Sparebank

Denne artikkelen er under aktiv utvikling og vil derfor framstå som en kladd inntil denne malen er fjernet. Du er velkommen til å delta i den videre utviklingen av artikkelen!

En sparebank har som formål å fremme sparing ved å ta imot innskudd fra en ubestemt krets av innskytere. Utlånsvirksomheten har tradisjonelt vært rettet mot personkundenes behov f.eks. for boliglån, og ikke minst mot næringslivet i kommunen eller distriktet der vedkommende bank har hatt sitt nedslagsfelt. En sparebank er organisert som en sjøleiende institusjon, det vil si uten eksterne eiere med krav på eierutbytte og styrerepresentasjon. Dette til forskjell fra en forretningsbank organisert som et aksjeselskap og altså med aksjonærene som utbytteberettigede eiere. Den første sparebanken i Norge Christiania Sparebank ble stiftet i 1822, 26 år før den første forretningsbanken ble etablert her i landet.

Sparebankene stiftes ved etablering av grunnfond (egenkapital), gitt som private donasjoner og/eller ved offentlige (kommunale) bevilgninger. I den første tiden skjedde ofte stiftelsen ved å realisere verdien av bygdas kornmagasin. Opp gjennom historien har sparebankene hatt preg av å være lokale, allmennyttige institusjoner vel så mye som rene forretningsforetak. Hovedregelen har vært at driftsoverskottet i sparebanken ikke kan utbetales som utbytte til stifterne eller andre, men enten legges til bankens egenkapital eller utdeles som gaver til allmennyttige formål, primært i bankens eget distrikt. I pakt med en generell liberalisering av finanslivet gjennom de siste 40–50 årene, har skillet mellom sparebanker og forretningsbanker blitt mindre påtakelig. Fra 2015 faller sparebankene inn under den generelle finansforetaksloven, mens virksomheten til da hadde vært regulert av en egen lov om sparebanker. Fra et høydepunkt i antall norske sparenbanker (638 i 1929) har antallet skrumpet til 92 institusjoner i 2020, mest som følge av fusjoner.

Begynnelsen

Den aller første sparebanken kom i 1778 i Tyskland (Hamburger Sparcasse), men idegrunnlaget var utviklet parallelt flere steder i opplysningstidens Europa. Ideen kom på dagsordenen her til lands iallfall fra 1819, da publisisten Niels Wulfsberg begynte å agitere for saken i Morgenbladet. Christiania Sparebank ble opprettet i 1822 basert på donasjoner fra byens borgerskap og embetsstand. Allerede året etter kom det sparebanker i Bergen, Trondheim og Drammen. Tromsø sparebank kom i 1837, som den første bank overhodet nord for Trondheim. Dette var enda ti år før den første aksjebanken ble opprettet, Christiania Bank og Kreditkasse i 1848.

I de første par tiåra var sparebankene et nesten rent byfenomen. Av 24 sparebanker som fantes i 1840, var bare tre etablerte i bygdekommuner. Den første av sparebankene på landet var Ringerike sparebank fra 1833. Deretter kom Søndre Hedemarken Sparebank i 1835 og Land i 1839. Opprettelsen av sparebanker skjøt fart etter at loven om det kommunale sjølstyret ble innført fra 1838. I 1850 var 53 sparebanker blitt etablert.

Sparebankvesenet ble regulert med egen lov av 20. juli 1824. Nye sparebanklover kom i 6.7.1887, 4.7.1924, 24.5.1961 (med endringer 1970, 1977, 1983, 1987, 1988, 1990) og avløst av Lov om finansforetak og finanskonsern (finansforetaksloven) 10.4.2015.

For Sædelighed, Flid, Orden og Sparsommelighed …

Intensjonen helt fra begynnelsen av var at sparebankene skulle være noe annet og mer enn ren forretningsvirksomhet. Den første begrunnelsen for virksomheten var sosialpolitisk og samfunnsmoralsk orientert. Det ble uttrykkelig fastslått at «Sparebank oprettes til Sædeligheds, Flids, Ordens og Sparsommeligheds Befordring.» Fra sentralt utarbeidede forelegg til forskrifter, som mange lokale banker tok til følge, var formålsparagrafen formulert slik: «Sparebankens Formål er at modtage smaae Summe af Personer af begge Kjøn, i Særdeleshed af Arbeids- og Tjenestefolk, og at gjøre samme frugtbringende for Eierne ved Beregning af Renter og ved at lægge Renterne til Capitalen.»

Det er godt overensstemmende for de opprinnelige siktemålene at sparebankvesenet sorterte under Kirkedepartementet fram til 1851, da det ble overført til Finansdepartementet. Soknepresten var påfallende ofte en sentral person i sparebankenes tidligste tid.

Den folkeoppdragende siden ved sparebankvesenet hang lenge i. Iallfall på 1950- 1960-talet var det etablert et samarbeid mellom de aller fleste sparebankene og folkeskolene på stedet om å lære barna opp til sparsommeligehet. Barna fiokk skolebankbok. Skolebankordningen har for øvrig røtter tilbake til 1870–åra. Fra 1936–2002 utga Sparebankforeningen barnebladet Lykkesmeden med samme formål. På høyden kom opplaget opp i 100 000 eksemplarer, to ganger i året, gratis utdelt til skolesparerne og andre.

Kilder og litteratur

• ''Norsk Allkunnebok'', bd. 1, oppslag «Bank» Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Sparebankforeningens nettsider.
• Sparebankloven med kommentarer. Utg. Universitetsforlaget. no#. 1991. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Thue, Lars: Forandring og forankring. Sparebankene i Norge 1822–2014. Utg. Universitetsforlaget 2014. Digital versjon på Nettbiblioteket.