Bureising

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Bureisingsbruk)
Hopp til navigering Hopp til søk
Bureisingsbruket Nordstog Nesland i Bykle kommune.
Foto: Fjellanger-Widerøe (1965).

Bureising betyr å rydde et nytt gardsbruk på et uoppdyrka område, å «reise seg bu». Begrepet fikk gjennomslag i forbindelse med en organisert bevegelse for nydyrking på begynnelsen av 1900-tallet. Bevegelsen, som blant annet fikk hjelp av offentlige støtteordninger, var opprinnelig motivert ut fra ønsket om å bremse utvandringen. Seinere, i mellomkrigstida, ble den overordnede hensikten å avhjelpe arbeidsløsheten og hjelpe unge mennesker på landsbygda å skaffe seg sitt eget levebrød.

Et flertydig begrep

Den moderne bruken av begrepet bureising kan etter alt å dømme tilskrives forfatteren Hans Seland (1867-1949), da han i 1909 gav ut en roman med denne tittelen.[1] Seland satt seinere i flere år i styret i Norsk Landmandsforbund (seinere Norges Bondelag) bl. a. sammen med presse- og organisasjonsmannen Klaus Sletten og bondeleder og landbruksminister Johan E. Mellbye. Dette styret fikk anledning til å påvirke det nasjonale programmet for nyetableringer i landbruket – også ved å medvirke til dagens forståelse av begrepet «bureising». Begrepet fikk fullt gjennomslag i offentlig bruk i løpet av 1920-tallet, i begge målformer. I den viktige stortingsbeslutningen av 20. november 1920 som gav retningslinjene for den offentlige engasjementet på feltet, blir det gamle betegnelsen kolonisasjon gjennomført brukt, og bureising forekommer ikke.[2] Men f.eks. i landbrukskomiteens budsjettinnstilling til Stortinget 1931 «om bureisning og jorddyrkning m.m.», som er skrevet på riksmål, er det nye begrepet fullt ut gjennomført.[3]

Selve ordet bureising er imidlertid mye eldre. Det er belagt i flere dialekter på 1800-tallet med et nærtstående, men ikke identisk betydningsinnhold. Ivar Aasen har bureising som oppslagsord i sin ordbok fra 1850. Der betegner det en person som bosetter seg eller nylig har bosatt seg, dvs. etablert seg med heim og familie. Aasen viser til «nybøling» som synonym. Ordet «(ein) bureising» betegner altså personen, ikke etableringsprosessen som sådan, og nyrydding av jordbruksland er ikke implisert. I sitt tillegg til Aasens ordbok har Hans Ross med verbet å bureisa = «sætte bo». Det kan også nevnes at under oppslagsordet «Bustad» trekker Ross fram «Bustemann» (buste = bosted) og «Bustekone» som alternative dialektuttrykk for «bureisinger». Han knytter disse begrepene til bryllupsskikker som er kjent fra flere distrikter i Norge og dertil på Færøyene fra 1700- og 1800-tallet. Det var gjerne brudgommen som – etter bryllupet – opererte som «bustemann» og gikk til folk i bygda for å «be buste». Han innledet gjerne besøket med å fremføre formularet: «Det står til Gud og godtfolk om de vil hjelpa ein bureising». Dersom bustemannen da ble invitert til bords, vanket det gaver fra husets folk til de nyetablerte.[4] Ludvig Daae beskriver også varianter av denne skikken i Norske bygdesagn fra 1870.[5]

Historisk tilbakeblikk

Allerede i de eldste lovene vi har oppmuntres det til nydyrking. Den som rydda et nytt bruk ble fritatt for leidang og leie i tre år, og bruket skulle så skyldsettes. Det ble etter hvert også gitt fri tilgang til byggematerialer på statens eiendom. Interessen for det som den gang ble kalt «indre kolonisasjon» vokste på kontinentet på 1700-tallet, i Norge fra omkring 1750. I denne tide ble det fart på kolonisering av Finnmark, og bygder som Målselv og Bardu oppsto.

Husmannsplasser er ofte rydda på samme måte, men regnes gjerne ikke som bureisingsbruk fordi de ikke var sjølstendige gardsbruk.

På 1800-tallet ble det ikke gitt noen særlig offentlig støtte til bureising. Dette førte blant annet til sterkt vekst i antall husmannsplasser. Med bedre driftsmetoder var det også mulig å dele eksisterende garder i mindre enheter, og allikevel ha nok produksjon til å fø en familie.

Bureisingsbevegelsen på 1900-tallet

Først etter 1905 kom det på ny interesse for bureising, da som et middel for å bremse utvandringa. I 1908 ble Selskabet til Emigrasjonens inskrænkning grunnlagt, og i 1915 skifta det navn til Selskapet Ny Jord. Det eksisterte under det navnet til 1976, da det ble slått sammen med Det norske myrselskap til Det norske jord- og myrselskap.

Fra 1912 satte selskapet i gang bureisingsprosjekter, først i Bjørndalen i Nærøy kommune. Arbeidet fikk ekstra trykk da det ble forsyningskrise under første verdenskrig. I 1920 kom staten igjen inn med støtte, denne gang i form av statstilskudd og gunstige lån. Ved siden av Selskapet Ny Jord ble det også stimulert til bureising gjennom fylkenes landbruksselskap, kommunale lag og i noen tilfeller Landbruksdepartementet.

I tillegg til å bidra til en bedre forsyningssituasjon og til å skaffe bosteder og arbeid på landet, var det et ønske fra mange om at bureisinga skulle bidra til å dempe det nokså ensidige fokuset på industriutbygging. Det lå også en parallell tankegang til egnehjembevegelsen, tanken om at arbeidere og funksjonærer måtte kunne få seg egne hjem i stedet for å bo i trange arbeiderblokker.

Fra 1960-åra har nydyrking av jord vært konsentrert først og fremst om utvidelse av eldre bruk, og det har vært lite bureising. Det totale antallet gardsbruk har gått ned gjennom nedleggelse og sammenslåing. Overproduksjon har også ført til at det har blitt mindre nydyrking.

Noen bureisingsbruk

Referanser

  1. Seland, H. 1909. Jf. Randen, O. 2002 s. 66–67, som gir den ivrige norskdomsmannen Klaus Sletten æren for lansering av betegnelsen. Randen ser ikke ut til å ha vært oppmerksom på Selands rolle i dette. Randens framstilling blir gjentatt i kategorisk form av Almås, R. 2002 side 76.
  2. Norsk Lovtidende. 2. avd., side 519–522.
  3. Budsjett innst. S. nr. 96 1931.
  4. Ross, H. 1895 oppslagsord Bustad. Det siterte formularet «Det står til Gud...» er imidlertid ikke henta fra Ross, så dette trenger ytterligere kildehenvisning.
  5. Daae, L. 1870 s. 55–56.

Kilder og litteratur