Astrid Hjertenæs Andersen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Astrid Gerd Judith Hjertenæs Andersen (født 5. september 1915 i Horten, død 21. april 1985 i Ramnes) regnes med blant de fremste norske lyrikerne i etterkrigstida.

Hun var datter av marineoffiser Peder J.A. Hjertenæs og Astrid Elinor Andersen. Faren var oversignalør på Karljohansvern, og hun vokste opp i marinebyen Horten og i nabobygda Borre.

Etter middelskolen kom hun inn på Hallings sekretær- og journalistskole for damer. Hennes første jobb var som kontordame og journalist i Horten Blad. Deretter fikk hun jobb i ekspedisjonen i Aftenposten. Det var der hun fikk sitt første dikt på trykk, i A-Magasinet i 1940. Året før, i 1939, hadde hun giftet seg med kunstmaleren Snorre Andersen. Han illustrerte etter hvert flere av hennes diktsamlinger. I de neste årene fikk hun inn flere dikt i Aftenposten og Dagbladet, og hun bidro også jevnlig til Magasinet for alle. I 1942 bestemte hun seg for å bli dikter på heltid.

Debutsamlingen De ville traner ble utgitt av det Høvik Bokhandel, A.I. Vig i 1945. Hun markerte seg allerede der som en representant for modernismen i norsk lyrikk. I de innledende to sonettene finner man en veksling mellom tradisjonelle strofeformer og frie vers; senere skulle hun i sterkere grad frigjøre seg fra det tradisjonelle. Subjektet i mange av hennes dikt er kvinnen som søker å dyrke sin sanselighet, mens mannen ofte setter grenser for hennes utfoldelse. Det er allikevel ikke noe rendyrka kvinnefrigjøringsprosjekt, for også de tradisjonelle kvinnebildene kommer fram i hennes dikt.

Hennes andre samling, De unge søylene, kom ut på Aschehoug forlag, som ble hennes forlag gjennom resten av karrieren. Modernismes påvirking på form og språk er her enda mer tydelig. I Skilpaddehagen fra 1950 framstår hun som prototypen på en norsk etterkrigsmodernistisk dikter. Mye av inspirasjonen kom fra angloamerikanske diktere, og hun hadde da også studert amerikansk poesi og drama under et ettårig stipendeopphold ved Yale University. I hennes neste samlinger, Strandens kvinner og Vandrersken ble motivene mer erotisk ladet. I Pastoraler fra 1960 hadde hun så et mer filosofisk uttrykk, en søken etter det tidløse og evige. I Frokost i det grønne blir billedspråket enklere igjen, etter å fram til dette ha utviklet seg mot det mer komplekse. Naturopplevelser og inspirasjon fra andre kunstformer er viktig i denne samlingen. Mye av det samme finner man i Rosenbusken fra 1972. De to siste samlingene ble Et våroffer fra 1976 og De tyve landskaper fra 1980. Sistnevnte er en samling naturdikt som er illustrert med Snorre Andersens akvareller. Hun og mannen reiste mye, og hadde flere lengre utenlandsopphold. Fra 1966 bodde de på småbruket Fjell i Ramnes, men reiste fortsatt ofte ut av landet.Samlede dikt ble utgitt av Aschehoug i 1985, kort tid etter hennes bortgang.

For sitt forfatterskap ble Astrid Hjertenæs Andersen belønna med blant annet Kritikerprisen 1964 for Frokost i det grønne, NRKs Ønskediktpris i 1975, Riksmålsprisen i 1976 og Doublougprisen i 1984. Fra 1974 til 1979 satt hun i Forfatterforeningens litterære råd.

Bibliografi

I tillegg til hennes eget forfatterskap var hun også oversetter av ungarsk poesi.

Kilder