Arne Arnardo
Arne Otto Lorang Arnardo (født 19. oktober 1912 på Alvim i Sarpsborg, død 4. mai 1995 i Oslo) var sirkusdirektør, tryllekunstner, slangemenneske og gjøgler. Arnardo ble regna som Norges sirkuskonge; han var lenge nærmest enerådende på området med Cirkus Arnardo, og sjøl når han hadde konkurranse var det liten tvil om at de fleste regna han som den største. Han ble døpt Arne Otto Lorang Andersen,[1] og tok artistnavnet Arnardo i 1927. Han hadde først tenkt til å kalle seg Armido, men kom til at navnet måtte ha sju bokstaver, ettersom det er et «magisk» tall. Han sa en gang at «Jeg er døpt Arne Otto Lorang Andersen, men det navnet trylla jeg vekk».
Slekt og familie
Han var sønn av tømmerfløter Einar Andersen (1888–1920) og Elna Oline Andersen (1895–1920).
Han ble gift første gang med Gerd Gløgaard og andre gang med Eva Sørensen f. Steene.
Liv
Interessen for å opptre dukka tidlig opp. Som seksåring lagde han sitt første dukketeater i skjulet hos besteforeldrene på Alvim i Tune, nå i Sarpsborg. Mange unger har gjort det, men vesle Arne tok det litt lenger enn de fleste: Han tok en øre for ståplass og to øre for sitteplass.
Da han var åtte år gammel mista han begge foreldre, og ble boende hos besteforeldrene. Mora døde i mai det året, og på henne er dødsårsaken oppgitt bare som «svakhet». i og med at hun bare var 25 år gammel er det en nokså kryptisk melding.[2] Hos besteforeldrene ble han til han var seksten, da han faktisk rømte med et sirkus. Han ble med Cirkus Empress, der fru Leonardi, som var direktør, hyra han inn som slangemenneske og akrobat. Kunsten å være slangemenneske hadde han øvd lenge på, til bestemoras fortvilelse. Hun syntes ikke det var så greit når gutten pressa seg gjennom små metallringer.
Den 29. april 1937 kom et høydepunkt i Arnardos karriere som utøvende artist. Han balanserte da på et bord og to stoler på taket av Odd Fellow-bygningen i Oslo, der Scala Teater lå i andre etasje. Som om ikke det var nok folda han kroppen dobbelt og krøp gjennom en ring. Dette var et reklamestunt for showet på Scala, men det ble så mye mer, for Filmavisen fikk med seg opptak av det hele. Arnardo måtte for øvrig betale et depositum på 500 kroner til dekning av kostnadene dersom han falt ned og ødela reklameskiltene på bygningen. Han løste det ved å skrive ut en sjekk han ikke hadde dekning for – hadde det gått galt hadde han nok uansett ikke hatt noen bekymringer lenger.
Sommeren 1939 begynte han for alvor å involvere seg i den administrative sida ved sirkusdrift. Han var da forretningsfører og reklamesjef for Cirkus Berny. Med sine mange nye idéer om markedsføring og sin evne til å pleie et rykte fikk han gode resultater.
Under krigen fortsatte Arnardo å opptre. Mens det var boikott av teater og kino, som var prega av tysk propaganda, ble ikke sirkuset nazifisert, og dermed var det en av få adspredelser man kunne nyte med god samvittighet i en vanskelig tid. Arnardo samarbeid aldri med okkupasjonsmakta, men de oppfatta heller ikke sirkuset som problematisk, så han fikk fortsette gjennom hele krigen.
Etter krigen kunne Arnardo gjøre virkelighet av sin store ambisjon, å få et eget sirkus. Han kjøpte et telt fra ei gruppe kjent som «3 Ikelos» eller «Midnatssolens sønner» for kr 15 000. I 1949 var han klar for første forestilling, der det var hele femten ulike nummer. Han deltok sjøl i flere av dem. I alle de år Cirkus Arnardo reiste rundt i Norge gikk han aldri glipp av en forestilling. Han ble etter hvert, som norsk sirkus' «grand old man», kjent som «Gubben», et tilnavn han også brukte sjøl.
Ved siden av å være sirkusdirektør var Arnardo også opptatt av å gjøre noe for andre. Han underholdt ofte i fengsler og på en husbåt for hjemløse i Oslo. På julaften pleide han å stille opp hos politi og brannvesen for å muntre opp de som var på vakt. Han deltok også i Arne Skouens film Cirkus Fandango fra 1953, der han spilte sirkusdirektør Fandango. I 1970–1971 spilte han klovn i Oslo Nye Teaters forestilling August, August.
Arnardo ga i 1962 i samarrbeid med Bjørn Bjørnsen ut sin selvbiografi.
Han ble 1958 «evig medlem» av Den Magiske Cirkel. I 1973 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull, og i 1988 ble han ridder av første klasse av St. Olavs Orden. I 1985 ble det avduka en byste av ham ved Utsiktsveien på Alvim. Bysten er utført av Per Palle Storm.
Arnardo døde ünder en sirkusforestilling ved Munchmuseet i Oslo den 4. mai 1995, 83 år gammel og i full jobb. Tro mot sirkusets grunnregel – «the show must go on» – ble forestillingen fullført. Det er ingen tvil om at Arnardo, som hadde via ikke bare hele sitt voksne liv, men også det meste av barndommen til sirkuset, ville satt pris på det.
Han er gravlagt på Vestre Moland kirkegård ved Lillesand.
Referanser
Litteratur og kilder
- Arne Otto Lorang Arnardo i Historisk befolkningsregister
- Jørgensen, Jørn-Kr.: Arne Arnardo i Norsk biografisk leksikon].
- Kirkebøker for Tune prestegjeld.