Rolf Rynning Eriksen

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Rolf Rynning Eriksen (født 1. november 1911 i Trondhjem, død 7. mars 1994) var offiser med oppnådd grad som generalløytnant. Han stod sentralt i den militære motstandskampen i Norge under okkupasjonen, og hadde etter krigen en rekke viktige posisjoner i den norske og allierte militære styrker. Hans lenge ukjente forhold til NS har dannet utgangspunkt for en historikerkontrovers, som både berører hans rolle som motstandsmann og hans posisjon som forvalter av okkupasjonshistorien. Det siste gjelder hans stilling som sjef for Forsvarets krigshistoriske avdeling og seinere som forskningsleder ved Hjemmefrontmuseet.

Bakgrunn og familie

Han var sønn av oberstløytnant Harald Andreas Eriksen (1881-1968) og Helene Rynning (1890-1979). Rynning Eriksen ble i 1939 gift med Inger Karine Ranke, f. 8. mai 1915, datter av forrådssjef i NSB Georg Fredrik Rasmussen (1880-1949) og Margit Johanne Aas (1880-1929).

Utdannelse og militær karriere

Eriksen var student i 1930, tok eksamen ved Trondheims Handelsgymnasium 1932 og ble offiser fra Krigsskolen i 1934. Han tok den Militære høyskole 1938, Senior Officers’ School i England 1947 og NATO Defence College, Paris 1953.

Hans militære karriere for øvrig var som følger:

Før krigen

• Løytnant ved 5. Divisjon 1934-1939
• Aspirant til Generalstaben 1939-40,

Under krigen

• Adjutant for generalmajor Jacob Ager Laurantzon ved 5. divisjon i Trondheim 1940. Om morgenen 9. april 1940 var Rynning Eriksen vakthavende offiser på divisjonskontoret, og fikk som sådan i oppdrag av general Laurantzon å stå å stå for overgivelsen av byen.
• ved Hjemmestyrkenes sentralledelse 1941-1944, og ble kaptein 1944. Han var sjef for operasjonskontor MI IV i Stockholm 1944-1945
• Ved Distriktskommando Østlandet 1945-1946. Han ble major 1946, var stabssjef 1946 -1952, stabssjef i Tysklandsbrigaden 1947-1948, nestkommanderende i en infanteribataljon i Tysklandsbrigaden i 1951-1952. Han ble oberstløytnant 1952, stabssjef i 1. Divisjon 1952-1953, oberst og sjef for Brigaden i Nord-Norge i 1956. Han ble stabssjef hos sjefen for de allierte landstridskreftene i Norge i 1958, og i 1961 ble han generalmajor og nestkommanderende for Hæren, og sjef for de allierte landstridskrefter i Sør-Norge. Han ble stabssjef i Forsvarsstaben i 1968, generalløytnant og stabssjef ved Forsvarets overkommando i 1970. Han var kommandant på Fredriksten festning fra 1. september 1972 til 30. november 1976. Han var sjef for Forsvarets Krigshistoriske Avdeling. Etter oppnådd pensjonsalder var han engasjert ved Hjemmefrontmuseet som forskningsleder. (Ovennevnte generalmajor Laurantzon [1878-1955] var far til NS-landbruksminister Trygve Dehli Laurantzon [[1]] [1903 Kra.-1975]: se Vidkun Quislings andre regjering.)

Krigs- og okkupasjonstiden 1940-1945

I 6. bind av Norge i krig, «Hjemmefront» (Oslo 1987) av Arnfinn Moland og Ivar Kraglund, s. 75, omtales Eriksen som motstandspioner fra 1940, men dette er slett ikke i overensstemmelse med Lars Borgersruds mere troverdige, arkivalsk begrunnete opplysninger presentert i en seminarrapport ved Univ. i Bergen allerede i mars 1998 (utgitt mere utførlig i artikkelen «Miliære veivalg 1940–1945» året etter) og i de to bindene av Den norske militærfascismens historie av 2010/2012. Sistnevnte verk, bind II, s. 125: «Han fikk innmeldingsdato i NS 25. oktober 1940, men vi kan ikke utelukke at han også hadde vært medlem på 1930-årene. / Det ser ikke ut til at Rolf Eriksen noen gang meldte seg ut. Så sent som i oktober 1943 sto han oppført på en liste over NS-medlemmer med ukjent adresse. Han ble godkjent i offisersgranskningen etter krigen. Noe granskningsskjema etter ham er aldri funnet.» Og s. 126: «Han holdt sitt NS-medlemskap skjult for ettertiden, på tross av at det var kjent i Erstatningsdirektoratet. Der ble imidlertid dokumentene fjernet av politiinspektør Lars L’Abée-Lund. Eriksens vita har mye til felles med Jens Henrik Nordlies. De var begge i 1942, som de to eneste generalstabsoffiserene, i gang med å bygge opp Milorg i samarbeid med dennes nye dynamiske sjef Jens Christian Hauge. Begge kom til å høre til hans indre krets av sosialdemokratisk orienterte offiserer etter krigen.» (Jens Henrik Throne Nordlie hadde - ifølge Store norske leksikons artikkel om ham - vært «medlem av Nasjonal Samling (NS) fra 1933, og i en kort periode fungerende sjef for Hirden.» I sin bok «Konspirasjon og kapitulasjon» av 2000 skriver Borgersrud i pocketutgaven av 2010, s. 361, om Jens Henrik Nordlie og Rolf Rynning Eriksen: «Bare to av de tidligere NS-offiserene lyktes faktisk, ved hjelp av naive og velvillige historikere, senere å omskape seg til virkelige motstandshelter og endog motstandshistorikere.»)

Kilder:

• Fredriksten kommandantskap
• Aftenposten 7. mars 1994.
• Minneord i Asker og Bærums Budstikke 22. mars 1994
• DIS-Norge gravminnedatabase.
• Lars Borgersrud: «Vi er jo et militært parti» (2010), Den norske militærfascismens historie I og «Like gode nordmenn?» (2012), Den norske militærfascismens historie II.
• Lars Borgersrud: «Konspirasjon og kapitulasjon • Nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940» (Forlager Oktober AS, Oslo 2000. Første pocketutgave 2010).
• Lars Borgersrud: «Militære veivalg 1940–1945 • En undersøkelse av de øverste norske militære sjefers valg mellom motstand og samarbeid under okkupasjonen», i: «I krigens kjølvann • Nye sider ved norsk krigshistorie og etterkrigstid» (1999), s. 149-226, redigert av Stein Ugelvik Larsen - se s. 187-190, hvor Rolf Rynning Eriksen omtales i sin sammenheng med Milorg og Stay behind, Jens Henrik T. Nordlie og Jens Christian Hauge (s. 190: «Eriksen var som Nordlie i den lille gruppen av offiserer som Hauge ønsket inn i eller knyttet til Stay behind-apparatet i 1948. Mønsteret avtegner seg: Hauge som den politiske drivkraft og beskytter, Eriksen som den militære operatør og Nordlie som den grå eminense med næringslivskontakter.»): http://larsborgersrud.no/boker/militare_veivalg.pdf

Forgjenger:  Leif Crawford Rolstad

Kommandant på Fredriksten festning (1972–1976)

Etterfølger:  Ingebrigt Solum