Tvangsarbeid
Tvangsarbeid er en strafferettslig forholdsregel[1] som man i Norge tidligere kunne iverksettes som del av frihetsstraff.[2] Den omfattende bruken av tvangsarbeid i Norge under krigen, var i regi av okkupasjonsmakten, og ikke en del av den lovbestemte norske rettspleien.[3]
Slaveri og straffarbeid
Utdypende artikkel: Slaveri
Med hjemmel i strafferettsbestemmelsene i Christian Vs Norske Lov ble slaveriene[4] innført på 1700-tallet på Fredriksten, Fredrikstad, Kongsvinger, Akershus, Bergenhus, Trondheim og Vardøhus.[5] Det ble også utført straffarbeid på bergverkene fram til 1734[6], og en del fanger ble sendt til Bremersholm i Danmark fram til 1739.[6]
De som havnet på slaveriene var fanger som hadde blitt domfelt for alvorlige forbrytelser, men som hadde unnsluppet dødsstraff. Blant fangene som satt på Akershus er det mange navn som er kjent i ettertiden, som mestertyven Ole Høiland, Gjest Baardsen og Lars Hætta fra Kautokeinoopprøret.
Straffeloven av 1842 gjorde straffarbeid var den strengeste form for frihetsstraff fram til straffeloven av 1902 ble innført i 1905.[7]
Rettsoppgjøret etter krigen
Under rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble tvangsarbeid anvendt som straff og det ble opprettet en rekke tvangsleire, som på Gulskogen, Bjørkelangen, Innherad, Sem og Espeland. Etter siste løslatelse fra Bjørkelangen i 1954, har tvangsarbeid brukt som straff blitt brukt for løsgjengeri og alkoholmisbruk, særlig overfor løsgjengere og alkoholmisbrukere som hadde flere tidligere reaksjoner for samme forhold.
I nyere tid
Anstalter for tvangsarbeid i Norge har vært for menn vært Opstad arbeidshus, Eidsberg arbeidshus og Sem tvangsarbeidshus og pleiehjem, mens kvinner har vært satt inn på Bredtveit i Oslo[2]. Etter hvert som alkoholistomsorgen ble bedre utbygd og frivillige organisasjoner viste stadig større aktivitet for å hjelpe alkoholmisbrukere, gikk tallet på personer anbrakt i tvangsarbeid ned.
De reisende
Svanviken arbeidskoloni ble opprettet i 1908 etter at Løsgjengerloven trådte i kraft samme år og ble et angivelig frivillig tilbud som hadde til hensikt å avlære de reisende deres kultur og få de reisende, som f.eks. romanifolk til å bli bofaste, da de ble regnet som en del av fattigdomsproblemet.
Opphevelse
Bestemmelsen om tvangsarbeid i løsgjengerloven av 31. mai 1900 ble opphevet i 1970[2] og institusjonene ble lagt ned eller endret arbeidsfokus. Under den store grunnlovsreformen i 2014 ble det tatt inn en bestemmelse i § 93 om at ingen skal holdes i slaveri eller tvangsarbeid.[2] Imidlertid medfører dette ikke et forbund mot tvungen verneplikt, innsattes arbeid i fengsler, arbeid i nødssituasjoner og normale borgerlige plikter.[7]
Noter og referaner
- ↑ Forholdsregel (også kalt pliktregel eller handlingsregel): er regler som pålegger eller fritar for plikter, som for eksempel påbud, forbud, fritakelser eller tillatelser.
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 Tvangsarbeid i Store norske leksikon
- ↑ I forhold til folketallet var det ingen land i Europa som tok imot flere utenlandske krigsfanger og tvangsarbeidere enn Norge.
- ↑ Selvom de innsatte ble kalt slaver, har imidlertid aldri slaveri vært benyttet som et formelt straffebegrep
- ↑ Slaverier i Store norske leksikon
- ↑ 6,0 6,1 Fengselsstraff i Norge i Store norske leksikon
- ↑ 7,0 7,1 Straffarbeid i Store norske leksikon