppe med Birger Ruud og brødrene hans fra Kongsberg.
Nissen var også med i Larvik Svømmeklubb og drev med stuping. Han var i den gamle Turnhallen på Herregårdssletta, der det etter hvert dannet seg en akrobatikktrupp som besto av Jan Høeg, Ragnar Thoresen, Ragnar Olsen og Peter Lynge Nissen. De ble bedt om å medvirke i en revy. Det ble begynnelsen på De fire vikingene. De reiste rundt og opptrådte i hele larviksdistriktet, var på «turné» i Østfold og gikk til topps i en nasjonal komkurranse i Oslo.
Det var under den andre verdenskrig at truppen gjorde sine halsbrekkende øvelser. Han tok Examen artium i 1943.
Jagerflyger
Nissen deltok i motstandskampen mot tyskerne og tok seg over til Sverige i 1944 og derfra videre til England, der han gikk inn i det norske flyvåpenet i eksil. Han ønsket å bli flyger, men kom over litt for sent, så han ble mekaniker istedet
Nissen begynte i det første kullet på flyskolen hjemme i Norge etter krigen og fløy Spitfire i 331-skadvoren. I 1948 kom den første jetjageren (Vampyre) til det norske flyvåpenet og han begynte å føre jetfly.
Nissen tok Luftkrigskolen, også der i det første kullet, og avla eksamen i 1951.
Norge ble medlem av NATO og fikk det nye jagerflyet F84 Thunderjet. Sammen med to kolleger ble han sendt til Vest-Tyskland på opplæring. Da de første Thunderjetene ble overlevert, fant det sted med en storstilt seremoni på Sola med blant annet general Dwight D. Eisenhower tilstede.
I et intervju med Østlands-Posten i anledning 90 års dagen sa Nissen dette:
| Vi tre som hadde fått opplæring trakk lodd om å bli den første i luften. Tre fyrstikker ble knekt. Jeg trakk den lengste og fikk æren av å være først | ||
Det skulle etter hvert bli mange jagerflytyper for Nissen. Det er kun F16 av Luftforsvarets jetjagere som han ikke har sittet ved spakene i.
Nissen avsluttet sin karriere som jagerflyger på F5 Freedomfighter, men han fikk også forsøkt seg i en Starfighter. Den kunne gå to ganger lydens hastighet.
Skvadronsjef og attaché
Etter hver ble Nissen skvadronsjef blant annet for 334- og 718-skvadronene på Sola, senere for 335-skvadronen på Gardermoen 1961 og 1962, der han også ble operasjonsgruppesjef. Det ble han også på Bardufoss flystasjon, hvor han var stasjonssjef 1968-1973. Hans siste stilling i Luftforsvaret var som flyattasjé i Washington DC 1973 til 1975.[1]
I 1963 hadde han tjenestegjort som kontingentsjef for de norske styrkene som deltok i Kongokrisen.
Sivil luftfart
Etter endt tjeneste i Washington D. C. i 1975 ble han sjef for det nystartede selskapet Offshore Helicopters. Det fusjonerte med Helikopterservice i 1977. Han var deretter administrerende direktør i Fred. Olsens Flyselskap 1977-1981. I 1981 overtok Nissen som administrerende direktør i Widerøe, en stilling han hadde til 1988. I hans tid i Widerøe inntraff en stygg ulykke. Et Twin Otter-fly havarerte nær Gamvik (Mehamn-ulykken). Alle femten ombord ble drept. I 1988 erklærte Nissen at ulykken var uoppklart.[2] I 2004 var han fortsatt av samme mening, til tross for at to tidligere undersøkelseskommisjoner hadde offentliggjort endelige svar.[3] Under Nissens tid i Widerøe ble også Twin Otter-flyene erstattet av Dash 7.[4]
1988-1994[5] arbeidet Nissen som daglig leder i Røde Kors Automatene, der han hadde vært styremedlem fra 1981 og styreleder fra 1986.[1]
Annet
I flere år var Nissen daglig leder for Røde Kors-automatene. Han vært president i Norsk Aeroklubb.
I 1988 flyttet han og kona til Stavern, der han blant annet har vært engasjert i Fredriksvern Verfts Venner og Forsvarets pensjonistforening.
Hjem
Nissen bodde i Dronningens gate 17 fra 1930-tallet og fram til 1944 samt en kort periode som nygift 1950-1951, da han gikk siste året på Luftkrigsskolen.
Militærkarriere
Nissen tok examen artium i 1943. Siden dette var under den tyske okkupasjonen flyktet han fra Norge for å slutte seg til motstandsbevegelsen. Han reiste til England via Sverige i 1944 og sluttet seg til Luftforsvaret i eksil. Han ble dekorert med Deltakermedaljen og Legion of Merit. Nissen fortsatte i Luftforsvaret etter krigen og avla eksamen ved Luftkrigsskolen i 1951. Etter å ha vært skvadronsjef ved flere skvadroner, blant annet 335 skvadron 1961 og 1962, tjenestegjorde Nissen i 1963 som kontingentsjef for de norske styrkene som deltok i Kongokrisen. Nissen var deretter stasjonssjef ved Bardufoss flystasjon fra 1968 til 1973. Hans siste stilling i Luftforsvaret var som flyattasjé i Washington DC 1973 til 1975.[1]
Sivil karriere
I 1975 ble han sjef for det da nylig etablerte selskapet Offshore Helicopters, som fusjonerte med Helikopterservice i 1977. Han ble deretter administrerende direktør i Fred. Olsens Flyselskap 1977-1981. I 1982 overtok Nissen som administrerende direktør i Widerøe, en stilling han hadde til 1988. I hans tid i Widerøe inntraff en stygg ulykke. Et Twin Otter-fly havarerte nær Gamvik (Mehamn-ulykken). Alle femten ombord ble drept. I 1988 erklærte Nissen at ulykken var uoppklart.[6] I 2004 var han fortsatt av samme mening, til tross for at to tidligere undersøkelseskommisjoner hadde offentliggjort endelige svar.[7] Under Nissens tid i Widerøe ble også Twin Otter-flyene erstattet av Dash 7.[8]
1988-1994[9] arbeidet Nissen som daglig leder i Røde Kors Automatene, der han hadde vært styremedlem fra 1981 og styreleder fra 1986.[1]
Organisasjoner
Han var president i Norsk Aero Klubb 1982-1990.[1] Nissen var også involvert i Foreningen det nasjonale flymuseum, og gikk imot etableringen av Norsk luftfartsmuseum i Bodø.[10] Nissen har bodd på Frogner,[1] men var per 2010 bosatt i Stavern.
Kilder
- ,Østlands-Posten 7. januar 2014, s.
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 Peter L. Nissen 70 år NTB 17. desember 1993
- ↑ Hva hendte mellom Berlevåg og Mehamn 11. mars 1982? NTB 5. september 1988
- ↑ Snefjellå, Svein (6. september 2004): Uvisstheten kan bli varig Avisen Nordland
- ↑ Hansen, Lars Ditlev (16. februar 1988): Widerøes i turbulens. Aftenposten, s. 37
- ↑ Jubilanter Aftenposten s. 19. 8. januar 2004
- ↑ Hva hendte mellom Berlevåg og Mehamn 11. mars 1982? NTB 5. september 1988
- ↑ Snefjellå, Svein (6. september 2004): Uvisstheten kan bli varig Avisen Nordland
- ↑ Hansen, Lars Ditlev (16. februar 1988): Widerøes i turbulens. Aftenposten, s. 37
- ↑ Jubilanter Aftenposten s. 19. 8. januar 2004
- ↑ Guhnfeldt, Cato: Krever flymuseum i Sør-Norge. Aftenposten, s. 4