Steinkjer Damekor
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Steinkjer Damekor ble stiftet 29. oktober1934. 57 kvinner fra Steinkjer og omland (i sær fra Byafossen) fant veien til Folkets hus på Sørsia. Om man legger folketallet til grunn, var dette mer enn 10 ganger flere enn da det første arbeiderkvinnekoret ble dannet i Kristiania i 1870! Der var det (bare) 100 kvinner som ville være med. Man kunne jo også tenkt seg at Stenkjær Arbeiderpartis Sangkor hadde tatt inn kvinner da de ble stiftet i 1913; i det flere sentrale komponister var av den oppfatning at blandede kor bedre ville gi uttrykk for «menneskestemmens klangbilde i dens fyldige stemmeprakt» slik O. M. Sandvig sa det. Men det kom ikke på tale å ta inn kvinner i det som seinere kom til å lyde navnet Steinkjer Arbeiderkor.
Med sang vil vi vinne - rettferd og frihet finne
Mottoet Damekoret valgte den gang i 1934, står seg fortsatt godt; «Med sang vil vi vinne - rettferd og frihet finne». Det viser at her har vi med klasse- og samfunnsbevisste kvinner å gjøre. Den første fanen ble sydd av fruene Astrid Kristiansen og Mary Nyborg i 1937. I 1938 sørget de for å få mottoet påbrodert. I første sesong var de 59 medlemmer under ledelse av formann Ågot Hammer, nestformann Milda Ostad, sekretær Elvida Schjetne, kasserer Therese Wiberg og noteforvalter Ruth Lundemo.
De første sangerstevner
Korets første dirigent ble faktor Gustav Christiansen, og allerede sommeren 1935 deltok Damekoret i Trøndelag Arbeiderkorforbunds stevne i Trondheim. Men noen større oppgaver tok ikke koret på seg de par første årene. Under Arbeiderkorets konsert i Steinkjer kirke jula 1935 assisterte de, og da Arbeiderkoret la pinseturen til Snåsa, Høylandet og Spillum i 1936 ble de med. Trøndelag Arbeiderkorforbunds sangerstevne på Støren våren 1937 ble en stor opplevelse for koret. De hadde ikke fått egne drakter ennå, men sangerne stilte i helhvitt, og markerte seg derfor godt blant øvrige sangere. På stevnet i Follafoss den 8. august 1937, veit vi og at Damekoret deltok. Dokumentasjonen finnes i 5-årsberetningen, og forholdene illustreres godt ved to bilder; da lokalbåten la til «brukskaia» og sangere og musikere var på vei opp fra havna. I februar 1938 avviklet Steinkjers to arbeiderkor en konsert i kirka hvor de sang særnumre og felleskor som ble Gustav Christiansens siste oppgave for koret i det helsa hans sviktet. Etter ham ble Ludvig Moe Weigner engasjert som dirigent fra høsten 1938. I pinsen 1939 deltok koret på Trøndelag Arbeiderkorforbund sitt stevne på Orkanger. Seinere samme år var de på et stevne i Namsos «av Arbeiderkorene i Trøndelag» hvor det bare var dame- og blandetkor som deltok.
Minner fra krigsårene
Da Steinkjer ble bombet 21. april 1940 medførte det at Damekoret mistet noter, piano, penger og arkivet fra de første år. Sankt Hans aften 1940 møttes damene i Ågot Hammers hytte. «Men det var rart å synge. Vi fikk det liksom ikke til». 16. januar 1941 møtte 25 sangere til den første sangøvelsen etter bombinga. Da var det kommet brev fra Trondhjems damekor med ett sett noter til sangersøstrene på Innherred. Fra Arbeidernes Mannskor i Trondheim kom det penger. 1. mai 1941 ble ikke som tidligere år, men de samlet seg hos formann Ågot Hammer og markerte dagen. De ble servert brus og kaker og hygget seg forteller protokollen. 17. mai ble feiret på Solhaug den 18. mai der Asmund Hagen ble akkompagnert av Ludvig Moe Weigner. På felleskonserten med Steinkjer blandet kor, Steinkjer Mannssangforening og Steinkjer Arbeiderkor på Gimle i jula 1941 mønstret også Damekoret. Korkonserten samlet fullt hus og var særs vellykket. Lokalavisa ga god kritikk til et stolt damekor som hadde fest på Kafè Garberg 5. nyttårsdag. Og 5. juledag arrangerte koret juletrefest på Solhaug, pluss at de underholdt på en fest i Frelsesarmeen litt seinere. Årsmøtet ble avviklet i fru Sundfærs trivelige heim der 21 sangere, dirigent og Arbeiderkorets tillitsmann var til stede og sang, drakk kaffe og fikk deilige kaker. Koret hadde gjennomsnittlig 30 medlemmer de to første krigsåra. 1942 ble et stille år på sangerfronten, men 1943 ble bedre. Nye sangere meldte seg, og i mars hadde de konsert sammen med Mannsangforeningen der Weigners Steinkjersang gjorde særlig stor lykke. Søndag 18. april leide de det som den gang ble kalt «Nasjonalbrakka», som seinere ble kjent som folkeskolens sløydbrakke. Det ble stor suksess med allsang, korsang, og loddsalg med innlagte kaffeerstatningspauser. Trioen Nonstad, Kvam og Hegdahl fikk stormende applaus fra «stinn brakke». 1. Pinsedag deltok koret i gudstjenesten i Mære kirke og da Frelsesarmeen fikk i gang en fengselsforening ga Damekoret en konsert for dem. På et meget godt besøkt årsmøte ga Ågot Hammer formannsklubba til Peggy Midjo etter å ha ledet koret gjennom ni år. Det må heller ikke glemmes at Asmund Hagen skamroste damene for korets velklang da de assisterte under Arbeiderkorets jubileumskonsert i Egge kirke 2. juledag. Og da Liv Tronstad gifta seg med Arbeiderkorets Reidar Pettersen den 28. desember fikk de presangkort fra korene pålydende 40 kroner fra firma Lerviks møbler. De to hadde kanskje møtt hverandre i korsammenheng? Sekretæren avsluttet 1943 med: «Når vi nu atter går inn i et nytt år, er alles ønske det største at det måtte bringe oss fred. Og koret ønsker alle sine medlemmer et kameratslig og godt nytt år». I –44 var det duket for 10-årsjubileum. Det ble markert med sangaften for medlemmer og innbudte. Men først ble det avviklet sangerfest 29. januar der nær alle kormedlemmer møtte med ledsager, og på ei øvelse heime hos Jorunn Brandtzæg, hadde hun klart å trylle fram bløtkake! Og 9. september deltok koret for første gang i et bryllup; nestformann Helga Aavik ektet Arbeiderkorets Karl Kristiansen. Begge arbeiderkorene deltok med sang for brudefolket i brudens barndomsheim i Gammelvegen på Byafossen. Årsmøtet –44 ble avsluttet med Barndomsminne frå Nordland før 26 sangere undertegnet protokollen. Det ble sunget under hele okkupasjonstida, hevder flere av informantene. Året 1945 ble innledet med sang for Frelsesarmeen både 19. januar og 16. mars.
| Og så kom den største dag vi har opplevet. Den 7. mai med fred. Og slik som vi jublet og sang. Da var vi sangere dagen lang, ja natta med. Og for ei tid. (…) Det ble øvet på spreng til den syttende mai. Den første 17. mai på fem år, som frie norske sangere. I den fineste krisepuss, og med lua på snei marsjerte vi opp. Det var opptreden av Steinkjer Mannsangforening, Steinkjer Arbeiderkor og forsterket Damekor. Den dagen la vi dybde og alvor i sangen samtidig som vi jublet. Vi hadde lyst til å favne hele tilhørerskaren for å få dem med i vår sang. Og det gikk. ”Ja vi elsker dette landet” blev sunget av det største kor som noen gang har sunget på Steinkjer | ||
Travel gjenreisningstid
På årsmøtet 29. november 1945 på Susseggs kafé bestemte de seg for å delta både på nordisk arbeidersangertreff i København og Trøndelag Arbeiderkorsangerforbunds stevne i Trondheim sommeren 1946, så her måtte ermene brettes opp for å få i gang arrangementer som kunne gi penger i kassa. Ei teatergruppe under ledelse av A. Stigum, Haldis Hjelde og Eldrun Gording ble nedsatt. Ågot Hammer foreslo en søndagstur til Helseheimen på Verdal og Levanger sykehus og Sofie Brandtzæg ville arrangere tombola så snart Gimle ble frigitt. Disse forslagene endte med at det ble nedsatt en festkomité der Peggy Midjo, Jorunn Brandtzæg, Astrid Stigum, Sofie Brandtzæg, Reidun Kvam og Ida Tronstad ble med. I forkant av årsmøtet hadde Steinkjer Arbeiderparti hatt et arrangement i Nasjonalbrakka, der begge arbeiderkorene deltok. Damekoret sang også for blindesakslaget, og da Steinkjer AUL markerte arbeiderungdommens dag i september, stilte begge arbeiderkorene opp med sang. (Sentrale årsberetninger fra AUF sier at dette var en viktig del av Arbeiderpartiets agitasjonsarbeide som gjerne foregikk i tilknytning til valgkampen.) Offentlige fester ble arrangert på Gildevangen, Skogly, Ognheim, Gimle og Solhaug. Men lykken sto ikke alltid de dristige bi; det ble både speilholke og storm, dessuten registrerte damene at trekkspillmusikk ikke lenger var gangbart: «Nei noe som uler og braker må det være». Ja, til og med på 1. Mai-festen var publikum utakknemlig. Korets medlemmer hadde enda ikke fått grep om den nye tid. Festene kunne gi fra 30 til 60 kroner i overskudd, noe som ikke monnet særlig. Bare en gang i 1946 klarte de et overskudd på mer enn 100 kroner. Til tombolaen i mai 1948 var det skaffet fine gevinster. Etter tombolaen ble det solgt lodder i butikken til Rolf Hansen, og da ble resultatet 1.729,26 i netto. Nå var damene fornøyd; med seg sjøl og resultatet! Høsten 1949 bedret økonomien seg betraktelig, det kom støtte fra Kinostyrets kulturfond og en fest på Gimle innbrakte ca 430 kr. Dessuten bevilget Egge kommunestyre 150 kroner til koret som hadde så mange medlemmer fra kommunen. 1. og 17. mai var festlige dager der koret markerte seg godt i opptogene og på flere institusjoner i byen og dens omland. Særlig 1. mai var koret på farten fra tidlig morgen til seine kveld. Man starta gjerne på et aldershjem eller pleiehjem, så gikk de i oppmarsjen med påfølgende sang sammen med Arbeiderkoret, før det hele ble avrundet med sang på Gimle eller et annet «hus» på kvelden. Som for eksempel i 1949. Da var koret på føttene hele dagen; Steinkjer gamlehjem, Trana gamlehjem + før og etter talen for dagen, sammen med Arbeiderkoret. Siste arrangement var i Kinobrakka kl 2000. 1. mai 1950 ble ikke fullt så aktivt som 1949 hadde vært, men det ble kirkekonsert og sang på Egge gamlehjem + både før og etter demonstrasjon sammen med Arbeiderkoret og sang i Kinobrakka. I løpet av disse åra ble det avviklet fire sangerstevner: På stevnet i Trondheim i 1946 fikk koret de beste kritikker som ble noe kor til del! Her fra møteboka: «Tenk vi er 52 sangere og ikke èn kan noter. Og enda oppnå å få finest kritikk». Så opprant 8 juni 1947 med solskinn og busslaster med sangere! Damekoret og Arbeiderkoret arrangerte forbundsstevnet. Damekorets nye hvite sangerkjoler var så fine at de skar i øynene på gjestene. Byens tre musikkorps samarbeidet og geleidet sangerne inn på stevneplassen hvor arrangørkorene åpnet stevnet med Sangerhilsen av Sigurd Lie. 26. oktober stilte begge korene på Gustav Christiansens 70-årsdag og hyllet ham med sang. I 1948 reiste 24 av korets medlemmer til landssangerstevne i Trondheim 23., 24. og 25 juli som for Damekorets del ble innskrenket til lørdag og søndag på grunn av økonomi. Også da fikk de gode kritikker; nå ble de beste damekor i Trøndelag Arbeiderkorforbund! 11. juli var Damekoret på stevne på Stiklestad hvor de traff sangerkolleger fra Nord-Trøndelags øvrige fem korforbund; Nord-Trøndelag Sangerforbund, Ytre Namdal Song- og Musikklag, Namdalens Sangerforbund, Nord-Innherad Songarsamlag og Sør-Innherad Songarforbund. Damekoret slo seg sammen med damekorene i Levanger og Kolvereid og skal i følge avisa Nord-Trøndelag og Inntrøndelagen 3. juni 1948 ha gitt konstellasjonen et eget forbundsnavn. Tidlig i 1949 starta forberedelsene til distriktsstevnet som skulle være på Røros 2. og 3. juli. Her erfarte man at det ikke er alt man kan forberede seg til. Tross fin tur med bussen til Myhr og Østgård, komfortable overnatting og god organisering ble turen en plage. Det ble servert bedervet mat på sangerfesten! Derfor; kampen om do-plassene ble det altoverskyggende minnet fra sangerstevnet på Røros sommeren 1949! De var like lite forberedt 3. august 1946; da regna alt bort. Damekoret sang på torvet i anledning Kronprins Olav og statsminister Gerhardsens som skulle til Gjenreisningsstevnet på Mære 4.august. «Krisemalinga rant vekk og håret hang i tjafser. Men sangen gikk bra!». 12. mai 1947 står som en påle i korets historie. Da sang de på direkten i NRK fra Kinobrakka på Sannan. Konserten ble meget godt mottatt; gode kritikker strømmet inn til koret fra fjern og nær, med unntak av i lokalavisa. Følgende ble protokollert: «Tenk, han Wedde i Nord-Trøndelag & Inntrøndelagen ofra oss ikke en linje i avisa». 28. april 1949 var begge arbeiderkorene i Kinobrakka og sang inn Den var vår denne jord i et arrangement av Ludvig Moe Weigner. Det ble avspilt i NRK på 1. mai 1949. 17. november var det duket for 15-års jubileumskonsert i «Kinolokalet». Lokalavisa framhevet korets tolkning av dirigent Weigners Hellig, Hellig, Hellig med Alf Frøseth som solist og Hildur Nonstad ved pianoet, men ga også godord til Arbeiderkoret under ledelse av Asmund Hagen. I Arbeider-Avisa var kritikken nær overstrømmende – også fordi Damekoret sammen med Arbeiderkoret framførte fellesnumre som må ha gjort inntrykk på anmelderen: ”«Samklangen i korene var prektig” skrev Arbeider-Avisa med spesiell henvisning til Rikard Nordraaks Kaares sang». Hver jul var det gjerne konsert 2. juledag i Egge kirke, ofte ble disse konsertene gjort i god samklang med et av byens øvrige kor. I tillegg ble aldersheimene besøkt. Årsmøtene ble avviklet i oktober/november med et gjennomsnittlig oppmøte på 30. De opererte med noe uvanlige adresser for de som ikke har opplevd dem: «AUL-brakka», Dahls-brakka og Suseggs kafé. På årsmøtet 1949 vedtok man å bevilge 100 kroner til Arbeiderkoret for leie av pianoet som karene aldri hadde krevd leie for, og de vedtok å gi et tilsvarende beløp i fortsettelsen, «om kassabeholdningen ville klare det». På årsmøtet i 1950 ble det bevilget 25 kroner til Arbeiderkoret for leie av pianoet. På fylkesutstillinga 1950 deltok koret i allsangen som ble kringkastet fra stevneplassen på Sankthansaften, og 28. juni sang koret et utvalg av sanger på utstillingsområdet som de fikk hele 100 kroner i honorar for! 30. september ankom to store busser medbringende Trondheim Damekor som dagen etter sang sammen med Steinkjer Damekor under fortsettelsen av fylkesutstillinga som da hadde fått betegnelsen Høstutstillingen. I 45/46 hadde koret 54 medlemmer men i 49/50 var de 43 aktive sangere, mens neste årsberetning forteller at koret hadde minket til 34, hvorav mange var borte fra øvelsene «av mer eller mindre gyldige grunner». I betraktning av det lave medlemstallet ble frammøteprosenten på årsmøtet 1951 skyhøy: De 29 som da møtte på «Suseggen» utgjorde 85 % av medlemsstokken. Her tar vi med navna på de 24 som undertegna årsmøteprotokollen 8. november 1951: Ida Tronstad, Brynhild Thorshaug, Elsa Ross, Målfrid Holden, Mary Ovesen, Hildur Haugan, Irene Aarhus, Åse Johansen, Julie Josefsen, Gunnvor Haugan, Else Susegg, Ruth Tronstad, Agda Fossli, Ågot Hammer, Liv Pettersen, Sofie Brandtzæg, Jorunn J. Brandtzæg, Alvhild Ovesen, Astrid Stigum, Gudrun Bakken, Peggy Midjo, Mary Skjemstad, Reidun Kvam og Edith Nagelhus. Forslaget om å besøke Helseheimen på Verdal ble det ikke noe av før etter årsmøtet i 1946. Seinere søkte koret å ta en tur dit hvert år. I 1949 ble det foreslått at man for å spare skulle sykle til Verdal. Imidlertid ble det busstur med Arne Bruem. Av et notat i korets møtebok fra slutten av 1950-åra aner man at motivasjonen for å besøke Helseheimen kunne være mangfoldig: «Vi skulle tatt riktig mange slike turer som takk for at vi får være friske».