Telegrafverket i Harstad

Mal:Thumb høyre Mal:Thumb høyre I4 år etter at Det Norske Telegrafvæsen i 1855 startet å bygge ut et riksdekkende telegraflinjenett, ble Sandtorg koplet til som den første stasjonen i Trondenes kommune. Og 16. september 1873 ble det sendt ut et sirkulære til Harstads befolkning med følgende tekst: «I morgen aabnes en telegrafstation av 3die klasse i Harstad». Harstad betydde Harstadhamn, som på denne tiden var kommunens tingsted. Dermed kunne folk gå innom stasjonen i Jacob Dinesens hus og sende sine telegrammer ved at man diktere teksten eller skrev den på et eget formular. Man betalte en avgift som varierte med antall ord og avstand til mottakeren. Beskjeden ble så sendt til mottakerstasjonen, der telegrammet ble skrevet ut og levert til adressaten via post, telefon eller bud.

Nyhetsformidling

Dinesens svigersønn, Christian Fredrik Bergfeldt Jæger (1844-1910) ble den første telegrafbestyreren. At behovet for denne moderne formen for telekommunikasjon var til stede i Harstad, viser trafikken fra det første driftsåret 1874 da det ble sendt 3087 telegrammer og mottatt 2402. Da kommunenes tingsted ble flyttet fra Harstadhamn til Harstadsjøen i 1883, fulgte telegrafen med og ble først etablert i Jægers hus (populært kalt «Jægersberg» – senere kjent som Kristian Strøms gård i Strandgata).

Med den nyvinningen som den landsomfattende telegrafforbindelsen var, kunne man formidle kontakt og nyheter på timen. Dette ga i sin tur muligheter for å spre nyheter til lokale nyhetsaviser som dukket opp i kjølvannet av teletjenesten. Også for handelnæringen betydde telegrafen et stort fremskritt.

Det var vanlig å sende viktige meddelelser med tradisjonell elektrisk telegrafi fra midten av 1800-tallet inntil teknikken gradvis ble erstattet av telex fram til 1970-tallet og senere telefaks.

Trådløs radiotelegrafi ble tatt i bruk i Norge fra 1906. «Festtelegram» ble innført i Norge i 1907. Disse hadde bilder og fargetrykk og ble brukt til høytidelige hilsener ved konfirmasjon, bryllup og annet. Slike hilsningstelegram, iltelegram og andre spesialtelegram var i bruk fram til 1980.

Harstad Telefonkompani

ble stiftet og fikk konsesjon for taleoverføring på riksnettet fra 21. mai 1891. Linjenettet ble viderebygd, og et par år senere ble flere lokale privatselskaper etablert: Grytøens Telefonselskab, Hoels Telefonkompanie og Skaanlands Telefonselskab. Harstadselskapet hadde lokaler på hjørnet av Erlings gate og Rikard Kaarbøs gate og kjøpte senere eiendommen på hjørnet av Hvedings gate og Asbjørn Selsbanes gate. Og i 1910 finner vi selskapet i annen etasje i Rikard Kaarbøs gate 1 (Søren Hartvigsens gård – senere Bohner-gården).

Telegrafverket overtar

Fra 1899 hadde staten med firmaet Telegrafverket tatt monopol på telefoni i Norge og startet innløsning av private selskaper. Men det gikk langsomt, og først i 1939 overtok Telegrafverket de private telefonselskapene i Harstad-distriktet og fikk eiendommen i Hvedings gate/Asbjørn Selsbanes gate på kjøpet. Og her ble det planlagt nytt bygg i tre etasjer med en grunnflate på 335 kvm. Krigen 1940-1945 stoppet imidlertid alle planer, og bygget ble ikke oppført og tatt i bruk før 1949. Nybygget, som også hadde tre funksjonærleiligheter, ga mulighet til å gå over fra manuelle sentraler til automatsentral – den nordligste i verden, som det het i reklamen. Den moderne sentralen hadde nok betydning for at Harstad i 1958 hadde den høyeste telefontetthet blant samtlige av landets byer med 47,62%. Oslo hadde 35,54% og Tromsø hadde 28,60%

Utviklingen skyter fart

Selv om telefoni var blitt vanlig, gikk utviklingen langsomt før Telegrafverket overtok driften. Ennå 50-60 år etter at Harstad fikk de første telefonene, hadde de færreste egen telefon hjemme, og nabotjenester for telefonabonnentene var utbredt. Man gikk til naboene for å ringe og man fikk telefoneierne til å gå med bud. Alternativet var å møte opp på telegrafen og vente til man fikk en ledig telefonboks.

Da krigen var slutt ble det ekstra stor pågang fra folk som hadde behov for å ringe, og på den manuelle sentralen i Harstad satt det seks «telefondamer» og formidlet samtaler. Skulle man ringe riks, kunne ventetida bli lang. I 1953 fikk Harstad en utendørs telefonboks. Den sto ved drosjeholdeplassen på Torvet.

Den nye telegrafbygningen skulle snart vise seg å være utilstrekkelig for å fange opp utviklingen, og bygget ble utvidet på 1960-tallet. I 1973 ble det satt i gang byggearbeider i hele «Telekvartalet». Harstad radio, som døgnet rundt overvåket nødradiotjenesten kysten rundt, flyttet til Telehuset i 1977 (fra årtusenskiftet integrert i redningstjenesten i Bodø.)

Automatisering av telefonsentralene gikk sin gang, og i Harstad ble helautomatisk abonnementssentralr satt i drift midt på 1950-tallet. «Sveivetelefonen» ble erstattet av tallskiveapparatene. Og fra 1966 kunne man ringe direkte til andre byer i Nord-Norge uten å slå sifrene 01 for å komme på rikstelefonnettet. Og fra 1977 kunne folk ringe direkte til utlandet.

I 1976 ble Harstad teledistrikt etablert i telebygget. Det betydde at de overflødige ansatte fikk beholde jobbene sine og at det kom nye arbeidsplasser til byen. - I 1986 fikk Harstad Nord-Norges første heldigitale abonnementssentral.

Kilder

• Steinnes, Kristian: Ved egne krefter. Harstad 2003
• Simensen, Sigurd: Harstad 50 år. Harstad 1953
• Stor norske leksikon (om telefontetthet).
• Wikipedia