Anton Christian Houen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Anton Christian Houen
Foto: Mondel & Jacob/Nansensamlinga/Nasjonalbiblioteket (1893).

Anton Christian Houen (født 18. september 1823 i Arendal, død 26. juli 1894 i Lausanne i Sveits) var forretningsmann og legatstifter.

Houen bygget seg opp en betydelig formue gjennom skipsfart, handel og aksjespekulasjon i utlandet.

Bakgrunn

Han var født inn i fødebyens elite, som sønn av den velstående kjøpmannen Ole Houen (1781–1851) og Christiane Margarete Hoelfeldt Ellefsen f. Lund (1795–1860) og bror til senere den katolske presten Christopher Holfeldt-Houen som grunnla den katolske menigheten St. Paul menighet i Bergen, hvor han virket i perioden 1857–1881.

Virke

I tråd med den tids utdannelse av handelsborgerskapets barn, hvor de ble ble sendt til utenlandske handelshus noen år for å lære handel, språk og dannelse, reiste den 15 år gamle Anton Christian Houen først til firmaet Bourdon i årene 1838 til 1841, som var et av de betydeligste handelshusene i Dunkerque, og deretter fram til 1845 hos T. E. Dahl i Newcastle.

Tiden hos Dahl skapte åpning for ham å starte sin egen virksomhet i byen, som han startet i 1845. Men han måtte innstille allerede i 1848 som følge av de store tapene som fulgte etter februarrevolusjonen dette året. Han virket da noen år som agent i Spania og Italia.

I 1853 fikk han ved hjelp av venner startet opp igjen sin tidligere virksomhet i Newcastle, og i de neste 20 årene drev han en utstrakt handel, særlig med Frankrike, Spania og Italia. Trelast fra Norge var en viktig bestanddel i virksomheten.

Han investerte også i aksjer i jernbane, kraftverk, gruver og dampskip, i selskaper tilhørende i Storbritannia, India, New Zealand, Australia, Argentina, Brasil og USA.

Internasjonal og aristokratisk

Han giftet seg 24. august 1859 med Mary Ann Tompson (1836–1932) og fikk med henne fire barn, to gutter og to jenter i årene 1860 til 1869. De bodde herskapelig i Newcastle på denne tiden, men i 1873 bygget han et hjem også i Firenze, kalt Villa Flora, en overdådig villa med 40 værelser i Viale Machiavelli på en høyde rett sør for byens sentrum, rett opp fra Porta Romana i et av dets mest eksklusive strøk. Houen tegnet både villaen og møblene, og de hadde et tjenerskap på 5-6 personer, samt to kusker, gartner og portner. Her hadde de sosial omgang med den italiensk overklassen og adel, men også norske kunstnere som oppholdt seg i byen eller i Italia var hjertelig velkomne, blant dem Mathias Skeibrok. Eiendommen inneholder i dag fire boliger.

Familien ble boende i Firenze, men selv drev Houen virksomheten og sin omfattende reisevirksomhet med utgangspunkt i Newcastle. Først i 1887 avviklet han hjemmet i Newcastle.

Houen var mye på reisefot både før og etter at han stiftet familie, og denne reisevirksomheten var motivert både av kulturell interesse og som en del av forretningvirksomheten. Reisene gikk foruten til europeiske land, også til Sør-Amerika og Canada. Han gjennomførte oså noen turer til Norge. Houens reisedagbøker for perioden 1841–1858 viser hans interesse for kunst, kultur, arkitektur og språk, samt og hans aristokratiske legning som var grunnlaget for hans store donasjoner.

Ettermæle

Anton Christan Houen døde på en av sine reiser, da han druknet i Genfersjøen ved Lausanne. Han ble bisatt, etter eget ønske, på Arendal kirkegård.

Nasjonalgalleriet

Han er for ettertiden mest kjent for sine store donasjoner til Nasjonalgalleriet, da han avviklet boligen i Newcastle i 1887 ga han en rekke malerier til institusjonen. I 1893 ble donasjonen fulgt opp med en donadsjon på kroner 118 000 (2021: rundt 10 millioner) til Anton Christian Houens legat til innkjøp av kunstverker til Nasjonalgalleriet, et beløp som utgjorde ruundt ti gang det beløpet galleriet hadde til innkjøp av verker. Legtet gjorde over en viss tid Nasjonalgalleriet i stand til å kjøpe inn over hundre malerier og noen skulpturer, mange av maleriene er hovedverk i norsk malerkunst.

Arkitektur

Utdypende artikkel: Houens diplom

En testamentarisk gave, som ble stadfestet i 1904, la grunnlaget for Anton Christian Houens Fonds diplom, eller kortere Houens diplom som er landets eldste arkitekturutmerkelse og gis til fremragende arkitektur.

Kunst/vitenskap

Han støttet også kunstnere og vitenskapmenn gjennom stipender finansiert gjennom Anton Christian Houens legat for norsk kunstnere og vitenskapsmenn, samt dekorasjonsmalere, opprettet i 1886, kriterier revidert i 1922 og gir stipend til yngre norske kunstnere og forskere.

Han støttet også vitenskapmenn, som Fridtjof Nansens første «Fram»-ekspedisjon til Nordpolen i 1893–1896 med en donasjon på 20 000 kroner, han kunne ikke gi mer enn hva kong Oscar II gjorde. Han opplevde ikke ekspedisjonens hjemkomst, men en liten øy i Nordishavet ble oppkalt etter ham: Anton Christian Houens ø. Øya har fortsatt hans navn, men nå i sin russiske oversettelse Ostrov Khouena.

Arendal

Fra Anton Chr Houens plass i Arendal.
Foto: KEN (2009).

Til hjembyen Arendal donerte han blant annet i 1887 12 000 kroner til orgel til Trefoldighetskirken, og ga i tillegg et maleri.

I 1891 donerte han 200 000 kroner til en stiftelse som skulle bygge et hjem og parkanlegg for nødlidende gamle og syke, kalt Den Houenske Margarete Stiftelse, kortform Margaretestiftelsen oppkalt etter moren. Han ga detaljerte instrukser for husets og parkens utforming, husregler og statutter. Statuttene ble godkjent av Arendal formannskap i september 1891. I 1904 ble dt funnet en passende tomt og parken ble opparbeidet. Bygningen ble imidlertid ikke realisert før i 1955, både på grunn av manglende midler, men også endrede krav til eldreomsorg. Men et av Houens hovedprinsipper ble opprettholdt, at det skulle brukes materialer av beste kvalitet.

Hans generøsitet til hjembyen kan også skyldes takknemlighet over at byens borgere hjalp hans familie til et nytt hus etter at det gamle ble ødelagt i bybrannen i 1840, mens han selv gikk i lære hos Bourdon i Dunkerque og ikke kunne bidra.

Ved siden av Trefoldighetskirken i Arendal ligger Anton Chr Houens plass, som er oppkalt etter ham.

Kilder