Arne Fjelberg

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Arne Fjelberg.
Foto: Faksimile fra Studentene fra 1926 (1951)

Arne Fjelberg (født 11. februar 1907 i Larvik, død 20. august 1960 i Oslo) var en markant prest som virket en årrekke ved Frogner menighet i Oslo, deretter ved Uranienborg menighet, før han var rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo. Under krigen var Fjelberg en sentral skikkelse i kirkeledelsen mot nazifiseringen. Han var også skribent, forfatter og salme-oversetter.

Familie

Arne Fjelberg var sønn av handelsreisende Anton Henriksen Fjelberg (1875–1950) og Anna, f. Jacobsen (1875–1951). Faren var født i Fredrikstad, mens moren ble født i Horten.

Fjelberg ble gift i 1933 med Ragnhild Andersen (1908-1998).

Liv og virke

Olavs gate 21 i Larvik.
Foto: Roy Olsen (2012)

Arne Fjelberg tok examen artium i 1926. Han tok teologisk embetseksamen i 1931 og praktikum året etter. I 1933 begynte han som hjelpeprest ved i Frogner menighet i Oslo. Her var han til 1948, da han gikk til Uranienborg menighet som residerende kapellan.

Fjelberg ble i 1953 tilsatt som rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo, og her var han fram til sin død.

Under okkupasjonen var Fjelberg aktiv i Den norske kirkes kamp mot nazifiseringen. 1943-1945 var han medlem av Den midlertidige kirkeledelse. Da prestene la ned den statlige delen av presteembetene, innebar det at prestene nektet å ta imot lønn fra det offentlige. Lønningene ble sendt tilbake. Hva skulle prestene leve av? Tanken var at hver menighet skulle sørge for et minimum av lønn til sin prest. I praksis utgjorde dette en grunnlønn på drøye NOK 5.000. Oversikter viste at dette for de rundt 700 prestene utgjorde cirka NOK fire millioner. Fire millioner måtte altså bli samlet inn per år for at prestene skulle ha et visst minimum av lønn. I praksis var den ofte både 40 og 50% under den vanlige prestelønnen. Den midlertidige kirkeledelse opprettet et eget økonomiutvalg, som skulle organisere innsamlingen. Utvalget bestod blant annet av Fjelberg. Etter hvert ble det bygd opp et nettverk av kanaler til hver eneste menighet i landet. Fjelberg deltok i Koordinasjonskomiteen mot slutten av krigen som representant for prestene.

Etter krigen var Fjelberg med på å starte det kirkelige kulturforlaget Land og kirke og publikasjonen Kirkebladet. Han engasjerte seg også i tidsskriftet Kirke og Kultur, og var medarbeider i avisene Verdens Gang og Morgenbladet. Han skrev også flere bøker, blant annet Bibelhistorie for folkeskolen (1954), og han oversatte salmer. En av salmene er Deg være ære fra 1885, som Fjelberg oversatte fra fransk i 1947.

Han var formann for Den norske kirkes presteforenings sentralstyre 1946–1952.

I 1933 var Fjelberg, sammen med andre unge prester og teologer, med på å grunnlegge ordensfellesskapet Ordo Crucis. I dette felleskapet ble han en sentral skikkelse, og i 1952 ble han ordenens leder. Han var også aktiv i Rotary-bevegelsen.

Filmskuespiller

Faksimile fra Drammens Tidende 27. september 1952: annonse for filmen «Vi vil skilles» (regi: Nils R. Müller), der Arne Fjelberg hadde rollen som prest.

Nils R. Müllers spillefilm Vi vil skilles hadde premiere 26. september 1952. Den handler om Bitten (Randi Kolstad) og Ola (Espen Skjønberg), som ønsker å skille seg. Den samme presten, som viet paret, forsøker å megle mellom dem før skilsmissen blir en realitet.

Et par representanter fra filmselskapet anmodet Uranienborg menighetsråd om å få ta opp noen scener i Uranienborg kirke. Menighetsrådet bad Fjelberg om å lese gjennom manuskriptet for å få et bilde av hva slags film det dreide seg om. Han uttalte følgende i et intervju med Aftenposten, som stod på trykk i utgaven av 9. mai 1952: «Ved lesningen av manuskriptet ble jeg overrasket over den realisme hvormed forfatterne hadde skildret en slik samtale mellom presten og partene i et konfliktekteskap. Med glede la jeg også merke til at den vurdering av ekteskapet som lå til grunn for filmen, var meget positiv. Det er en klar tendens i filmen, den vil hevde ekteskapet som den beste livsform.» Menighetsrådet gav tillatelse til å benytte kirken.

Det oppstod problemer da man skulle besette rollen som presten. Man ble enig om at publikum lett ville bli distrahert, dersom det fikk se et kjent ansikt. Et annet moment var at det oppstod et problem ved at presten også ses ved kirkens alter. Man følte vanskelighetene ved å la en skuespiller spille en rolle i det miljøet. Med den motiveringen ble Fjelberg anmodet om å være presten. Hans første reaksjon var negativ. Fjelberg hadde imidlertid nylig medvirket i en skilsmissedebatt i tidsskriftet Kirke og kultur, der det var blitt hevdet – både av ham selv og av andre – at kirken ikke hadde formådd med tilstrekkelig kraft å markere det kristne syn på ekteskapet. Fjelberg fortalte følgende i ovennevnte intervju: «Atskillige ganger hadde jeg under skilsmissemeglinger hørt bemerkninger om at disse ting skulle noen fortalt oss før vi giftet oss. Min tanke var da at denne filmen kanskje kunne nå en hel del unge mennesker og få sagt dem visse vesentlige ting om ekteskapet som de senere kunne få god bruk for.» Han svarte derfor ja.

I Aftenpostens anmeldelse kunne man lese dette: «Og som presten, på mer enn ett vis den tredje hovedrolle i filmen, er pastor Arne Fjelberg klokt, stillferdig og anonym, men likevel myndig. Forsiktig legger han fram det som på bunnen er filmens «budskap», at man i ekteskapet må gi og ikke kreve. Det er et både varsomt og ytterst hederlig forslag til løsning av konfliktene — mer våger en filmanmelder ikke uttale seg om noe så vanskelig.»

I Morgenpostens anmeldelse stod følgende: «I rollelisten står det bare at en prest spiller rollen som prest i filmen. Det er vel ikke lenger noen hemmelighet at det er res. kap. Arne Fjelberg som gjør det. Han glir svært naturlig inn i miljøet og får lagt stort alvor selv i de overvettes tydelig replikkene.»

Arbeiderbladets anmelder var mindre positiv: «Res. kap. Arne Fjelberg i rollen som presten har nok større framtid for seg i kirken enn ved filmen. — Müller burde vel valgt en skuespiller i denne rollen.»

Signaturen vK i Østlands-Posten var negativ: «En ekstra vanskelighet oppstår i forbindelse med pastor Arne Fjelberg, som har prestens rolle. Han er jo tross alt teolog av fag, og ikke skuespiller. Ingen skal kritisere ham, han gjør nok så godt han kan, men virker forstyrrende. Regissøren har villet ha en «ordentlig» prest i rollen for å unngå at kjent ansikt ville vekke distraherende assosiasjoner hos tilskuerne. Men det kan være et stort spørsmål om han ikke burde tatt den risikoen og satt en skuespiller inn i rollen, så man hadde sluppet å bli distrahert av det i verste forstand amatørmessige spillet.»

Bosteder

Ifølge folketellingen 1910 bodde Arne Fjelberg sammen med sin familie i Olavs gate 21 i Larvik. I adresseboka for Oslo for 1933 er Arne Fjelberg oppført som hjelpeprest med bostedsadresse Oscars gate 78. I adresseboka samme sted for 1939 er han oppført på adressen Erling Skjalgssons gate 18. Den samme adressen er han oppført med i adresseboka for 1960/61.

Ettermæle

Arne Fjelberg er gravlagt i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo.

I en nekrolog over Arne Fjelberg i Aftenposten 22. august 1960, av Johan B. Hygen, ble han beskrevet slik (utdrag):

Arne Fjelberg var en av dem som vokser med oppgavene, og av dem ble det mange. Uten forbehold og innskrenkninger stilte han hele sin store arbeidskraft og sine allsidige evner til tjeneste for den kirke som hadde så god bruk for ham og de mennesker som trengte ham. Hans dype forankring i evangelisk kristendom og hans sentralt kirkelige posisjon var forenet med en bunnsolid karakter og en stor kjærlighet til mennesker.

Arne Fjelberg er gravlagt i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo. Gravminnet prydes av et kors i gullfarget mosaikk og påskriften Soli deo gloria («Gud alene (tilkommer) æren eller herligheten»), som kanskje henspiller på ovennevnte salme Deg være ære, i Fjelbergs egen oversettelse.

Kilder

Eksterne lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Arne_Fjelberg&oldid=2525661»